Gratulerer med ny stilling som formidlingskonsulent på Dansens Hus! Kan du si noe om hva stillingen innebærer?
Det er en spennende hybrid-stilling hvor jeg både skal jobbe med eksisterende publikum, tiltrekke nye publikumsgrupper, jobbe tett med de som programmerer og de som selger opplevelsene på Dansens Hus. Det er en stilling som skal være et bindeledd mellom avdelingene og som skal arbeide med helheten i Dansens Hus’ strategier. Det er det som gjør stillingen så spennende, den er ikke bare en ting, man får jobbe litt med alt.
Formidlingskonsulenten skal blant annet «..sette forestillinger inn i en relevant danse- og kunstfaglig så vel som samfunnsmessig sammenheng – og samtidig formidle dette på en måte som engasjerer et bredt publikum». Hvordan vil du jobbe med dette?
Dette er jo ikke et lite spørsmål. Hvordan jeg vil jobbe med dette vil jo variere fra forestilling til forestilling. Det handler blant annet om å se på det hele med et nytt blikk. Ikke ta ting for gitt. Åpne opp for nye perspektiv og på den måten også formidle helhetsopplevelsen til publikum på et nytt vis. Enkleste eksempel kan være forestillinger med live musikk. De kan jo også være av interesse for musikkelskere, noe som kan bidra til å utvide deres repertoar til også å se dans. Det kan handle om å lage seminarer, samtaler, eller workshops som gjør det mulig å delta eller samhandle med kunstnerne på nye vis. Det er uendelig mange muligheter. Dette er egentlig en meget kreativ stilling, men man må både ha evnen til å overtale og ha et stramt blikk på logistikk m.m. Jeg grugleder meg til å sette i gang, nettopp fordi så store spørsmål som det dere stiller nå vil være hverdagen.
Hva ønsker og håper du å utrette i denne stillingen?
Jeg har alltid vært opptatt av likeverd. Jeg har sittet i styret til Fri Oslo Akershus, MFO, er innstilt til styret i NoDa (Norske Dansekunstnere) nå og er også i styret til Balansekunst. Kjønnslikestilling, likestilling med tanke på LHBTIQ+, og selvfølgelig, som alle vet, et aktivt arbeid mot rasisme og diskriminering har alltid vært sentralt for meg. Dansens Hus har kommet langt i sitt inkluderingsarbeid, både med tanke på publikum og på utøversiden. Det er et enormt potensial her til å sørge for at ulike elementer ikke er til hindring for deltakelse, samtidig som en beriker det norske kunstfeltet og bidrar til deling og skaping av kunst, gjerne med et implisitt eller eksplisitt budskap.
Jeg håper på å kunne bidra til at bredden slipper til, til at vi får et klima som respekterer forskjeller og verdsetter dem. Jeg brenner også hardt for satsningen på norsk-produserte kunstneriske uttrykk og håper på at scenene og publikum i samhandling med bevilgende makter kan skape et felt hvor norske kompanier får vokse seg sterke og stabile. Jeg kommer nettopp ut av KHiO (Kunsthøgskolen i Oslo) fra masterstudiet i koreografi og opplever det som viktig at det er noe for unge talenter å komme ut i, samtidig som etablerte kunstnerskap skal kunne vokse og være bærekraftige.
Som en som har bygget noe på siden av det etablerte og som så har, iallfall til en viss grad, lykkes med å gjøre dette arbeidet synlig i det etablerte feltet gjennom Tabanka, har jeg gjort meg mange tanker om hvordan ulike instanser i feltet kan bruke sin anerkjennende kapital på måter som kan gagne norske kunstnere i dette begrepets mer inkluderende betydning.
Hvordan kan dansekunsten få et mer mangfoldig publikum?
Først og fremst ved å få mer mangfold på scenen. Dansekunstnere, kunsten de lager og strukturene rundt mener jeg også snart må begynne å kommunisere med publikum utenfor det meget godt innarbeidede dansefeltet. Jeg har selv fulle saler i egne produksjoner og en svært stor del av dette publikummet hadde lite forhold til disse scenene før Tabanka sto på dem. Som et resultat av dette ser vi, og får tilbakemelding på, at svært mange kommer tilbake til disse scenene og ser andre forestillinger. Det er ingen skam å bygge broer. Det trenger ikke gå på kompromiss med kunsten. Mangfold og kvalitet er på ingen måte motsetninger og må faktisk alltid relatere seg til hverandre. Kvalitetsbegrepet brukes som en hersketeknikk som snevrer dansekunsten og fremmedgjør publikum. Formidlingsspråk blir ofte pompøst og diffust, noe som gjør det umulig for publikum å få en anelse av hva de kan forvente. Kunst mener jeg alltid er en dans mellom ydmykhet, arroganse, sårbarhet og generøsitet. Vi må kanskje jobbe litt ekstra med de to siste og by mer på oss selv. Jeg tror dette vil settes pris på. Mange jeg møter som er nye publikummere er ofte redde for å ikke forstå. Denne redselen blir ikke mindre av at deler av feltet snakker som om man må ha en hel utdannelse for å kunne se eller mene noe om et kunststykke. Det mener jeg ikke at man må. Min egen utdannelse har ikke minsket min respekt for den allmenne kunst-titter overhode. Om noe er min respekt for dem sterkere enn noen gang. Utdannelse kan også være en form for indoktrinering som privilegerer et spesifikt blikk. Vi må på et tidspunkt anerkjenne at størstedelen av publikum har et noe annet blikk, eller veldig mange andre blikk. Det er fantastisk. Det er det som er spennende. Vi må være nysgjerrige på hverandre og være åpne for helt nye opplevelser og lesninger. Jeg er vokst opp med to foreldre som begge er halvt melaninrrike og halvt etniske hvite norske. Forskjell og annerledeshet som norm og styrke har alltid vært min hverdag og jeg har en tro på at dette er veien å gå også med tanke på publikumsbygging for dansen. Vi må gå vekk fra uniformering og utestengende prosesser og tørre å stå for det vi «preacher». Det er kunsten og dansens egenverdi og kraft.
