Tone med trøkk – 10 spørsmål til Tone Martine Kittelsen

1. Hva arbeider du med for tiden?

Jeg har akkurat kommet tilbake til Oslo fra Kristiansand der jeg har jobba med Kollektiv K i nesten tre måneder. Vi gjorde to forestillinger på Kilden Teater- og Konserthus for en uke siden med koreografier av Stian Danielsen og Kenneth Flak/Külli Roosna. Nå er jeg i en overgangsperiode med planlegging av flere nye prosjekter som har stått på vent mens jeg har vært i produksjon. Jeg synes det er veldig gøy å starte opp nye prosjekter, samarbeide med andre og drive med idémyldring.

Det som er i fokus og krever mest av meg akkurat nå er uten tvil oppkjøringen til Ravnedans, en festival for samtidsdans som foregår i Kristiansand fra 9. til 14. juli. Jeg er prosjektleder for Ravnedans dette året og det er første gang vi har valgt å ha én person som tar ansvar for det administrative og holder i alle trådene gjennom året. Jeg har jobba med festivalen kontinuerlig siden forrige festival. I tillegg er vi et kunstnerisk råd som sammen tar alle avgjørelser rundt programmeringen, og det at vi er flere som programmerer ser jeg på som en av festivalens store styrker. Festival er veldig tidkrevende og mye mer arbeid enn man tror. Nå, når det bare er en måned til oppstart, dukker det opp mange ting som må på plass, og da løper tida. Men vi elsker å drive på med Ravnedans og det er utrolig motiverende å skape en arena som vi får tilbakemeldinger på at betyr mye for mange. Ravnedans er drevet av kjærlighet og lysten til å skape, samtidig som det har blitt en arbeidsplass for meg.

2. Tilbake til forestillinga med Kollektiv K, hvordan skiller dette prosjektet seg fra ditt tidligere arbeid?

Etter at jeg var ferdigutdanna har jeg jobba mest med solo, duett eller i mindre grupper, så det er første gang jeg har jobba i en produksjon med så mange utøvere og andre involverte. Ofte er det økonomiske grunner til at prosjekter med mange mennesker ikke lar seg gjennomføre, men vi fikk det til denne gangen. Det har vært utrolig inspirerende å jobbe tett med så mange dyktige folk. Forestillingen med Kollektiv K skiller seg også ut fordi det er første gang det har blitt gjort en samtidsdansproduksjon i den skalaen i Kristiansand. Jeg er opptatt av at det skal skje ting i Kristiansand, og har gjort flere små prosjekter der, men aldri i tre måneder sammenhengende. Vi har hatt som mål at vi skal jobbe, produsere og skape kunst i Kristiansand, ikke bare presentere ferdige verk slik vi gjør gjennom Ravnedans. Det har vi fått til nå og det er jeg litt stolt av.

Finnes det en større visjon for arbeidet ditt i Kristiansand, hvorfor er det viktig å gjøre ting der?

For to år siden ble jeg fortalt at Kristiansand var et sort hull i Norge når det kommer til dansekunst, spesielt med tanke på produksjon. Det motiverte meg, og jeg tenkte: her er det så sykt mye potensiale! Noen må få noe opp og gå! Det har vært noen som har jobba der tidligere, og det finnes litt aktivitet, men ikke i så stor grad som vi ønsker. Alle vi som har jobba for å realisere Kollektiv K har møttes gjennom Ravnedans og er fra Kristiansand eller har tilknytning til byen. Tanken om å kunne arbeide i byen vi kommer fra og utrette noe på dansefeltet her har vært en stor motivasjon for oss.

Den andre grunnen til at det er viktig for meg er at jeg har lyst til å gi folk i Kristiansand mer kunnskap om samtidsdans. Da jeg var ung visste jeg nesten ikke hva samtidsdans var. Den eneste tilgangen jeg hadde på den sjangeren var forestillinger med Carte Blanche som kom til byen en gang i året eller mindre. Jeg vil invitere inn unge for å se hvordan vi jobber og gi de som er interessert mulighet til å bli kjent med hva samtidsdans er og kan være. Jeg har lyst til å være med på å sette Kristiansand på samtidsdanskartet. Gjennom Ravnedans har jeg sett at det finnes et publikum for dans i Kristiansand, folk er interessert og veldig nysgjerrige.

