Rom for dans har 20-års jubileum!

Rom for dans fyller 20 år. Kan dere fortelle mer om oppstarten av Rom for dans og hvordan dere har jobbet disse årene?

Caroline: Camilla og jeg startet Rom for dans for 20 år siden, med et ønske om å skape en plattform for utforskning og utvikling av ny dansekunst. Vår visjon fra starten var å tilby et rom – både fysisk og mentalt – hvor dansere, koreografer og kunstnere kunne jobbe fritt med å utfordre og utforske nye uttrykksformer innen dans. Vi så et behov for et sted hvor det var mulig å jobbe tverrfaglig og eksperimentelt, og dette har vært en kjerneverdi for oss helt fra begynnelsen.

Camilla: Oppstarten var preget av en sterk lidenskap for dans og et ønske om å utvide rammene for hva dans kan være. Vi begynte som en liten gruppe med en felles interesse for å skape noe nytt, og etter hvert utviklet vi oss til å bli en etablert aktør i norsk kulturliv. Nå er vi omtrent fire årsverk som jobber fast, og hvert år ansetter vi ca 30 dansekunstnere og andre kunstnere i prosjekter og forestillinger, som blant annet vises på Rom for dans, i Den kulturelle skolesekken og på festivaler og lignende. Det har vært mye jobb, men også veldig spennende og mye moro.

Marius: Gjennom årene har vi arbeidet med mange ulike prosjekter som har involvert alt fra profesjonelle danseforestillinger til pedagogiske opplegg og samarbeid med ulike kunstnere og institusjoner. Vi har alltid vært opptatt av å være i dialog med publikum og samfunnet rundt oss. Dette har resultert i prosjekter som inviterer til refleksjon og deltakelse. Vårt fokus på inkludering og deltakelse har vært sentralt, spesielt i arbeidet med barn og unge, som har fått en stadig mer sentral rolle i våre prosjekter.

Caroline: Vi har også fokusert på å støtte unge talenter, både gjennom co-produksjon, veiledning, og ikke minst gjennom utdanningen ved Høyskolen for dansekunst som vi også har grunnlagt og driver. Vi synes det er en fin synergi mellom disse to bedriftene, særlig når det gjelder kunnskapsutvikling.

Camilla: Vi kom inn på statsbudsjettet i 2022, og mottar også driftsmidler fra Oslo kommune. Akkurat nå har vi også prosjektmidler fra Sparebankstiftelsen DnB. Jeg har lyst å understreke hvor viktig det har vært for oss å ha denne støtten opp gjennom disse 20 årene, det hadde ikke gått uten. Og jeg har lyst å benytte anledningen å takke alle som har bidratt, jobbet, skapt og vært med å skape Rom for dans. Nyskapende kunst er hardt arbeid, og vi føler oss utrolig heldige som har kunnet jobbe med dette, sammen med så mange flinke folk, i alle disse årene.

Forestillingen Livsverket markerer starten på jubileet. Kan dere fortelle om Livsverket og hvordan dere har jobbet med denne forestillingen?

Marius: Livsverket er mer enn bare en forestilling – det er en levende, kroppslig utforskning og like mye en pågående prosess som en refleksjon over fortiden. Med utgangspunkt i vårt mangeårige samarbeid, som begynte da vi gikk i samme klasse på Statens Balletthøyskole (nå KHiO), har vi utviklet dette verket gjennom en dyptgående dialog mellom oss selv, andre kunstnere, og de som skal oppleve det.

Caroline: Marius og jeg skal på scenen som utøvere, det er både spennende og utfordrende å både være på innsiden og utsiden av et verk. Jeg har lyst å understreke at Camilla er også en viktig del av dette arbeidet, selv om hun ikke er på scenen.

Camilla: Ja, vi jobber alle tre ut fra en felles forståelse for kroppen og dansekunsten som springer ut fra et fenomenologisk perspektiv. Livsverket blir en forestilling for et voksent publikum. Det er viktig for oss å gjøre forestillinger ikke bare for barn og unge, men også andre «målgrupper» hvis man kan kalle det for det, og innimellom gjøre noen store produksjoner som utfordrer oss litt ekstra. Vi er en ganske liten produksjonsenhet, det er jo bare Ida Halvorsen og jeg som er på produksjon her på Rom for dans, så vi har masse å gjøre nå! Men vi har god støtte i de andre på kontoret; Hedvig Lykke som er helt rå på tekst og teori, og Magnus Grytnes som kan teknikken. Og så gjør jo Marius, Caroline og jeg dette sammen, som Caroline sier. Rollene sklir litt over i hverandre. Og når vi først nevner navn på medarbeidere, så må flere takkes; Ingeborg Bjerke Styve, som driver Kveldsskolen på Rom for dans, og Maria Kristina Klungnes Berg som holder oss i ørene på Høyskolen for dansekunst, og ikke minst alle prosjektansatte dansekunstnere og -pedagoger som jobber på prosjekter hvert år, f.eks. ute i den kulturelle skolesekken. Det er ca 30 mennesker hvert år, og de er alle veldig viktige for oss!

Caroline: Den aller første inspirasjonen til Livsverket kom faktisk fra en opplevelse jeg hadde i et 50-års lag hvor jeg, ganske spontant, fremførte en dans for jubilanten, sammen med komponist Henrik Hellstenius på klaver. Jeg ble overrasket over hvordan denne lille forestillingen rørte de som var til stede. «Hvor lenge har du jobbet med dette?» spurte folk. De trodde liksom ikke på at dette var noe vi hadde skapt der og da og jeg husker jeg sa at «dette er jo mitt livsverk» samtidig som jeg bevegde hendene opp og ned foran kroppen. Dette førte til refleksjoner rundt hva et livsverk virkelig er – ikke bare et tilbakeblikk, men noe som utspiller seg kontinuerlig i oss alle, her og nå. Og for meg handler det mye om hvordan jeg møter menneskene rundt meg, og ikke minst publikum.

Marius: Ja, vår dans er ikke bare det vi har gjort eller kommer til å gjøre, den er det vi er – en kontinuerlig tilblivelse. Vi jobber med å anerkjenne kroppens betydning og inviterer med Livsverket publikum til å oppleve sin egen kropp som en scene for sitt eget livsverk.

Caroline: Vi har også invitert andre kunstnere til å delta i en samtale om hva et livsverk betyr for dem. Dansekunstnerne Jonathan Ibsen, Gry Kipperberg og komponist og musiker Martin Ødegaard er alle med oss på scenen. Kjersti Alm Eriksen lager scenografien, Ingeborg Staxrud Olerud er lysdesigner, Morten Pettersen gjør lyden, og Jonas Aizaiza skaper kostymer. Ut av dette har det vokst frem et mangfold av perspektiver. Sammen med de andre kunstnerne har vi skapt et verk som anerkjenner alt som har formet oss – alle våre erfaringer, vår kroppslige viten – og bruker dette som en inngang til å møte og anerkjenne de andre kroppene i rommet, inkludert publikum. Forestillingen handler ikke om å vise frem våre livsverk, men om å være der for at publikum skal merke seg selv og sin egen tilstedeværelse. Vi håper at de som kommer vil finne noe i forestillingen som resonnerer med dem og gir dem en dypere innsikt i deres eget livsverk – eller seg selv. Gunn Engelsrud, som vi har samarbeidet med over mange år, har skrevet en tekst om dette som vi gir ut i forbindelse med premieren den 21.september. Og vi setter opp en egen dagforestilling for studenter og fagfolk der hun vil snakke om disse temaene, med tittel Deltaker og tilskuer – posisjoner og erfaringer i dansekunsten. Det gleder vi oss til!

Hvordan ser din/deres karriere ut, sett gjennom kroppen? (altså hvilke kroppslige minner har manifestert seg gjennom deres langvarige karrierer?)

Marius: Det er virkelig et stort spørsmål, og det griper rett inn i kjernen av det vi har arbeidet med gjennom alle disse årene. Og jobber med nå! For vår karriere som dansekunstnere har jo utviklet seg gjennom en kroppslig reise som strekker seg over flere tiår, og som har formet oss både som kunstnere og mennesker.

Caroline: De kroppslige minnene som har festet seg, er ikke bare tekniske ferdigheter eller koreografiske sekvenser, men heller erfaringer av nærvær, vekt, tyngde, og den spesielle følelsen av å være til stede i øyeblikket – i kontakten med rommet og de andre kroppene rundt oss. Dette er erfaringer som kan skrelles ned til det å være her og nå, i dansen og i livet, og er egentlig essensen i Livsverket!

Marius: Jeg tenker også på utdanningen ved Høyskolen for dansekunst, og at den reflekterer disse erfaringene. Vi har opparbeidet oss verktøy og metoder som gir frihet til å ta egne valg, til å forme og omforme både prosess og koreografi. Og det er dette vi forsøker å gi studentene våre også.

