Fredagen reiste prosjektleder for Dansens Dager ned med dansekunstnerne Hanne Os Wold, Tuva Svendsen og Rodrigo Qvale, og ungdommer fra Oslo kulturskoles fordypningsprogram Développé. De danset «How to Solo» av Tone Kittelsen på avslutningen av Arendalsuka Ung.
For Danseinformasjonen er det viktig å delta på Arendalsuka av flere grunner:
Bidra med synliggjøring av dansen på det som frontes som Norges demokratifestival.
Ved å vise Dansens Dager-dansen på arrangementer for barn og ungdom, ønsker vi å vise dem at dans som kunstform er en naturlig del av samfunnet og den politiske samtalen.
Arendalsuka oppleves som en av Norges største møteplasser for politikere, næringsliv og offentlig sektor. Når så mange danseorganisasjoner er til stede, kan flere snakke dansens sak. Det var tydelig i flere panelsamtaler og debatter at vi ble sett, da dansen ofte ble nevnt som fagfelt. Under samtalen om regjeringens nye kulturarenastrategi, kom det to kommentarer fra ulike sentre for dans om hva man må huske i utformingen av strategien, med tanke på dansefeltet.
Møte våre kolleger i nasjonale og regionale danseorganisasjoner.
Norske Dansekunstnere hadde invitert til samtale som en videreføring av vårens dialogmøte med Kultur- og likestillingsdepartementet. Vi diskuterte hva vi som organisasjoner sammen kan gjøre for å løfte dansen enda høyere på den politiske agendaen, og hva vi konkret kan gjøre for feltet.
Danseinformasjonen opplever det som verdifullt å kunne møtes fysisk for å finne de gode samarbeidene og felles innsatsområder. Diskusjonen flyter godt, og man får også rom til å diskutere saker man eventuelt er uenige om og hvorfor. For oss er dette fruktbart for å kunne forstå hvordan det fungerer rundt om i Norge og innenfor de ulike organisasjonene.
Få bedre innsikt i de politiske svingningene innenfor kunstfeltet.
Gjennom å se debatter, foredrag og panelsamtaler, kan vi få en dypere forståelse for hva politikere, andre organisasjoner og kunstnere mener er viktig i dag og videre fremover. Det var en bredde i panelene med tanke på politisk orientering og kunstsjanger, representert av både selvstendige kunstnere og organisasjoner. Det ga nyanserte diskusjoner og interessante innfallsvinkler.
Så hva tar vi med oss videre? I samtalen Har vi en retning for norsk kulturpolitikk? uttalte Haagen Poppe (H – medlem av Familie- og kulturkomiteen) at «alle nordmenn har et forhold til kunst og kultur», men stilte spørsmålstegn ved om kultur er et tydelig politisk felt. Norsk Skuespillerforbund fulgte opp med at en av de store utfordringene i dag er å løfte statusen til kulturpolitikken. Dette mener Danseinformasjonen og andre organisasjoner som jobber for dansen må bidra til, gjennom debatter, direkte samtaler med politikere og videre arbeid med å vise og løfte dansen i hele landet.
Kunst og kultur gir rom for uenighet og diskusjon, mente Bente Estil (AP – leder av Familie- og kulturkomiteen). Kunst er til for opplevelsen og uttrykket i seg selv, men den kan samtidig bidra til å bygge tillit og frihet i den private og offentlige samtalen. Når vi som organisasjoner skal jobbe for å løfte dansen og bedre dansekunstnernes vilkår må vi ha to tanker i hodet på en gang: dansekunst som fagfelt med egenverdi, og dansekunst som en verdi inn i andre samfunnsområder, som for eksempel helse eller skole.
Dette ble, blant annet, løftet frem i samtalen Kunst og kultur som drivkraft og katalysator i samfunnet. Her snakket kunstnere, organisasjoner og politikere med Kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffrey (Ap) om kunstens rolle inn i ulike sektorer, og om kunsten burde ha en naturlig plass i de ulike departementenes budsjetter.
Kunstens egenverdi kom frem da Virke la frem sin rapport Kulturpuls 2026. Den viser at mange har lyst til å bruke kulturtilbudet mer enn de gjør i dag. Mye tyder også på at de fysiske opplevelsene vil bli enda viktigere for publikum i årene fremover. Billettprisen virker til å være det minste hinderet for de som ønsker å oppleve dans og ballett, mens avstand er et relativt stabilt hinder. For oss viser dette viktigheten av arbeidet med dans i hele landet, både gjennom enkeltkunstneres initiativ, Dansenett Norge, Den kulturelle skolesekken, regionale sentre for dans og mer. Som nasjonal organisasjon må vi fortsette å støtte opp under og løfte dette arbeidet.