Hvordan drives Kollektiv K?

Det har vi foreløpig ikke bestemt, faktisk. Denne første produksjonen var et pilotprosjekt. Nå skal vi diskutere de erfaringene vi har og finne ut hvordan det skal drives videre. Parallelt med Kollektiv K har også Scenekunst Sør (et kompetansesenter for scenekunst) oppstått, så det er mye som skjer i byen samtidig. Det som er viktig er å finne ut hvordan vi kan drive alt sammen videre og hvordan alle initiativene kan styrke hverandre slik at Kristiansand blir en aktuell og ledende by å jobbe i for oss som driver med scenekunst. Kollektiv K er en produksjonsenhet, det er ikke et fast kompani, det er det veldig viktig for meg å understreke. Nå var det en stor produksjon med de danserne som vi var, men neste gang kan det kanskje involvere flere mennesker og manifestere seg i andre formater.

3. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?

Jeg har alltid vært bestemt på at jeg skal jobbe med dans. Så lenge jeg kan huske har det vært målet mitt og det har alltid vært noe med dans som har trigget meg og gjort meg nysgjerrig. Da jeg var liten lagde jeg mange koreografier, blant annet en som het Stjerna der jeg gikk i et slags stjernemønster. Den var veldig samtidsdans når jeg tenker meg om, haha!

Jeg synes det er vanskelig å si akkurat når eller hva som var utslagsgivende for at jeg faktisk begynte å jobbe profesjonelt med dans, men jeg tror møtet med samtidsdans på videregående gjennom læreren min, Camilla Nordhagen, var veldig viktig. Før det forbandt jeg dansing med jazzdans og ballett, og visste lite om sjangeren samtidsdans. Jeg synes det skapende elementet ved samtidsdansen var veldig interessant og forstod at det var det jeg ville jobbe med innenfor dans. Jeg så at jeg kunne få min plass i dansen, jeg kunne bidra med noe som kom fra meg selv og måtte ikke passe inn i den ene eller andre formen.

Etter videregående søkte jeg på alle mulige skoler. Det er mange som drømmer om én spesifikk skole og synes det er veldig viktig hvor man går, men jeg har ikke hatt det sånn. Jeg har tenkt at jeg uansett skal jobbe med dans og har brukt det jeg har trengt fra utdannelsene til å bygge kompetanse. Jeg gikk først et år på Bårdar, så fire år på Universitetet i Stavanger. Når jeg ser tilbake er jeg veldig glad for den utdannelsen jeg har og jeg tenker at ingen skoler er perfekte, men det blir hva man gjør det til selv. Det absolutt viktigste for meg i utdannelsen var å beholde nysgjerrigheten og investere tid i å dyrke eget utrykk og finne en individualitet i de ulike fagene.

4. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?

Jeg har som mål å fortsette og jobbe, utvikle meg, være uredd og prøve nye ting. Det er veldig viktig for meg. Når man jobber som frilanser må man tørre å utfordre seg selv og bryte grenser, hvert fall er det veldig viktig for meg for å hele tiden ta et steg videre. Sånn kan jeg finne ut hva jeg liker best å jobbe med, og definere meg selv som kunstner. Jeg er veldig gira på å jobbe og har lyst til å arbeide enda mer som utøver og få enda større kompetanse på feltet, og så vil jeg fortsette å skape kunst alene og i samarbeid med andre. Jeg føler at de to tilnærmingene utfyller hverandre. Gjennom å jobbe alene og skapende finner jeg ut hvor jeg står og hva jeg er interessert i som dansekunstner. Det er med på å styrke og påvirke hva jeg kan bidra med i andres prosjekter. Den balansen fungerer veldig bra for meg.

