«Bevegelse er mitt egentlige morsmål» – intervju med Sølvi Edvardsen

Jeg må arbeide med det jeg virkelig bryr meg om, og det handler alltid om mennesker. Det fine og det vanskelige ved å være menneske.

Sølvi Edvardsen

Det er ikke lang vei til et dypt engasjement i møte med Sølvi Edvardsen. Selv 44 år etter debuten som skapende dansekunstner, er det tydelig at drivkraften er levende: Trangen til å skape ny bevegelseskunst og ønsket om å utforske det som ligger i dypet av det menneskelige.

UNDER – et verk om ensomhet

– Ensomhet er et større og større problem i samfunnet vårt. Både for unge og voksne. For meg som har vokst opp på 50-tallet, er det særlig slående hvor mye vi nå ordner via en maskin. Jeg tror det skaper fremmedgjøring – både for yngre og eldre mennesker. Vi blir nokså overlatt til oss selv. Jeg husker en tid hvor alle meldinger måtte komme inn gjennom døra. Vi hadde ikke TV, ikke telefon. For å ordne med penger gikk vi i banken. Da møtte vi nødvendigvis på andre mennesker. Mange nyvinninger gjør livene våre lettere, men gjør det også mulig å leve uten kontakt med andre. Hva skjer da med respekten for den andre – når kontakten mangler?

Så hvordan har du gått inn i å gjøre tematikken til dansekunst?

– Jeg har valgt en situasjon hvor et menneske sitter på den samme benken hver dag, tilsynelatende uttrykksløs. I dansestudioet går jeg sammen med danseren inn i oppgaver som kan ta oss og publikum inn under fasaden. Vi er så raske til å kategorisere hverandre, men forestillingen vil skape uttrykk som belyser rikdommen i enkeltmennesket. Vi leter fram noe av det havet av egenskaper, erfaringer, følelser og minner dette mennesket bærer.

Altså, litt som i slagordet til Bymisjonen; Ingen er bare det du ser?

– Ja, det er et godt slagord. Dette er noe jeg alltid har vært opptatt av. Noen regnes som annerledes, mangler tilhørighet, eller er uønsket. Jeg vil bruke stemmen min til å løfte fram enkeltmennesket – mot gruppen.

Det har gått 25 år siden SORT VASE, også en soloforestilling med Cecilie Lindeman Steen som utøver. Hva er det med henne som trengs i UNDER?

Jeg bruker lite space i dette kammerspillet av en forestilling, og trengte å samarbeide med en dansekunstner med mye erfaring og stort register. Regien og koreografien er bygget på hennes respons på mine oppgaver. Jeg kan fremdeles arbeide hjemme og lage bevegelser, men Cecilie er en annen personlighet enn meg, og det er i dialog med en utøver av hennes format at jeg kan skape i tillit til «det lille språket».

Et liv som dansekunstner

Sølvi Edvardsens språk har ikke alltid vært i kammer-format. Hennes karriere og produksjon spenner så vidt at denne teksten ikke engang skal forsøke å lage noe overblikk, men vi bruker likevel sjansen til å risse opp noe av kunstnerskapet.

Hva var det som gjorde at dans ble ditt språk?

– Jeg var et stille og sjenert barn, men likte å uttrykke meg gjennom tegning, på scenen og i bevegelse. Ballett var et fremmedord i min oppvekst på landlige Grorud, men sosial dans hadde stor plass. Det var superhyggelig. Vi kunne danse sammen på tvers av generasjonene – til stor glede. Kreativiteten min tok likevel først andre former, og jeg begynte ikke å danse før jeg var 18 år.

Da trodde jeg det var for sent å bli profesjonell, selv om jeg opplevde at bevegelse som uttrykksform var mitt «egentlige morsmål». Jeg tok utdanning innen tekstilkunst.

Samtidig begynte jeg å jobbe beinhardt med dansetrening hos Randi Frønsdal. Etterpå var jeg i et av de første kullene som fikk treårig utdanning fra Ballettinstituttet – jeg var ferdig der i 1976.

Dette var en særlig kreativ og spennende periode på Jorunn Kirkenærs Ballettinstitutt, eller hva?

– Det var veldig vitalt! Vi jobbet fra morgen til kveld, og hadde spennende gjestelærere fra utlandet. Mitt kull fikk også en sterk introduksjon til etniske fag, og jeg falt særlig for den klassiske indiske dansen med dens kompleksitet og spirituelle tilknytning. Denne erfaringen har vært en viktig kilde til inspirasjon og holdning til faget.

En særegen bakgrunn som koreograf! Har arbeidsmetodene dine utviklet seg over tid?

– Jeg starter alltid i det visuelle, dersom det ikke er en særlig grunn til at jeg tar utgangspunkt i musikken. Jeg kunne kanskje ha blitt billedkunstner, men bildene i mitt hode står ikke stille!

– I egne prosjekter utarbeider jeg koreografisk manus i samarbeid med utøverne, samtidig som jeg jobber med komponist og lysdesigner. Totalvisjonen innebærer ofte at jeg også gjør kostymedesign og scenografi. Andre ganger skjer arbeidet med dyktige samarbeidspartnere som bringer ideene videre. Jeg har et veldig sterkt forhold til musikk/lyd og ønsker tett samarbeid med komponisten under utarbeidelsen av et nytt verk. Det koreografiske manuset og musikken skal være likeverdige partnere i en dialog som skaper spennende møtepunkt. På et tidlig punkt i karrieren var jeg veldig opptatt av form som også skulle ha et innhold. Nå er jeg der hvor jeg søker intenst etter uttrykket som innimellom også skal ha en form.

