Om prosess, plass og jazz: Caroline Skjørshammer i samtale med Daniel Sarr

Det er tirsdag sent i april og midt i rushtida i Oslo, og påsken har akkurat passert. Våren har ikke helt bestemt seg for om den skal komme eller gå, men den er på vei. Og jeg er på vei til Deichman Bjørvika for å snakke med Daniel Sarr. I juni skal vi spille forestillinger på hver vår scene i Bærum kulturhus under Hedda-dagene – han på hovedscenen med Highly Melanated og jeg på lillescenen med samtaler med.

Når vi møtes, kommer han rett fra innstudering og jeg rett fra sofaen. Jeg er spent på hva som foregår på hans kant og på hvordan jeg skal ramme inn samtalen. Bestillingen fra Danseinformasjonen er «litt mer kollegasamtale, litt mindre intervju». Kult, men hvordan? Jeg har tygd på noen versjoner og foreslår dette: Masse lapper på bordet med ord, temaer og titler som vi kan velge fritt fra underveis. Litt kvasi-pedagogisk kanskje, men Daniel sier fabulous og kjør. 

Sanser og tilstedeværelse

Vi starter med tre kjappe isbrytere – hva har du på øret for tida, hva går ned i munnen for tida, og hva ser du på på skjermen for tida.

Daniel: Afrobeats og pop, Coca-Cola, Ru Paul´s Drag Race; jeg blir dratt inn i en fargerik verden.

Caro: Nils Frahm og pop, koffeinfri kaffe, Black Mirror; jeg blir oppriktig redd av det.

Bra start. Noen fellestrekk, noen harde motsetninger.

Da jeg skulle forberede meg til i dag så leste jeg et intervju med Daniel i Gaysir fra 2013, hvor han sier noe veldig vakkert – at danserens viktigste oppgave på scenen er å være til stede. Hva betyr det for han?

Daniel: Skjermene er jo en stor del av hverdagen vår nå, og det er fint, man kan lære masse og connecte med folk, men jeg prøver å være mer til stede i nuet, i kroppen, kjenne på sansene mine for fullt. Så bare å se det ordet tilstedeværelse på bordet ble en reminder på det. Og å huske det når man er i prosess. Nå er vi i den tredje uka i prosessen med Highly Melanated og har snakket om tematikken, om livet, om historie, og jeg ser at det gjør en forskjell i gruppa. Måten vi er til stede på sammen har kommet prosjektet veldig til nytte.

Caro: Å, så fint. Jeg er helt enig. Og det er noe jeg hører folk si igjen og igjen, hvor avgjørende tilstedeværelse er for et arbeid og en prosess. 

Hyllest, opphav og kraft

Det virker som en god bro over til å høre mer om prosessen med Highly Melanated. Før vi hopper inn i det så spør jeg om det norske begrepet melaninrik er likestilt med tittelen på arbeidet, og Daniel nikker (melaninrik, i norsk sammenheng, ble løftet opp og fram av dansekunstner Thomas Talawa Prestø og AYIN (African Youth in Norway) i 1999, som et alternativt begrep for minoritet).

Caro: Jeg er veldig nysgjerrig på prosjektet ditt, kan du fortelle litt?

Daniel: Highly Melanated er en søken etter det opprinnelige, røttene til jazzdansen og spesielt det afrikanske opphavet. Det er interessant å gå tilbake og se hvordan ting startet og påvirket reisen framover.

Det er en hyllest til det afrikanske kontinentet, opphavet, historien og kraften, og det hadde jeg lyst til å fremstille og feire på en scene. – Daniel Sarr

Vi starter i det før-koloniale Afrika, vi feirer det kongelige og vi tar plass. Så reiser vi over til USA og ser hvordan vi blir strippet for identitet; alt fra klær, mønster, ting som betyr noe for kulturen, ting vi mistet på veien, men noe ble også med videre. Det er interessant å se hvordan nye uttrykk og stiler kommer til på grunn av det som ble mistet. Vi forsker i det, i arbeidet som skjedde i USA på plantasjene, hvordan det rytmiske alltid var en del av jobben – ikke bare på plantasjen, men også i Afrika. Vi leker med rytme, det sosiale og det improvisatoriske. Og så havner vi i nåtiden og ser på hvordan vi beveger oss nå på grunn av denne historien – hvem er vi under alt dette og hvordan har reisen påvirket oss i felleskap som utøvere, men også som mennesker – en reise i jazzens historie gjennom den afrikanske linsen.

