Å være en kropp: Hege Gabrielsen om «Fem rytmer» og fenomenologfilosofiske tanker

Av Sigrid Edvardsson

Da Hege oppdaget Fem rytmer fikk det en betydelig innvirkning på hennes utvikling som dansekunstner, og jeg ble nysgjerrig på dette vendepunktet. I vår samtale utforsket vi hva det var hun oppdaget, og hvordan møtet med denne dansepraksisen, skapt og utviklet av Gabrielle Roth (USA) har gitt Hege nye erfaringer og perspektiver.

Under forberedelsene til intervjuet leste jeg på Heges nettside www.dans5rytmer.com, om hennes tanker rundt Fem rytmer, og jeg kunne tydelig se forbindelser mellom Hege og Roths ideer og estetikkfilosofen Maurice Merleau-Pontys fenomenologiske utforskning av kroppens rolle i persepsjon. Mens Réne Decartes dualistiske syn deler virkeligheten i to, der sansning og tenking sees som adskilte prosesser, argumenterer Merleau-Ponty for at forståelse og mening ikke bare er intellektuelle prosesser, men noe som oppstår gjennom kroppens direkte interaksjon med verden. Gjenkjenner Hege seg selv i noen av Merleau-Pontys tanker?

Intervjuet er basert på e-postutvekslinger og et møte over te og muffins.

Før vi snakker om hva du jobber med for tiden og Fem rytmer, så kunne det være interessant om du fortalte litt om når, hvor og hvorfor du begynte å danse?

Jeg ble tiltrukket av dansen da jeg var 12 år gammel, uten å vite hvorfor. Det var en dragning jeg ikke kunne motstå. Jeg hadde ingen spesifikke mål; det handlet bare om å danse – først jazzballett, med rytmer, musikk, bevegelser i trinn og tellinger, svette og levende kropper. Jeg fortsatte å danse, og selv om jeg hadde et opphold på tre år, klarte jeg ikke å la være å begynne igjen. Jeg søkte Statens balletthøgskole og ble tatt opp i 1980 til en treårig utdannelse på pedagoglinjen. Etter det tilbrakte jeg ett år i New York på Martha Graham School of Contemporary Dance (1983-84) – det var det vi kjente til på den tiden.

Og hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk?

Etter utdanningen falt det naturlig å jobbe som danser og innimellom koreograf. Det ble en veldig aktiv periode fram til jeg «tilfeldigvis» fant danseformen Fem rytmer i Tsjekkia i 1996. Da visste jeg umiddelbart at det var dette jeg skulle jobbe med. Det var dette jeg hadde lengtet etter uten å vite det før jeg bare visste. Et stort aha-øyeblikk. Siden har jeg vært mindre aktiv som dansekunstner og mer opptatt av den dansen alle kan danse og som ikke har sceniske uttrykk som mål. 

Ved siden av din virksomhet med Fem rytmer, hva arbeider du med for tiden?

Jeg arbeider med prosjektet «PUST MEG FRAM», et samarbeid med billedkunstner Lise Bjørne Linnert og prest Elisabeth Thorsen, basert på workshops i Ullersmo og Trondheim fengsel. Fra disse workshopene utviklet Biniam Gezai, Øyvind Jørgensen og jeg ideer til forestillingen «BRUDD – frihet er et lite ord», inspirert av tekster og erfaringer fra innsatte. Sammen med dansekunstnerne Erik Rulin, Guillermo J. Magno og Enya Maria Oshaug Wibell, har vi jobbet fram materialet til forestillingen som til nå har blitt vist 18 ganger i veldig ulike rom som i Trefoldighetskirken i Oslo, Ullersmo fengsel, Nidarosdomen, Trondheim fengsel, Scenehuset og TronTalks-festivalen.

Den formidler innsattes indre liv gjennom dikt, bilder og et sterkt fysisk språk der vi speiler møtet mellom indre opplevelser og ytre begrensninger. Gjennom improvisasjon og stram regi skaper vi autentiske øyeblikk som gir publikum innblikk i en sjelden belyst virkelighet. Vi arbeider nå med å få «BRUDD» inn på videregående skoler via Den kulturelle skolesekken.

