Usynlige dansekunstnere

Denne kronikken er skrevet av Elizabeth Svarsad og først ble publisert på Scenekunst.no. Teksten er blitt til på deres kronikkurs som er støttet av Kulturrådet. 

24. februar i år gikk en av våre aller største dansekunstnere bort – Edith Roger, 100 år gammel. Hennes bortgang ble ikke nevnt i noen ordinære nyhetssendinger. Se og hør laget riktignok en sak om begravelsen, men den handlet, ikke unaturlig, mye om kjendiser og lite om dans: “Kjendis-Norges gripende farvel. Skuespillere, programledere, kunstnere og artister samlet seg i sorgen etter Edith Roger.”

Først 23. april sendte NRK Hovedscenen et program og intervju med Roger fra 2014 til minne om henne. Foruten det er Rogers bortgang kun synliggjort av fagfeltet selv: på Danseinformasjonen, en nekrolog i Aftenposten skrevet av Ingrid Lorentzen og Kristian Seltun og et minneord i Norsk Shakespearetidsskrift, også av Lorentzen.

Mangelfulle billedtekster

Den magre dekningen av dødsfallet til en så betydningsfull dansekunstner minnet meg om en sak i Aftenposten fra 20. juni 2021 i forbindelse med at Arne Nordheim ville fylt 90 år. Saken var en guide med tittelen: “Nordheim er 90. Her er ni verk du bør kjenne til.” Seks av verkene som er omtalt, er illustrert med bilder. På bildene ser vi kunstnere som har tolket Nordheims verk: Einar Steen-Nøkleberg, Truls Mørk, Frank Zappa og Arve Tellefsen. Alle navnene er nevnt i billedtekstene. Det siste bildet viser en ikonisk scene fra balletten Stormen og danseren Ketil Gudim i den legendariske tolkningen av sin rolle. Billedteksten lyder: “Glen Tetleys koreografi til Stormen i 1979 inkluderte store mengder flagrende tøystykker.” Når en av våre største stjernedansere er den eneste av kunstnerne som ikke nevnes, må jeg spørre: hva skal til for at en danser blir synliggjort på lik linje som andre kunstnere?

De to eksemplene ovenfor har gjort meg mer oppmerksom på det som virker som en tendens. Aftenpostens omtale av forestillingen Birget med Carte Blanche på Den norske Opera og Ballett fra februar 2023, av Elle Sofe Sara og Joar Nango, er ett eksempel. Saken er illustrert med tre bilder fra forestillingen, og billedtekstene lyder: “Danserne har gjennomsiktige overdeler sydd i pastellfarget plastvev. Politikerprat projisert på slitte presenninger bak,” “Danserne bygger bål av fôrposer og kostymer, alt i plast blir kastet på” og “Dansen bygges opp med små steg via skjev gange i fargesterke plastkostymer”. Ingen av dansernes navn er nevnt i billedtekstene.

NRKs anmeldelse av den samme forestillingen er illustrert med sju bilder. Under ett av bildene er tre av danserne nevnt med navn. De øvrige billedtekstene beskriver forestillingens kostymer og scenografi.

Som danseforsker har jeg erfart at et publisert navn kan ha avgjørende betydning. Jeg har gjort omfattende søk etter spor av dans og dansere i historien. Jeg ønsker å finne informasjon om menneskene som danset. Når jeg finner et navn, kan jeg lete videre i mange ulike kilder og bruke opplysningene jeg finner til å tegne et bilde av personene, deres bakgrunn, familie, aktivitet, nettverk og bevegelser i samfunnet, dagligliv, økonomi og karriere. Kanskje er jeg heldig og finner personalarkiv, brev, memoarer, dagboknotater, og så videre. Jeg ønsker meg at ettertiden får vite så mye som mulig om så mange som mulig av norske dansekunstnere. Når de ikke omtales eller nevnes ved navn, viskes sporene etter dem gradvis ut.

Hva kan gjøres?

Hvem skal sørge for at dansere nevnes, omtales og legger igjen mer synlige spor etter seg? Jeg tror den viktigste jobben må gjøres av dansekunstfeltet selv. Vi må snakke om og fremsnakke oss selv og våre kolleger og etterlyse navn slik at tekster kan endres når danserne ikke er nevnt. Når dansefeltet anerkjenner seg selv og sitt eget miljø, blir det lettere for andre å gjøre det.

Organisasjoner som Norske dansekunstnere, Danseinformasjonen og Danse- og teatersentrum gjør allerede mye for dansekunstnere i Norge. Jeg foreslår at de, sammen med dansekunstnerne selv, må bidra til å gjøre mediene oppmerksomme slik at praksisen kan endres til at det blir like viktig å nevne og fremheve dansekunstnere som musikere og komponister. Dansekunstnere må likestilles med andre kunstnere. Dersom det skulle lages en guide til ni balletter som Ketil Gudim har danset i, tror jeg ikke det ville stå: “Balletten Stormen inneholdt store mengder stormfulle toner” under bildet av komponisten.

Ved et betimelig sammentreff kom noen av disse spørsmålene opp under Norske dansekunstneres generalforsamling 22. april, parallelt med at jeg jobbet med denne teksten. Forbundets styre svarte at de skal vurdere å sette i gang en kampanje for å fremsnakke dansekunstneres arbeid. Jeg oppfordrer alle gode krefter til å følge opp disse utfordringene med handling. Vi må lage mer storm og sørge for at ingen dansekunstnere går usynlig bort.