10. januar 1948 ble en stjernedanser født i hovedstaden. Ellen Kjellberg vokste opp i landlige omgivelser i en embetsbolig på Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Far Reidar Kjellberg var museumsdirektør, og mor Signe Kjellberg (født Bergve) var ildsjelen som ledet folkedansgruppen Norsk Folkemuseums dansegruppe. Signe selv hadde også danset, blant annet fridans hos pioneren Inga Jacobi. På museet fikk Ellen som helt ung oppleve Ny Norsk Ballett danse på utescenen i sommerhalvåret. Selv begynte hun å danse som femåring, både folkedans på museet og som elev av Gerd Kjølaas ved hennes ballettskole i Oscars gate 42 i Oslo.
«Jeg husker helt fra jeg var liten at jeg hadde en enorm glede av å bevege meg og en glød for dans, det har aldri vært et ønske i mitt hode om å bli noe annet.»
– Ellen Kjellberg til Universitas (2007)
Ellen viste et tidlig talent, og allerede som syvåring danset hun soloen Norsk vals i Gerd Kjølaas sin elevforestilling på Chat Noir. Få år senere medvirket hun i Birgit Cullbergs ballett Medea, som ble vist både på Nationaltheatret og på turné. Femten år gammel var Ellen på plass i det som da het Operaballetten som elev og corps de ballet-danser, og Ellens første solo, Bønn fra Coppelia, ble tildelt henne allerede som 17-åring i 1965. I årene som fulgte, gjorde hun seg bemerket i flere balletter av George Balanchine. I 1968 ble Ellen forfremmet til solist og året etter fikk hun sin første tittelrolle som Julie i Romeo & Julie.
Solist og premieredanser
Hele 1970-tallet var fylt av fantastiske prestasjoner og rolletolkninger i Den Norske Opera. I årsskiftet 71–72 var Ellen den første norske danseren som tolket både den hvite og sorte svane, Odette/Odile, i Svanesjøen. I 1972 ble hun forfremmet til premieredanser, og Operaballetten reiste på turneer i Europa og USA. Ellen var også danser i prosjektet «Six stars of the ballet» i regi av Colombia artists, som turnerte i USA i tre måneder i 1974. Dessuten medvirket hun i Zürich-operaens oppsetning av Nøtteknekkeren i sesongen 1976–77, i en periode på over seks måneder.
«I Ellen Kjellberg fikk Norge sin egen svane. Grasiøsiteten hun brakte til scenen er ulik alt vi har sett både før og etter. Mykheten i bevegelsene. Den lange halsen. Teknikken som framsto så ubesværet. På scenen briljerte hun med fandenivoldsk kraft, mens i sitt liv og virke er det godhet vi kjenner henne for. Ellen er dansens gode menneske. Kolleger, studenter, pedagoger og ledere i ballett, det er en stor flokk som ikke bare samler seg rundt Ellen, men støtter seg til henne. Hun er et ankerfeste med sine klare analyser, gode blikk og store evne til å se og løfte de rundt seg.»
Ballettsjef Ingrid Lorentzen om Ellen Kjellberg
Ellen var kjent for sin usedvanlige fine musikalitet og sceniske tilstedeværelse. Hun har gitt minneverdige tolkninger i en rekke balletter, inkludert Romeo & Julie, Askepott, Tornerose, Giselle, Sylvia, Haugtussa og Nøtteknekkeren. Hun ble karakterisert som usedvanlig stødig fordi hun både leverte høy kvalitet og likevel gjorde maksimalt ut av rolletolkningene. Koreografi og stil ble tydelig og differensiert, enten hun danset i verk av Marius Petipa, George Balanchine, Glen Tetley eller Edith Roger.
«Mange voksne som så ballett i Den Norske Opera på 1970-tallet vil for alltid ha Ellen Kjellberg på netthinnen. Hun var en fabelaktig, overjordisk, svevende, grasiøs og smekker solodanser i Den Norske Operas ballett.»
Julie M. Løddesøl, Scenekunst.no (2007)
Sammen med den ungarske stjernedanseren Viktor Róna, som var Operaballettens ballettmester i årene 1974–1980, utviklet Ellen et nært og inspirerende partnerskap. De danset sammen i balletter som Allegro Brillante, Lady and the Fool, Giselle og Samklang. De hadde stor suksess over flere år i Rónas oppsetning av Nøtteknekkeren, som Ellen i 1978 mottok Kritikerprisen for, ikke minst med Svanesjøen, hvor Ellen for sin tolkning av Odette/Odile fikk Kunstprisen 1980.
