DANSESCENEN består av seks korte portretter av koreografer som hver for seg gir et innblikk i hva norske dansekunstnere jobber med for tiden. Hver episode dedikeres til en dansekunstner og gir et unikt innblikk i hvordan man kan jobbe med dans i dag. Koreograf og produsent Anne Kathrine Fallmyr møtte i 2019 Alan Lucien Øyen, Ingri Fiksdal og Kristin Ryg Helgebostad under arbeidet med tre høyst ulike prosjekter. Tre nye, og også høyst ulike, prosjekter av Mia Habib, Elle Sofe Sara og Daniel Mariblanca ble laget av Fallmyr i 2020/2021.

Seriene ble opprinnelig vist som en del av Hovedscenen på NRK og portrettene ligger også ute på våre nettsider.

MIA HABIB
Koreograf og danser Mia Habib sto på startstreken, premiereklar, med forestillingen How to die- Inopiné, da Norge brått stengte ned i mars 2020. Hvordan påvirket nedstengingen henne og på hvilken måte re-aktualiserte pandemien Mias koreografiske arbeid?

– Det adrenalinet man bygger, rett før en premiere, det er som å stå på startstreken rett før du skal kjøre ut i rennet. Og det å få det kutta av når man bokstavelig talt står i kostyme, det var en ganske intens følelse.

ELLE SOFE SARA
Elle Sofe Sara er en koreograf og filmskaper som jobber med utgangspunkt i samiske røtter. Vi møter henne når hun er i innspurt med Vástádus eana-The answer is land, åpningsforestillingen under årets Festspillene i Nord-Norge. Klarer hun å skape tilknytning til mennesket og naturen gjennom dans?

– For meg er det naturlig at det samiske er med i alt jeg gjør, alle mine verk. Det er jo med meg i hverdagen, i livet. Jeg har jo nesten ikke forholdt meg til norsk før jeg var 16 år og flytta ut av bygda, så det er noe som er meg, da.

DANIEL MARIBLANCA
I 2016 startet Daniel Mariblanca dansekompaniet 71BODIES. Hans koreografiske arbeid er inspirert av transkjønnet identitet og mennesker som ikke tilhører et A4-samfunn. Hva skjer med oss når Daniel utfordrer det kjønnsstereotypiske?

– I think that for me the stage is the safest space. A space where we can create our own logic, our own new codes. The trans body, if we take it in an abstract way i exposed to a lot of hostility and stigma. Many times our persona is influenced by all of these external facts. So we became a reaction to this.

KRISTIN RYG HELGEBOSTAD
I dette portrettet møter vi koreograf Kristin Ryg Helgebostad og klokkenist og komponist Laura Marie Rueslåtten under arbeidet med prosjektet Cheers som tar utgangspunkt i heiing og cheerleading. Her snakker de blant annet om ønsket om å flytte fokus fra å imponere til å inkludere og å skape et forvrengt cheerleading-show.

– Koreografisk er det en kombinasjon fordi dette cheerleader-bevegelsesmateriale er ganske eksplosivt, kantete, geometrisk, logisk og todimensjonalt, mens heiingen har en mer uregjerlig kraft, den er mer irrasjonell. Det er en gøyal motsetning der.

ALAN LUCIEN ØYEN
Koreograf Alan Lucien Øyen jobbet høsten 2019 med det prestisjefulle og legendariske kompaniet til Pina Bausch, Tanztheater Wuppertal. Etter Pina Bauschs død tok det mange år før kompaniet åpnet opp for andre koreografer og Alan Lucien Øyen var er av de første. I dette portrettet får vi et innblikk i denne prosessen.

– Husker jeg kom inn døren der borte, det føltes nærmest som å komme inn i et tempel. Rommet var fullt av mennesker og så ble jeg fortalt at dette er første gangen hele kompaniet er samlet og jobber kreativt siden hun (Pina Bausch) døde.

INGRI FIKSDAL
I dette portrettet får vi et innblikk i koreograf Ingri Fiksdals arbeid med forestillingen Shadows of Tomorrow og hvordan hun utforsker kinestetisk overføring, som handler om den evnen man har til å oppleve andres bevegelse i sin egen kropp. Ingri Fiksdal har en doktorgrad innenfor kunstnerisk utviklingsarbeid fra Kunsthøgskolen i Oslo hvor hun har særlig jobbet med to forskningsspørsmål: Hvordan kan spesifikke koreografiske prinsipper anvendt i forestillingene skape potensialitet for at affekt skal kunne oppstå blant publikum? Hvordan kan affekt generere nye eller endrede bevissthetstilstander, opplevelser, tanker og ideer?

– Jeg tenker at koreografi er en slags organisering av bevegelse over tid. Det jeg er ute etter i alle mine arbeid er å skape det jeg kaller for «affektive opplevelser» hos publikum. Kort fortalt så søker jeg etter endrede bevissthetstilstander som kan være for eksempel en dyp konsentrasjon, en slags nesten hypnotisk tilstand – en drømmetilstand. Tilstander som er kanskje litt utenom de hverdagslige.