Caro: Det høres skikkelig viktig og spennende ut, jeg gleder meg til å se hvordan det også tar form scenisk. Hvordan vokste dette fram som prosjekt i deg?

Daniel: Det begynte under Covid-tiden og George Floyd-tiden, at jeg kjente det mye mer på kroppen. Selv om jeg ikke er afro-amerikaner og ikke lever under de omstendighetene, er det noe jeg relaterer til – måten mange med melaninrik hud beveger seg rundt i verden på, på grunn av utseende. Det traff meg og fikk meg til å tenke mye på representasjon og hvor viktig det kan være for en kid å se seg selv på TV, eller i et blad, eller på scenen. Det var et savn. Også i kompanier er det mye av de samme kroppene. Jeg føler kompanier som ODE (Oslo Danse Ensemble) har vært veldig gode på det, å vise fram ulike kropper, og så er det andre som ikke er så gode på det. Og så tenkte jeg; skal jeg be om plass og si hei, her er jeg, eller skal jeg gjøre noe med det selv? Jeg kan gjøre noe med det selv. Jazzdansen fortjener en plass, på en scene og som en helaftens forestilling, ikke bare som en del av en musikal. 

Caro: Ja, for det er kanskje der den tar mest plass på norske scener nå? Kanskje foruten Tabanka Dance Ensemble og Talawa Prestø sitt arbeid? Eller så befinner mye av jazzen, eller i alle fall den hvite approprierte jazzen, seg i dansesalene?

Daniel: Ja, det er mye jazzdans i klasserommene, men lite på scenen. Men det er mange studenter som søker seg mot jazzdans da, det blir jeg glad for, å se at det er mange som interesserer seg for stilen. Men jeg skulle ønske de hadde mer å se fram til der ute.

Caro: Helt enig. Og jeg vil bare kort spole tilbake til George Floyd og Black Lives Matter. Det gjorde også inntrykk på meg og gav meg en reality-check på det å være hvit kvinne som også driver med jazzdans i Norge. Det fikk meg til å se tilbake på hvilken arv jeg står i, og om den stemmer eller ikke. Og da kom jeg blant annet over videoer og bilder av Pearl Primus og Josephine Baker, og jeg fikk nye referanser som ikke bare var Matt Mattox, liksom. Det åpnet opp en ydmykhet, men også en overraskelse over at historien ikke ble snakket mer om.

Daniel: Jeg opplever også at det ble lite snakket om. Vi hadde representasjon i form av lærere på Kunsthøgskolen i Oslo, med afro-karibisk og afrikansk bakgrunn, og det var afrikanske elementer i jazzklassene, noe jeg satte veldig pris på. Men samtidig tenkte jeg ikke på jazzen som så afrikansk, fordi jeg hadde referanser som Ginger Rogers og Fred Astaire. Jeg skulle ønske jeg hadde visst om navn som ikke fikk credit. Det skjedde noe med meg da jeg fikk se en lindy hop-video med seks svarte dansere. Det var noe av det sykeste jeg har sett, så atletisk og musikalsk. Og inni der så jeg hint av footwork fra house, og dette var i 1940! Det var så kult å kunne se og binde ting sammen.

Så ja, jeg håper denne forestillingen kan føre til flere samtaler om jazz og representasjon. – Daniel Sarr

Å utvide rom: Det er større enn alle oss

Vi sitter i et trangt, men ellers hyggelig møterom på biblioteket, og det er mye folk og høy vibrasjon på huset. Det føles som helt riktig kontekst, og minner litt om jazzen og måten Daniel snakker om den på – det dirrer av historie, politikk, bevegelse, rom og rytme. Også tenker jeg på at det er fint å sitte her sammen nå. Åpent.

Daniel: Men din prosess da? Med samtaler med?

Caro: Ja, jeg jobber i et litt annet format fordi det er en solo. Det er personlig, sårbart, men også veldig spennende.

Forestillingen er et slags forsøk på live bevegelsesterapi, hvor jeg henter opp ting og prøver å bearbeide det. – Caroline Skjørshammer

Og så heter det “samtaler med” fordi prosjektet vokste fram mens jeg både gikk i samtaleterapi og tok en videreutdanning i familieterapi. Det var mye terapi. Men jeg syns terapeutene var så opptatt av å snakke – og for lite opptatt av kroppen. Språket er én ting, men det er jo gjennom kroppen vi erfarer og bearbeider. Så hvordan kan jeg kombinere det å samtale med en terapeut med en bevegelsespraksis? Litt ut i prosessen med den utforskningen kom jeg også ut som skeiv, så det var mange ting som sammenfalt og som mater inn i arbeidet.

Daniel: Det er viktig arbeid du gjør da, det du tar opp. Det med terapi er jo tabu for veldig mange. Å tørre å gå inn i seg selv. Vi er jo et samfunn som jager raskt dopamin og ikke vil føle på så mye.

Caro: Ja, jeg har balt litt med det med soloformat, som hvit, cis, privilegert, frisk, og spørsmålet om hvem sine stemmer som trengs å bli hørt. Jeg syns fortsatt det er litt ullent å ta den plassen, men så har jeg tenkt at det at jeg har det privilegiet og den stemmen, gjør at jeg også kan gjøre det på vegne av de som ikke har den plassen. Forhåpentligvis kan det åpne noe rom så andre kan lese sine ting inn i det.

Daniel: Jeg tenker det samme om Highly Melanated. At det er en stor tematikk og en viktig ting, men at det er større enn alle oss, som forhåpentligvis kan hjelpe mange og bidra til nødvendige samtaler. At kanskje noen ser seg selv og tenker oi, jeg kan også dette her, jeg har ikke sett et cast med svarte dansere i denne konteksten før.


Pust og pause. Vi har skrelt bort noen av lappene og drikker brus (cola, solo, bris). Jeg føler ikke vi ble helt ferdige med representasjon og hvites/melaninfattiges appropriasjon av jazzdansen.


Caro: Vi har snakket litt om et savn etter mer representasjon, informasjon, referanser og bevissthet rundt det.

Daniel: Ja, jeg var inne på Høyskolen Kristiania og fikk snakket litt om prosjektet og jazzens historie der, og fikk spurt hva de visste fra før og hva de lærer, og det virker som de lærer mer enn det jeg gjorde. Den yngre generasjonen forstår dette med representasjon uten å ta seg nær av ting – det er veldig fint. Poenget med prosjektet mitt er ikke å ta fullt eierskap over jazzen, det handler ikke om det for meg.

Det handler om å ta vår plass også, og vise hvor kom det fra, og bidra til mer stolthet ovenfor jazzdansere, ikke bare for de som ser ut som oss, men alle. – Daniel Sarr

Jeg tenker at det er en kul ting å vite at jazzdans er så politisk som den er, at det er så mye historie. Så jeg prøver å mate det inn til studentene; at jazzen har vært på mange reiser, og det er ikke bare er én ting, og jo mer vi vet om hvor det kommer fra, jo mer styrke ligger i det.

Skeivhet, skjold og norm

I det nevnte intervjuet med Gaysir fra 2013, forteller Daniel at han den gang ganske nylig hadde kommet ut som homofil.