«Kjellbergs følsomme og poetiske tolking av Odette i Svanesjøen har jeg aldri opplevd sterkere. Med sin suverene teknikk og naturlige stolthet, lot hun aldri tolkingen gli over i føleri. Men illusjonen av svane, av noe eterisk, hang som en duft i synsfeltet. Når hun så i tredjeakten kom inn som Odile ikke bare med et blikk, men med et helt vesen som kunne drepe med sin metalliske intensitet, ga dette et sjokk som til fulle viste spennvidden i det menneskelige følelsesregister. Ellen Kjellberg er en av de ytterst få norske utøvere som har gitt meg denne opplevelsen av å forlate meg selv for å gå helt opp i opplevelsen av den kraft som utstråler fra scenen.»
Fra Jon Doblougs bok Gallerier og andre rier (1990)
Da hun i en alder av 32 år var på høyden som danser, tok karrieren en brå slutt på grunn av en slitasjeskade i foten. Ellen gikk gjennom operasjoner og rehabilitering av fotskaden, og hadde ambisjoner og forventninger om å komme tilbake på scenen. Hun innstuderte blant annet rollene som Kitri og Dryadedronningen i Don Quixote og Miranda i Stormen, men ble aldri skadefri i tide til premiere. Hennes siste helaftens ballett var Sylvia i 1982.
Professor Kjellberg
Heldigvis fant Ellen en ny karrierevei, en mulighet hun har utnyttet til fulle ved å bidra til utviklingen av det klassiske ballettfaget i Norge – først og fremst ved det som het Statens Balletthøgskole, nå Kunsthøgskolen i Oslo. Her har hun blitt en høyt skattet pedagog, for det er vel ingenting som inspirerer talentfulle studenter mer enn en lærer som har faget fullt og helt «innabords», og som i tillegg besitter store formidlingsevner.
De samme egenskapene som gjorde henne til en briljant danser, har kommet nye dansegenerasjoner til gode. Hun har inspirert og skolert en lang rekke studenter til oppgaver i Nasjonalballetten, Carte Blanche og det frie feltet. Fra 2003, da det nye bachelorstudiet i dans ble opprettet og hun ble hovedlærer i klassisk ballett, har hennes evne til fordypning og langsiktig arbeid gitt ytterligere resultater. Ellen Kjellberg ble Norges tredje professor i dans, den andre i klassisk ballett, i 2007.
Ellen har også spilt en viktig rolle i å rette søkelyset mot spiseforstyrrelser. Samtidig som karrieren hennes som danser skjøt fart, utviklet hun selv anoreksi – og årene som fulgte har hun beskrevet som traumatiske og vanskelige. Miljøskiftet i forbindelse med innspillingen av filmen Song of Norway var muligens en av flere årsaker som førte til et vendepunkt og bidro til at hun gradvis ble bedre.
Utfordringer med spiseforstyrrelser i dansemiljøet har Ellen uttalt seg om offentlig ved flere anledninger, og som pedagog har hun aktivt tatt tak i problematikken med sine elever.
«Dette er ingen influensa. Det er en alvorlig sykdom som kan komme til å følge vedkommende hele livet. En sjef må se dette og ha viljen til å gripe inn.»
Ellen Kjellberg til Aftenposten (2001)
I 2008 ble Ellen Kjellberg tildelt Danseinformasjonens ærespris. Prisen ble overrakt i Den Norske Opera & Ballett, hvor Ellen fra Operaens hovedscene takket for prisen og benyttet anledningen til å holde en flammende engasjert tale om viktigheten av å gi unge, nyutdannede dansere en sjanse til å prøve seg som aspiranter i Nasjonalballetten etter endt utdanning. Ellen gikk av med pensjon i 2013 etter 50 år som yrkesaktiv danser og pedagog.
Når Ellen nå tildeles St. Olavsorden, er det 60 år siden hennes første solo i Coppelia. 60 år fylt med engasjement og presisjon som en betydelig påvirker av norsk dans, både som utøver og pedagog.
Vi vil feire deg og si: Takk for alt du har gitt dansekunsten!
Kilder:
Ellenkjellberg.com
Tale ifm Danseinformasjonens ærespris 2008
Intervju Aftenposten 2001, Ragnhild Plesner
Intervju Universitas 2007, Martin Bergesen
Intervju scenekunst.no 2007, Julie M. Løddesøl
Store norske leksikon
Tekst: Thea Ericson Aarnes / Danseinformasjonen
Bilder: Den Norske Opera & Ballett
Teksten ble skrevet i forbindelse med at Ellen Kjellberg 7. februar 2025 ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