Jeg veit at du har jobba med et soloprosjekt. Har du noen konkrete mål for det arbeidet?

Rett etter at jeg var ferdig på Universitetet i Stavanger bestemte jeg meg for at jeg skulle lage en solo i året de neste tre årene. Jeg visste at det kom til å komme tunge dager uten jobb og ville være forberedt ved å ha et prosjekt som holdt det gående selv i disse periodene. Da jeg var ferdig utdanna søkte jeg og fikk penger fra blant annet Kristiansand kommune og lagde en soloforestilling som jeg etterpå solgte inn ulike steder, til festivaler og arenaer i inn- og utland. Plutselig hadde jeg en liten turné med seks steder i Norge og utlandet. Det motiverte meg veldig til å fortsette å jobbe. Jeg hadde ikke sett for meg at veien inn til å få jobbe som danser var gjennom eget arbeid. Jeg hadde en idé om at jeg skulle få jobb gjennom noen andre og trodde at danseyrket var noe annet enn hva jeg har erfart at det er nå.

Jeg har fortsatt med soloprosjektet og ser på det som et gjennomgående arbeid ved siden av alt annet. Hittil har jeg lagd to soloer, og har som mål for dette året å lage en større soloproduksjon. Jeg er veldig nysgjerrig på soloformatet og synes det er vanskelig både å se og å gjøre det. Det trigger meg.

Et annet mål jeg har er å fortsette å skape nye arenaer for dans og nye arbeidsplasser for dansekunstnere; å lage veier som ikke er blitt tråkka før. Det synes jeg er utrolig spennende, og det er veldig motiverende å se at det er mulig å få det til selv om det krever veldig mye arbeid. Det er mye som er blitt gjort i Norge, men jeg føler at det fortsatt er mer potensial: nye arenaer, nye scener, nå ut til et større publikum. Ikke minst når det gjelder formidling og publikum har vi en jobb å gjøre. I forbindelse med markedsføringen av Kollektiv K fikk vi for eksempel spørsmål om hvordan vi skulle få publikum til en så smal sjanger som samtidsdans og hva samtidsdans egentlig er. Jeg tror det er viktig å snakke om dans, ikke bare gjennom kroppen, men også å kunne verbalisere det slik at det blir forståelig for andre. Hvert fall hvis man ønsker å nå ut til flere og trekke til seg et større publikum. Men så kan man jo stille seg spørsmålet om det er det som er målet.

Jeg synes uansett det er utrolig spennende å jobbe med Ravnedans og Kollektiv K, og tenker at det å jobbe administrativt med dans er med på å utfylle yrket. Det øker forståelsen for arbeidet som ligger bak og for meg skaper det en større helhet i virket som dansekunstner.

5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?

Når jeg jobber for andre, som jeg gjorde nå med Kollektiv K, synes jeg det er viktig å tørre og ta plass og bidra med det jeg kan bidra med, og jeg ønsker at det blir sett i prosessen. Jeg synes det er spennende å jobbe for andre fordi jeg på den måten kan få en forståelse av andres kunstneriske prosess og kanskje være med på å utfylle den og styrke den.

Det er viktig å bli utfordra og ikke bare gjøre det som er komfortabelt for en selv. Det å gå inn i andres kunstneriske uttrykk er en måte å gjøre det på. I samarbeidet med Therese Markhus og Ingrid Toogood (Du er vakker. Du er alene fra 2015, red. anm.) opplevde jeg at det vi jobba med var nettopp dette: hvordan kunne hennes uttrykk formidles av og gjennom meg? I Stian Danielsens stykke for Kollektiv K var det den fysiske kapasiteten som ble utfordra og vi ble pusha til det ekstreme. Det trenger ikke alltid være ekstremt, men det er bra å bli pressa til å gå utenfor komfortsonen både mentalt og fysisk. Det vil igjen virke inn på hva jeg kan bidra med i prosessen og være med på å styrke verket.

Hvordan går du fram når du jobber med ditt eget arbeid? Har du noen spesifikke prosesser eller metoder?