Camilla: Ja, vi jobber med å gi studentene verktøy til å finne sin egen dans. Dette arbeidet er veldig verdifullt for meg. For meg henger egen erfaring og kunstneriske praksis tett sammen med det å jobbe med å utvikle metoder og verktøy som studentene mine kan ta i bruk. Ikke for å lære studentene mine det jeg kan, men for å lære dem å forstå egne valg og finne sin vei inn i, og kanskje til og med utfordre, et kunstfelt som er i stadig endring.

Har dere noen sterke kroppslige minner som publikum til dans?

Marius: Ja, mange! Dansen har en unik evne til å nå oss på flere nivåer samtidig – kroppslig, kinestetisk, emosjonelt og intellektuelt. Den kan skape opplevelser som setter dype spor i oss, fordi den snakker direkte til kroppen på en måte som få andre kunstformer kan.

Men det er også noe flyktig ved dansen. Dansen skjer her og nå, for og med de som er til stede i rommet. Jeg velger å se denne flyktigheten som én av dansens styrker; dansen forsvinner i det den er skapt, men etterlater likevel dype avtrykk i kroppene til både utøvere og publikum. Dette er noe vi utforsker gjennom Livsverket, hvor vi håper å gi publikum en opplevelse som forblir i kroppen som en del av deres egen kroppslige hukommelse.

Caroline: Jeg synes det er vanskelig å trekke frem enkeltforestillinger eller -opplevelser, det er så mange! Jeg har allikevel lyst å si at jeg ofte har sterke opplevelser i møte med unge mennesker og deres kunstneriske arbeider. Det er noe spesielt med den ærligheten og intensiteten de bringer til kunsten – ofte er all staffasje skrelt vekk, og det de presenterer er gjerne mindre preget av den selvhøytideligheten som noen ganger kan finnes på den etablerte scenen. I disse øyeblikkene, når kunsten er så nært knyttet til den kroppslige erfaringen, minner det meg om hvorfor jeg valgte dansen i utgangspunktet.

Hvordan har det å arbeide med barn og unge innen dansen endret seg de siste 20 årene?

Caroline: Den største endringen, for meg, er hvordan barn og unge deltar på en helt annen måte nå enn for 20 år siden. Tidligere var barn og unge ofte tilskuere, men i dag er de mer involvert som medskapere, noe jeg tror gir dem en dypere tilknytning til dansen og kunsten. Det er en utvikling jeg synes er utrolig spennende.

Camilla: En viktig drivkraft bak denne utviklingen har vært øremerkede satsninger, både fra Kulturrådet og andre, som har gitt kunst for barn og unge en høyere status og større aksept i kunstmiljøet. Jeg tror det har inspirert flere kunstnere til å skape verk rettet mot dette publikumet. Den kulturelle skolesekken (DKS) har også spilt en avgjørende rolle i å bringe kunst og kultur av høy kvalitet til barn og unge over hele landet.

Caroline: På Rom for dans har vi jobbet med barn og unges deltakelse helt siden oppstart. Vi har skapt forestillinger der interaksjon er en sentral del, og hvor publikum inviteres til å delta og gjøre egne valg. Den kunstpedagogiske metoden KROM (kropp i rom) som vi har utviklet og ofte bruker i møte med skoleelever, er et eksempel på dette.

Marius: På Høyskolen for dansekunst er også barn og unge en integrert del av pensum ved at studentene får erfaring med å skape forestillinger for barn og unge, blant annet gjennom DKS. Samarbeidet mellom Rom for dans og Høyskolen for dansekunst gir studentene muligheten til å lære av den erfaringen vi har i å jobbe med denne målgruppen, og samtidig bidra til å videreutvikle feltet. Dette arbeidet har bidratt til å forme en ny generasjon av dansekunstnere som ikke bare er teknisk dyktige, men også bevisste på kunstens rolle i samfunnet og dens evne til å engasjere og inspirere nye generasjoner. Jeg tenker det er en viktig rolle vi har som utdannere.

Caroline: Alt i alt har vi sett en positiv utvikling de siste 20 årene, der barn og unges deltakelse i dansekunst har fått mer oppmerksomhet, aksept, og støtte. Men det er fortsatt en vei å gå for å sikre tilstrekkelige ressurser og anerkjennelse til de som arbeider dedikert med kunst for denne viktige målgruppen.