Daniel: Ja, da jeg kom ut så gikk det greit, jeg fikk supermasse support og jeg følte meg sakte, men sikkert tryggere i det. Men det tok tid. Jeg tror det har med bakgrunnen min å gjøre, med far som har muslimsk bakgrunn, og så var det en del av meg som ventet med å ta valget og si det til alle, så det har vært en reise. Men jeg er veldig glad for det. Det var også starten på reisen med å snakke om følelser. Jeg kom ut da jeg var 20, og var jo også gutt. Jeg var meg selv som liten; jeg likte å leke med jenteting, jeg var feminin og maskulin, og så gikk jeg inn i en periode hvor jeg skulle være kul og guttete og var i hiphop-crew, men det var også en måte å gjemme meg på, det ble et slags skjold. Mens i jazzen kunne jeg være litt mer feminin og det rommet satte jeg pris på.

Caro: Ja, jazzen har et stort spekter der, i kjønnsuttrykk, eller på hele skalaen femininitet-maskulinitet?

Daniel: Ja, den har det altså. Jeg setter pris på dansen og har kunnet ta tiden min med å finne meg selv.

Caro: Har det gjort noe med blikket ditt?

Daniel: Jeg tror jeg har et skeivt blikk når jeg ser på ting og i måten jeg beveger meg på. Jeg er ikke redd for å leke med det feminine, og det merker jeg, at jo eldre jeg blir, jo litt mer f… gir jeg. Men i prosess, jeg vet ikke om jeg har det blikket der, men starten på Highly Melanated har satt i gang en tanke om det homofile, og hvor tabu det er i deler av den afrikanske kulturen. Hvorfor er det sånn? Det er interessant. Men jeg prøver også å lage rom for det feminine, eller det skeive i forestillingen. Vi er veldig forskjellige dansere i prosjektet. Vi leker med kjønnsroller, og det er interessant å se to gutter danse sammen, to jenter, hva skjer da? Hvordan er det for deg, Caro?

Caro: Ja, det har påvirket meg på den måten at det har gjort meg friere. Gjort at jeg har blitt mer opptatt av å prøve å se ting fra flere perspektiver og se hva som er innafor normen og hvordan det går an å bryte med normen. Også opplever jeg at det å komme ut, det var jo en kjempelang reise for meg, som handler litt om å være en generasjon hvor det var antatt at jeg var hetero, spesielt med et stereotypisk feminint kjønnsuttrykk og ikke noe representasjon.

Jeg hadde aldri sett to damer sammen og jeg vokste opp i et strengt ballettmiljø hvor de heteronormative stereotypiene stod veldig sterkt. – Caroline Skjørshammer

Fanget i normen da. Men det har åpnet mye for meg. Jeg har fått litt mer plass til meg.

Daniel: Til hele deg?

Caro: Ja, men det har også vært ganske skamfullt å komme ut så seint. Jeg har vært redd for at folk ikke skal tro på meg. Jeg har kjent på det, og jobber fortsatt litt med det. Så ja, sånn er det.

Daniel: Pride! Be proud.

Begge: Haha.

Det er ikke så lett å beskrive stemning og humor med ord, men poenget er, det er kort vei fra det alvorlige til det lette og tilbake igjen.

Koreografi og gode relasjoner

Caro: Det hadde vært interessant å høre mer om hvordan du jobber koreografisk og hvordan du genererer materiale?

Daniel: Jeg liker å blande litt av mitt språk med utøvernes, så man ser litt av begge. Som oftest lager jeg noe før vi møtes, så vi har noe felles. Da går det ofte i rytme og musikalitet og ting jeg liker å leke med det. Da ser jeg hvem folk er i denne stilen, og det er interessant å se hvordan det oversettes i andre kropper. Og så observerer jeg mer, men jobber detaljert da. Jeg liker å gå i dybden. Og så liker jeg å gi oppgaver hvor de får litt “seg selv» på gulvet.


Caro: Fristiller du de helt da eller gir du de oppgaver som er knytta til det materialet de har fått?

Daniel: Det er ofte fritt, men med stikkord i forhold til måter å bevege seg på, kvaliteter, og gjerne ting i forhold til hverandre og rom. Jeg liker å gi bilder. En kombo av koreografi som jeg gir og med-skapende kreative oppgaver.