Jeg har ikke en fast metode som jeg bruker og har vært opptatt av å jobbe variert og å prøve mange ulike tilnærminger. Det synes jeg egentlig er veldig spennende og jeg tror det vil ta lang tid å finne en spesifikk metode for meg. Jeg føler at jeg forsatt er på søken og der jeg er akkurat nå synes jeg det er nettopp det som er interessant.

Kan du likevel komme med noen eksempler på metoder?

Jeg har for eksempel jobba ut fra en tekst jeg har skrevet selv. Det var en humoristisk tekst, eller hvert fall synes jeg den var morsom selv, haha! I det fysiske arbeidet jobba jeg med stemninga og følelsen i teksten og det synes jeg var veldig givende. Også skrivearbeidet ga meg mye, jeg synes det er gøy å skrive. I et annet arbeid tok jeg utgangspunkt i et fysisk bevegelsesspråk som jeg jobba veldig spesifikt med. Jeg prøvde å jobbe med en veldig konkret fysikk, og å ta klare valg for bevegelsesmaterialet og la det bestemme stykkets tema eller innhold. Jeg har også gjort et stunt med en solo som gikk ut på å ha en omvendt prosess: Jeg begynte med å gjøre ideene jeg hadde inne i hodet i en scenisk setting. Jeg var helt tildekket slik at ingen kunne se hvem jeg var, og jeg hadde heller ikke navnet mitt i programmet. Da jeg etterpå gikk i studio tok jeg med meg alle opplevelsene både av å ha gjort det og å ha vært anonym, og prøvde å finne ut hva som fungerte og hva som ikke fungerte. Det var en interessant inngang for meg, og jeg opplevde at når jeg er alene i studio dømmer jeg alt mye hardere enn jeg gjorde foran publikum. Jeg vet ikke om jeg kommer til å gjøre akkurat det igjen, men det vakte følelser og tanker som er verdt å forfølge og arbeide med i studio.

6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

Da jeg kom til Oslo etter at jeg var ferdig i Stavanger var jeg veldig nysgjerrig på å finne ut hva det norske dansemiljøet var. Jeg gikk på vanvittig mange ulike arrangementer for å få oversikt og skjønne hva jeg var interessert i, og opplevde miljøet som veldig åpent og inkluderende. Jeg synes feltet er progressivt; at det skjer mye nytt hele tida, folk som driver med nye prosjekter og setter i gang ting. Jeg har hørt noen si at det skjer så lite, men det er ikke sånn jeg oppfatter det. Hver uke er det masse ulike arrangementer å velge mellom og å gå på. Jeg er fortsatt veldig nysgjerrig på alt som skjer og følger med på koreografene og danserne som jobber.

Senteret i dansemiljøet er jo i Oslo, men det skjer generelt mye over hele Norge, opplever jeg. Gjennom kompetansesentrene i dans har jeg for eksempel fått mulighet til å jobbe flere steder i landet, og jeg tenker at de er med på å åpne opp for å kunne arbeide mer med dans og spre kompetanse ut over hele landet. Det tror jeg er viktig for miljøets utvikling på nasjonal basis. Jeg synes det er inspirerende og fint med folk som velger å flytte hjem for å arbeide der de kommer fra.

7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?

Jeg har hatt idoler og folk jeg har sett veldig opp til og blitt inspirert av. Jeg husker for eksempel at jeg så en danser i Eastman, Sidi Larbi Cherkaoui sitt kompani, som jeg synes var helt fantastisk og som har vært veldig viktig for meg når det kommer til det å jobbe fysisk og å være en ”beveger”. Det har motivert meg til å trene mange forskjellige ting og prøve ut ulike innganger til bevegelse.

Generelt blir jeg veldig inspirert av de jeg jobber sammen med, de som er nær meg og som jeg ser i hverdagen. Mange av dem jobber veldig hardt og selv om de iblant får avslag på søknader fortsetter de å jobbe. Den driven inspirerer meg og gjør at jeg får lyst til bruke tiden min best mulig selv.