Jeg jobber også sporadisk med en dansekunstner fra Sør-Afrika, der vår felles plattform er danseformen Fem rytmer. På forskjellig vis ønsker vi å utvikle dette til et scenisk uttrykk. Forsøkene har vært mange, men på grunn av store geografiske avstander og manglende offentlig støtte er det vanskelig å få en kontinuitet i arbeidet.

«Jo mer vi danser, jo mer danses vi, og jo mer vi danses, jo dypere kommer vi i kontakt med kroppens intelligens og dens visdom.»
– Hege Gabrielsen

Kan du fortelle litt om Fem rytmer og hva er det ved denne danseformen som tiltrekker deg som dansekunstner?

Fem rytmer er en personlig reise hvor hver enkelt danser møter dansen på sin egen måte. Denne praksisen bygger på ideen om at alle – uansett bakgrunn, kulturell tilhørighet, fysisk form, eller alder – er dansere. Gabrielle Roth, som skapte Fem rytmer, sa: «If you have a body, you are a dancer.» Dette inspirerer meg på mange måter. Dansen gir et spontant uttrykk for tilstanden akkurat her og nå. Det er ingen ting som skal presteres eller mestres, og heller ingen teknikk med spesifikke trinn å lære. Formen bygger på en struktur som gjør det mulig for alle å utforske sin egen kropp og erfaring på sin egen måte. Det gir en dyp forbindelse til vårt indre liv når vi lar kroppen og dansen lede oss. Som jeg pleier å si: «Vi er alle dansere,» men det betyr ikke at vi alle er profesjonelle dansere; det er en viktig distinksjon. Jeg tror samtidig at profesjonelle dansekunstnere kan få mye god næring til sin egen kunstneriske virksomhet gjennom denne praksisen. 

Etter å ha arbeidet med denne danseformen siden 1996 og undervist siden 2001, har jeg sett mange mennesker oppdage nye, livgivende sider ved seg selv gjennom dansen. Jo mer vi danser, jo mer danses vi, og jo mer vi danses, jo dypere kommer vi i kontakt med kroppens intelligens og dens visdom.  

Hvordan er Fem rytmer strukturert, og hva innebærer det å danse disse rytmene?

Fem rytmer handler ikke om å lære spesifikke trinn eller en bestemt teknikk. I stedet utgjør de fem rytmene en grunnstruktur som hjelper oss med å komme i bevegelse og gjenopprette forbindelsen til hele vår væren. Vi følger energistrømmene i bølger og beveger oss etter det «kartet» Gabrielle Roth utviklet, som beskriver fem livsrytmer: flyt, stakkato, kaos, lyrisk, og stillhet. Hver rytme representerer en bestemt energi eller kvalitet. Flyt er den sirkulære, mottagelige dansen som lytter og gir grunnlag for uttrykket i stakkato, som handler om kroppens uttrykk av følelser, tanker, sanser, og fysiske impulser. Disse rytmene kan også knyttes til det feminine og maskuline i oss, eller til elementene jord og ild. Når disse rytmene møtes i kaos, skjer det en sammensmelting av fysiske, emosjonelle, og mentale mønstre, noe som åpner for å gi slipp på det vi ikke lenger trenger. Dette er en form for renselse, som vannet som renser. Etter kaos beveger vi oss inn i det lyriske landskapet, hvor energiene leker lett og luftig gjennom kroppen, før vi naturlig går over i en opplevelse av dyp, romlig stillhet. Som Gabrielle Roth sa: «The best way to still your mind is to move your body.»

Slik du beskriver Fem rytmer, handler det om å oppleve kroppen som en helhet og utforske bevisstheten gjennom bevegelsen og dansen, heller enn å følge et sett med tekniske trinn. Det var jo mange av oss norske dansere på 80- og 90 tallet som studerte på Martha Graham School of Contemporary Dance, Cunningham, Alvin Ailey eller PeriDance i New York. Da våger jeg å si at en tendens var at mange av oss ble svært kroppslig orientert på grunn av spesifikke tanker og fysiske teknikker. Hvor var «jeget», og hvor lå bevisstheten i kroppen da?