Vi snakker videre om hvordan det er å være utøver og koreograf i samme prosjekt, litt om det siste prosjektet vi jobbet i sammen (løpedikt), om større behov for alternative praksiser når kroppen blir eldre – løping, styrke, hvile, bena opp i været, om å ta mer vare på kroppen utenfor dansen.

Caro: Cool. Klokka er 18. Hvordan går det?

Daniel: Jo, bra her. Er det noen temaer her du føler er riktigere enn andre, eller?

Caro: Jeg syns hvem man jobber med er ganske relevant. Jeg vet for eksempel at jeg trenger å føle meg trygg. Hvis jeg føler meg veldig utrygg så danser og samarbeider jeg ikke noe bra rett og slett. At jeg føler at det er potensial for å bygge en god relasjon, og så er faglig dyktighet selvfølgelig også viktig.

Daniel: At du spiller på lag med de du er i rommet med liksom? Ja, enig.

Caro: De du samarbeider med nå da, du har jo med deg en gruppe dansere og et kunstnerisk team – hvordan har det blitt de?

Daniel: Ja, scenograf- og lysdesigneren Agnethe Tellefsen, vi jobbet sammen på Kunsthøgskolen i Oslo. Superfin å jobbe med og hun har lang erfaring, så jeg lærer masse, og jeg føler meg trygg på henne. Cårejonni Enderud har jeg med på kostyme og han er jo en legende i underholdningsbransjen og vi har jobbet sammen i diverse tv/scene-show. Og så er det Nikolai Nypan som gjør musikken, han har jeg kjent siden jeg var fjorten. Vi har en veldig god relasjon, og han forstår musikk på en annen måte som danser. Det funker veldig bra.

Caro: Det skjønner jeg er en gave. Jeg jobber også med en komponist, men som ikke har dansebakgrunn, men han er veldig åpen for idéer og innspill, så vi leker mye med sampling av lyd og sånt. Men det høres ut som dere har veldig nice vibe der?

Daniel: Ja, og jeg tror det som gjør at jeg har valgt de danserne jeg har valgt, er at de har en åpenhet og en interesse for historie, de har vist interesse for prosjektet, og så har jeg sett hva de gjør utenom dette. Jeg liker at de er forskjellige. De er dansere med bakgrunn i Horton-teknikk, Capoeira, samtidsdans og ballett – de kan mye forskjellig og er med på å fargelegge forestillingen. Hva med deg da, ytre øyne og sånne ting?

Caro: Ja, jeg har gått for en flokk, en veiledningsflokk. Så i stedet for én veileder så har jeg flere blikk inne. Det har fungert veldig bra, men da får jeg jo også forskjellige perspektiver på ting, og så er det jo jeg som må ta valgene. Men det har gitt meg en sterk følelse av at det er jeg som må lytte til intuisjonen og ta valg ut ifra det, og at alle disse kommer med forskjellige tilbud som jeg kan sprette ball med.

Daniel: Ja, så bra.

Veier hjem og første møter med dans 

Vi begynner å nærme oss slutten og blir enige om å velge ett siste tema.

Caro: Er det noe som ikke er på bordet som hadde vært skikkelig spennende å snakke om?

Daniel: Ikke som jeg kommer på. Kanskje “veien inn i dans” kan være interessant med tanke på historie?

Caro: Ja, jeg kan starte jeg. Da jeg var fem, tok mamma meg med for å se Nøtteknekkeren og da hadde jeg en sånn umiddelbar opplevelse av at det der ville jeg også. Et veldig sterkt kroppslig minne. Jeg fikk lov til å begynne med ballett, og var ganske heldig med den første ballettlæreren jeg fikk (Bjørg Pahle). Vi stod faktisk ved barren som femåringer, som er litt crazy, men så hadde hun også kreativ dans hvor vi fikk være leker i et verksted som kom til live og kunne bevege oss fritt og sånn vi ville. Det er jeg glad for, men jeg skulle ønske jeg hadde blitt introdusert for friere typer dans tidligere.