Hvis jeg skal trekke fram noen forestillinger kommer jeg ikke utenom Rosa Löften av Malin Hellkvist Selen med Marianne Kjærsund. Da jeg så den jobba jeg med min egen solo, og det føltes som om den var akkurat det jeg trengte å se. Det var lenge siden jeg hadde sett noe som vekket så mange følelser på en gang. Den står veldig ut for meg. En annen forestilling som har vært viktig for meg er en jeg så med Mia Habib i Sandnes ikke så lenge etter at jeg hadde begynt på Universitetet i Stavanger. Det var ikke sånn at jeg ble fanget der og da, men den har blitt med meg og virket i ettertid. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje fordi det var noe nytt, et møte med en sjanger og et uttrykk jeg ikke hadde sett før. Så kommer jeg ikke utenom arbeidsvisningen Ann Liv Young hadde med lokale ungdom under Stamsund Teaterfestival i fjor. Det var en magisk opplevelse og jeg har aldri før opplevd en så sterk scenekunstopplevelse. Jeg tenker forsatt på den forestillingen og får frysninger nedover ryggen.

Det er faktisk mye norsk dans som har vært viktig for meg og som jeg har sterke minner fra. Jeg har sett mange internasjonale store kompanier og forestillinger også, men jeg synes det er kult at det er mye av det norske som stikker seg ut og har blitt med meg. Jeg kan ikke helt si hvorfor, men kanskje fordi det har føltes som noe mer oppnåelig og litt nærere enn store kompanier med storskala produksjoner.

8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?

Jeg blir inspirert av veldig mye forskjellig. Som jeg har nevnt tidligere er kollegaer som er konsekvente, som får til ting og er tydelige i uttrykket sitt en stor inspirasjonskilde. Men jeg blir inspirert av mye annet enn dans også: å lese biografier om mennesker som har arbeidet hardt for det de brenner for og å høre andre kunstnere snakke om arbeidsmetode, for eksempel. Jeg liker veldig godt å lese om hvordan andre skaper kunst, enten det er kunstnere selv eller teoretikere som skriver. Jeg leste nettopp en bok om billedkunstnere, om hvordan de jobber, hvilke metoder de bruker og tankeprosessene de har. Sånt inspirerer meg veldig og gir meg andre og nye måter å tenke på. Så blir jeg utrolig inspirert av folk som er gode “bevegere” og som har et tydelig fysisk språk. Jeg er inne i en periode hvor jeg ser mye hiphop på Youtube. Da får jeg bare lyst å dra i studio, sette på musikk og danse helt vilt.

Oppsøker du noe spesifikt for å bli inspirert eller skjer det tilfeldig?

Jeg er nerd. Jeg ser på alt av kulturprogram og oppsøker arrangementer, bøker og andre kunstneriske uttrykk. Jeg liker å holde meg oppdatert og følge med på andre som jobber, men det er ofte tilfeldigheter som gjør at jeg blir inspirert. Fysiske bevegelser kan inspirere meg, både når jeg ser det og når jeg fysisk prøver det ut i kroppen. Det samme kan det å jobbe fram ideer i felleskap med andre. Da vil jeg bare ta dem ut og skape liv i dem!

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?

Jeg føler at jeg har jobba med det i mange år gjennom Ravnedans, der en stor del av jobben har vært å bygge publikum. Det er både veldig spennende og veldig vanskelig, og det er to ting jeg tenker er viktig i den sammenhengen: Hvordan man presenterer dans og hvordan man snakker om det.