Ja , hvor var vi hen da? Det er vanskelig å være så presis, men det jeg opplevde i møte med Fem rytmer var at jeg bare kunne danse. Jeg hadde på det tidspunktet gjort mange forestillinger som profesjonell danser og vi improviserte mye i prosessen fram til forestillingene. Vi holdt på og holdt på i en time, to timer og kom så inn i et nullpunkt, for så at det skjedde noe, så det var jo en erfaring, men opplevelsen av tilstedeværelsen i kroppen i møte med Fem rytmer var allikevel noe annet.

«“This is also a dance” sa workshopholderen til meg da jeg sto i et hjørne og gråt for meg selv.»
– Hege Gabrielsen

Det som skjedde var at jeg ble tipset om å dra på en workshop av Runa Rebne, en god venn og kollega. Flyeren lå hjemme lenge, på kommoden, jeg kunne egentlig ikke tenke meg å dra helt til Tsjekkia på workshop! Men det var noe i meg som sa «du skal». Det er noe i oss som vet, uten at vi vet; det fascinerer meg. Man kan kalle det for intuisjon eller magefølelse, men det var allikevel ikke så tydelig. Jeg hadde masse motstand før workshopen som hadde litt dans, sang, og jeg så for meg noen som trodde de hadde funnet opp kruttet på nytt innen dans. Jeg følte på mye skepsis og forbehold, mye fordi jeg hadde blitt 40 år, og det er jo ikke da dansen ligger foran deg, men jeg hadde en følelse, og den hadde jeg hatt en stund, at det jeg egentlig skulle jobbe med lå foran meg i tid. Det gikk ikke lenge ut i workshopen før tårene kom, noe jeg prøvde å skjule for de andre deltagerne. «This is also a dance» sa workshopholderen til meg da jeg sto i et hjørne og gråt for meg selv. «Gå vekk» hadde jeg mest lyst til å rope tilbake,  for meg var det å gråte svært personlig. Jeg gråt av glede fordi jeg endelig kunne danse som kroppen ville selv, og gråt av sorg over å ikke ha funnet dette på et tidligere tidspunkt i livet. Samme høst dro jeg til London for å delta i flere Fem rytme-workshoper og jeg var hekta.

Estetikk-filosofen Merleau-Ponty, kjent for sin fenomenologiske tilnærming til persepsjon av kunst og sanselige opplevelser gjennom hele kroppen, sa: «Jeg har ikke en kropp, jeg er en kropp.» Kan denne tankegangen ha noe å gjøre med den aha-opplevelsen du fikk da du ble introdusert for Fem rytmer?

Når vi danser med vilje og tankekraft, styrer vi kroppen til å gjøre det vi vil den skal gjøre. Vi øver teknikk, mestrer bevegelser, får bedre kontroll, og øver på trinn og koreografi. Dette reflekterer ideen om at «jeg har en kropp» – en kropp som kan utføre.

«Jeg er en kropp» handler derimot om å være i kroppen og følge dens naturlige rytme. Det handler om å slippe danseren i oss fri, la inntrykk og uttrykk, sanser, følelser, tanker og energier få rom til å danse. Som du sier, å engasjere hele kroppen på dens egne premisser – jeg er en kropp, og jeg danser livet som utfolder seg gjennom denne kroppen.

Det er i disse øyeblikkene av ren væren at jeg opplever å bli danset. Det handler om å møte kroppen i dens rommelighet og komme i kontakt med den visdommen vi alle bærer i oss – fordi vi er en kropp. Vi kan ikke være noe annet sted enn her, i denne kroppen.

Gabrielle Roth sa: «Between the head and feet of any given person is a billion miles of unexplored wilderness. » I stedet for å forsøke å oppnå et ideal utenfor oss selv, handler det om å bli kjent med livet slik det beveger seg i og gjennom oss. Når prestasjon, mestring, sammenligning og vurderinger forsvinner, står vi igjen med fascinasjonen av «å være en kropp», full av liv som kan danses. Bevisstheten vitner den indre kroppen, som både har form og er formløs samtidig. Livet er natur, og vi er en del av naturen gjennom å være en kropp.