Den rasismen og det hierarkiet som finnes i balletten, det kan være, og er, veldig skadelig. – Caroline Skjørshanner

Jeg måtte deale med mye greier med kropp. Det var en lykkelig start på veien inn i dansen, men det ble endel bismak underveis.

Daniel: Min vei inn i dansen var X-Ray Ungdomskulturhus. Storesøstera mi danset der før meg, og var med i hiphop-showgruppen. Hun pleide å ta meg med som åtte-ni-åring, så da var jeg rundt dansere og observerte og hang i bakgrunnen. Jeg var en ganske sjenert kid, men jeg syns det var veldig gøy å se. Og der fikk jeg lære koreografier og merket at det kom ganske naturlig for meg. Jeg hadde danset hjemme, men det var på X-Ray at jeg virkelig så et miljø jeg kunne se meg selv i. Etter hvert ble det mer seriøst og jeg kom inn i showgruppa og fikk være med på faste treninger.

En av mine første jobber var som trettenåring – da fikk jeg danse på slottet med Circle. – Daniel Sarr

Lille meg liksom, med proffe dansere, det var Thea Bay og Huyen Huynh og alle disse her. Så ja, jeg følte meg veldig sett tidlig, og det satte jeg pris på. Jeg følte at jeg hadde en plass i dansen.

Caro: Det hørtes ut som et godt miljø å komme inn i, eller godt sted å starte med dans?

Daniel: Absolutt. Vi lærte masse og det var mye koreografi, men vi fikk også rom til å freestyle og lage ting selv. Det var kult å få muligheten til å sette sammen ting, bra eller dårlig, og så fikk vi oppgaver som «om to uker skal dere vise en solo hver». Det var jo litt tøft, og jeg kan huske treninger hvor det var skikkelig hardt med jogging rundt ute og pushups og situps. Jeg fikk det litt lettere fordi jeg var ung, men søstera mi Maria (red. Karlsen) hadde det veldig tøft som en av de få jentene i et mannsdominert miljø. Så det var no mercy.

Caro: Hvem var det som var trenerne?

Daniel: Det var mange, en som heter Reo [red. Almareo «Reo» Matugas]. Vibeke Sørlie var en av de som startet Dancing Youth. En som het Gomi [red. Khawar Gomi Sadiq]. Vi fikk veldig forskjellige perspektiver da.

Caro: Det var nede ved Hausmania der?

Daniel: Ja, i Brenneriveien. Veldig bra. X-ray tok jo inn folk som hang i dårlige miljøer og fikk de inn der. Det var en stor del av barndommen min og en viktig del av dansen.

Caro: Dans kan absolutt ha den miljøeffekten. Balletten var også hjemmet mitt, jeg var mer der enn jeg var hjemme. Jeg trengte et sted jeg kunne henge og det var fint å være en del av noe. Det har vi til felles, at dansen også har vært et barndomshjem. Hmmm… Er det noe mer du brenner inne med, eller som du skulle ønske jeg hadde spurt om?

Daniel: Jeg er kjempehappy.

Caro: Jeg også, jeg er bare litt usikker på hvordan jeg skal skrive dette intervjuet.

Vi klemmer og sier hadet, Daniel er på vei hjem og jeg skal videre på line dance (apropos røtter og rytme). Jeg prøver å kjenne hva jeg sitter igjen med nå, sånn før hodet tar overhånd, og tenker på det Daniel sa om å kjenne på sansene for fullt. Jeg gleder meg til å skrive. Til at jazzen får mer plass. Til at Highly Melanated tar plass. Til at flere får plass. Til parallelle prosesser, prosjekter og utvidelser. På vei ut av biblioteket er det like mye dirring og folk som på vei inn, været er like surt, våren like ubestemmelig. Men noe er på vei. Mye er på vei.

Highly Melanated av Daniel Sarr spiller på hovedscenen i Bærum kulturhus 11. og 12. juni

samtaler med av Caroline Skjørshammer spiller i Underhuset i Bærum kulturhus 13. og 14. juni

Begge forestillingene vises som en del av Heddadagene (10.-15. juni).
For fullt Hedda-program, se her.