Jeg liker å tenke på det første året da vi hadde invitert inn mange dansekunstnere til å gjøre forestillinger i Ravnedalen. Vi ville vise samtidsdans og hadde ikke tenkt på å gjøre noe som var snilt eller publikumsvennlig, men presenterte det vi hadde lyst til. Det kom 500-600 mennesker på den ene forestillinga. Det var for meg et bevis på at det er viktig å presentere dans på steder som publikum har et forhold til og kjenner fra før. Man trenger ikke alltid å holde på inne i et teater, for det i seg selv kan virke skremmende på enkelte. Kanskje det ikke er riktig alltid og til alle tider, men det var det hvert fall i dette tilfellet. Den opplevelsen forandret noe for meg. Jeg skjønte at man ikke trenger å gå på kompromiss med det kunstneriske uttrykket, men at det er viktig hvor man viser forestillinger. Mange av dem som kom på den første forestillingen, har senere valgt å oppsøke det vi har presentert inne på teatre eller melde seg på kurs i regi av Ravnedans. Noen år har vi tenkt at vi må programmere verk som er «snille», og vi tenker på at vi skal ha variasjon i programmet for at det skal være noe for alle. Men det er ikke nødvendigvis de «snille» forestillingene folk liker, det erfarer vi stadig.

Som dansekunstnere har vi en jobb å gjøre når vi snakker om det vi driver med, det blir jeg mer og mer opptatt av. Vi må få folk til å ta oss seriøst, forstå hva vi jobber med og at det faktisk er en jobb. Noen folk som kom på Ravnedans trodde jo lenge at danserne jobba gratis og at det var en slags hobby for dem. Det kan jeg bli provosert av, men det sier meg også at jeg må ta tak i det og gjøre noe selv. Jeg må opplyse folk om hva dansekunstnere er, hvor de kommer fra og at de har en utdannelse; det er et yrke. Jeg prøver ofte å snike det inn når jeg snakker med media, og under Ravnedans har vi publikumssamtaler som skal være med på å bidra til å opplyse om hva dans kan være. Jeg tenker generelt på at jeg må gjøre meg tilgjengelig og være åpen om hvordan jeg jobber.

Dere har jo virkelig fått til noe med Ravnedans og i Kristiansand, det opplevde jeg da jeg var der i fjor. Det var uten tvil sommerens høydepunkt for meg, men det virket som folk som bor der også støtter dere og var ivrige etter å være med, hva tenker du om det?

Jeg var kjemperedd for at det ikke skulle komme publikum på forestillingen til Kollektiv K, og at de som kom bare kom fordi de kjenner oss. Men det kom så utrolig mye folk og mange vi ikke ante hvem var. Så det er noe som har skjedd i Kristiansand som gjør at folk er nysgjerrig på samtidsdans og tør å oppsøke det. Det synes jeg er veldig kult. Da jeg gikk i Stavanger var jeg ofte på forestillinger der salen var halvfull, det kunne være vanskelig å få publikum. Mens i Kristiansand klarer vi altså plutselig å spille for fulle hus, det er utrolig gøy! Jeg snakket med en tidligere lærer som sa at i hans bydel var det status å gå på Ravnedans. Det er veldig vittig. Vi har på et eller annet vis klart å knekke en kode, og jeg tror som sagt det har noe å gjøre med måten vi har presentert verk på.

Er det et mål med mest mulig publikum?

Nei, det er det ikke. Med Ravnedans har vi alltid vært opptatt av at det ikke handler om å fylle opp salene, selv om det er hyggelig. Vi vil at de som kommer skal være eller bli interessert og at de får noe ut av å være der. Da har vi oppnådd noe. Jeg synes det er viktig at det vi presenterer klarer å røre noe hos noen i den ene eller andre retningen. Men det er jo bra å ha gode tall å vise til. Det er kanskje et problem, at tall har så mye å si.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Jeg ønsker at den skal fortsette å utvikle seg, for hvis den ikke gjør det så stopper den opp. Jeg ønsker for dansekunsten at det blir flere spillesteder, flere turneer, flere jobber; alt mulig. Det skjer mye spennende og jeg ønsker bare at det skal fortsette og at det skal bli enda mer av det. Jeg håper at folk forsetter å insistere på det de driver med slik at norsk dansekunst kan forsette å romme mange ulike og spennende utrykk!

Ravnedans finner sted i Kristiansand fra 9. – 14. juli ravnedans.com