Du var utøver selv i starten av karrieren – etter videreutdanning i Paris, ble du danser?

– Jeg ble en del av Collage Dansekompani som danser i 1977, debuterte som koreograf i 1980 og fungerte som både utøver og koreograf i kompaniet frem til 1985 da jeg la opp som danser. I Collage Dansekompani var vi en fast gruppe der vi danset i hverandres koreografier og ofte hadde delte kvelder, med flere mindre verk i én og samme forestilling. Å bli medlem i Collage Dansekompani ble helt avgjørende for at jeg fikk vist meg som dansekunstner. I en tid hvor man fikk nye oppgaver basert på det man leverte, betød dette også mye for andre engasjement utenfor kompaniet.

Da jeg sluttet å danse ble det viktig å utvide arbeidsmulighetene mine som koreograf. Jeg har alltid hatt så mye på hjertet, og synes fremdeles det meste er ugjort!

På 80-tallet hadde Sølvi Edvardsen flere triumfer med Collage Dansekompani. Hun fikk Kritikerprisen for KIMEN i 1984 og hennes første helaften, TERRA, kom i 1987. Hun var tilknyttet Collage Dansekompani i 15 år til sammen, men ble fra 1985 hentet til oppdrag for Nasjonalballetten, Carte Blanche, Oslo Danse Ensemble, teatrene, TV og Festspillene i Bergen. Hun har gjort mange bestillingsverk og store enkeltprosjekter i tillegg til egne helaftens produksjoner, dansefilm og regi på teater.

Status dansekunst – hva tenker du om dansefeltet nå?

– Det er et komplisert spørsmål. Feltet er blitt så stort, og det er ikke mulig å følge med på alt som skjer. Vi har mange fantastiske dansekunstnere som trenger arbeidsplasser, og våre to institusjoner, Den Norske Opera & Ballett og Carte Blanche engasjerer få norske dansekunstnere. Samtidig blir stadig flere utdannet innen faget, og dermed øker presset ytterligere på støtteordningene for stipendier og prosjekter. Kunstnernes kapasitet går ofte med til å arbeide for finansiering. Det er porten til å «få lov» til å fungere som danser eller koreograf. Feltet preges nå av mange forestillinger med få utøvere eller dansere som koreograferer seg selv. Det blir en kamp om å få eksistere. Miljøet preges av at ytterst få får anledning til å arbeide over tid.

– Uttrykkene som nå hører inn under dansebegrepet er veldig utvidet, men jeg synes fremdeles at mangfoldet mangler. Noen trender blir enerådende i perioder. Det hadde vært konstruktivt med både/og istedenfor enten/eller! Jeg mener alle uttrykk er berettiget, og gjensidig respekt for hverandres valg av uttrykksform ville gagne profesjonen. Jeg ønsker inkludering av det nye uten å ekskludere det som er bygget opp over tid. Det er det som ville skape spenning, interesse og ekte mangfold. På et tidlig stadium i min karriere etterlyste miljøet krefter som kunne opparbeide dansens status innen akademia, nå har jeg inntrykk av at teorien om faget har blitt viktigere for mange enn selve faget. Det virker som det er vanskelig å være stolt av vår egen kunstform. Miljøet har blitt mye større enn det var, men det er ikke lettere å eksistere. Vi er heldige som i det hele tatt har støtteordninger, men kanskje tiden er moden for nye tanker om bruken av dem? For eksempel: Tenk om vi kunne hatt flere produsentenheter som kunne bidratt til å få dansekunsten ut! Altfor ofte blir en produksjon bare vist 2-3 ganger.

Jeg gjetter på at det er flere ting du gløder for på dansekunstens vegne?

– Ja, jeg har en kjepphest: Hvorfor skal ikke dansekunstnere kunne virke like lenge som skuespillere og regissører? Hvorfor er ikke bevegelsen like viktig som ordet? Da jeg gjorde MEMENTO MORI med Edith Roger (83 år gammel da stykket ble spilt i 2005) trodde folk i feltet at jeg var gal, men det kunne spilt i månedsvis. Bare Edith løftet en arm, så inneholdt bevegelsen et liv av erfaring med dans. Et lekende menneske er uten alder – og kvalitet går ikke ut på dato! Når Nasjonalballettens dansere går av med pensjon i en alder av 41 år, er jeg redd det har hatt smitteeffekt på hele dansefeltet.

Man går glipp av sterke kunstnerskap ved ikke å ha rom for at eldre dansekunstnere får ytre seg. Ja, det har med ytringsfrihet å gjøre!

– Uansett alder på utøverne er jeg alltid på jakt etter en bestemt intensitet, en nerve – det som engasjerer og fanger blikket. Jeg har fremdeles drivkraften som får meg til å ville skape ut fra det som opptar meg – kall det gjerne et sosialpolitisk prosjekt. Derfor er jeg glad for å kunne vise et verk på Dansens Hus nå, og jeg er glad for å ta opp igjen samarbeidet med Cecilie etter 25 år. UNDER er en tittel som fungerer på både norsk og engelsk, og ordet bærer også i seg mulighet for et mirakel – et under. Det er kanskje det en lengter etter i arbeidet: Disse øyeblikkene hvor alt klaffer, og det virkelig klinger i dypet. Det er der de kunstneriske gjennombruddene ligger.

Her kan du se dybdeintervju med Sølvi Edvardsen:

Intervjuet er en del av Dansearkivet – Norges største samling av scenisk dansehistorisk materiale.



FOTOER FRA DIVERSE VERK KOREOGRAFERT AV SØLVI EDVARDSEN: