Æresprisintervju med Camilla Tellefsen og Mathias Jin Budtz // Soul Sessions Oslo – Dans, fellesskap og utveksling – til alle!

Gjennom en årrekke har SSO bidratt til å bygge fellesskap, støtte dansere i deres utvikling, utvikle dansen og formidle dans til tusenvis av mennesker. De to startet også danseskolen Subsdans i 2010, underviser i dans på videregående skole, arrangerer festivaler, er medgrunnleggere og dansere i crewet dEEp doWN dopEiZM og arbeider som koreografer og utøvere i ulike forestillingsprosjekter.

Tidligere i høst snakket vi med dem om hvor behovet for SSO kom fra, utviklingen av organisasjonen og hva som er kjernen i det de holder på med. Det er dansekunstner Eivind Seljeseth som har skrevet intervjuet, på vegne av Danseinformasjonen.

Gratulerer med Danseinformasjonens ærespris! Hva betyr denne prisen for dere? Og hvordan føles det?

Mathias: Tusen takk! Det er ekstremt rørende og motiverende for oss. Det gir oss muligheten til å ta et skritt ut av vår egen boble for et øyeblikk og se at «Oh shit, det vi gjør har en betydning utover oss selv, og utover vårt eget miljø». Det er fett. Det er jo en offisiell anerkjennelse. Det har lenge føltes som at streetdance har holdt på å bli en del av det etablerte dansefeltet og dette føles som et punkt der vi er med i feltet på ekte. At vi virkelig blir sett på som en viktig del av laget.

Camilla: Ja, det var stort å lese i uttalelsen fra komiteen at vi har «åpnet for nye og andre måter å jobbe på, muligheter for flere typer kropper og flere måter å tenke og arbeide med strukturer på og at det inspirerer dansere i andre felt».

Vi ser ganske ofte at det vi gjør har betydning for folk og at det skaper ringvirkninger, men når noen utenfra kikker inn og løfter oss frem blir det ekstra rørende.

Camilla Tellefsen

At det kan inspirere utover vår egen del av feltet. Det er jo en pris fra dansefeltet til SSO og det føles ekstra stort.

M: Det er også fint å få representere et kollektiv som mottar denne prisen, at det ikke er til en enkeltperson. Det er jo vi to som sitter her, men på vegne av en organisasjon og vi deler den med et helt miljø. Det vi holder på med er så avhengig av kollektivitet og skapes alltid i fellesskap.

C: Det er mange som har eierskap i SSO og som legger ned utrolig mye av seg selv i organisasjonen. Ressursguppen som nå består av syv personer har alltid vært kjernen av de som legger mest arbeid ned i organisasjonen. Det er Kristin Agnes Haugstad, Cassandra Moldenhauer, Sindre Eriksson Vik, Gabriella Riseo Adams Bratteberg, Stine Birkedal Dombeck sammen med meg og Mathias. Og så er det folk som er mye yngre enn oss, som har vært med siden de var ungdommer og som nå er voksne og kollegaer av oss. Det er så sykt rørende og motiverende å se hvordan folk vi har undervist og veiledet, nå gir det videre til andre barn og tar eierskap og ansvar i organisasjonen og miljøet. Hvordan det vokser og skaper ringvirkninger. Vi snakker ofte om det.

Hva holder dere på med for tiden?

C: Jeg har nettopp kommet tilbake til jobb etter å ha vært i mammaperm, så nå er det på en måte en ny start for meg. For første gang i livet går jeg nå i gang med en arbeidshverdag som er tilnærmet A4. Jeg har tatt over rollen som daglig leder i SSO etter Ida Louise Sundby som har vært en essensiell del av organisasjonen i 10 år og som begynte å jobbe i CODA-festivalen i januar. Så det er en del administrativ ordning og fiksing for å komme ordentlig i gang med det arbeidet for meg. I tillegg jobber jeg 50% i ledelsen av Subsdans. 

Og så har jeg begynt å undervise igjen! Både på Subsdans og på Flow Dance Academy. Jeg har alltid undervist veldig mye og det siste året har vært mitt første avbrekk fra undervisningen siden jeg startet å jobbe som danser. Det var så sinnssykt gøy å begynne å undervise igjen! Jeg har ikke gått rundt og kjent så mye på at jeg har savnet det, til det har det siste året inneholdt så mye annet, men når jeg er tilbake nå, ser jeg at jeg virkelig elsker å undervise. Det er så motiverende å se elevene vokse og merke energien i rommet. Jeg har ikke 15 klasser i uka nå da, bare to eller tre, men det er herlig!

Ellers så er det eget kunstnerisk arbeid, som å arbeide med å få forestillingen Lucy ut i Norge og verden, sette i gang egne prosesser og så videre. Vanligvis har jeg sikkert pleid å arbeide 200%, men nå som jeg har blitt mor må jo tiden struktureres på en annen måte. Det kjennes uvant, men det er veldig bra for meg og noe jeg har prøvd å få til i flere år.

M: Jeg er ferdig med første etappe av mitt eget kunstprosjekt In your face!. Et prosjekt som har pågått over to år, der jeg samarbeider med Turid Alida Røsten, Thomas Strønen og Marikken Heitkøtter. Vi er to dansere og to musikere. Det er en pop-up forestilling i offentlig rom med dans og live musikk som vi har gjort på ulike steder i Oslo i sommer. Det har vært blessed å få til det prosjektet!

Ellers holder jeg på med prosjekter som Anne Golberg Stavns JAM, Chriz Nypans LOOP og prosjektet Labyrint sammen med Jens Trinidad, Marikken Bratlie og Chriz Nypan. Og så er jeg i innspurten av arbeidet med Soul Sessions Extended – en av to årlige festivaler som SSO arrangerer. Det er en festival som er mer tradisjonell i formen, med battles, jams og workshops, mens Soul Sessions Encouters utvider med andre typer formater, faglige forum osv. Festivalen er i høstferien, så nå er det masse jobb med bookinger, planlegging opp mot program osv. Jeg underviser også på Subsdans, på Streetdance-linjen på Edvard Munch videregående skole og på Flow Dance Academy.

Så ja, det er ganske mye forskjellig. Det er helt vanlig for oss at det er sånn. Det er noen faste holdepunkter, som er nice, men så er det også viktig for oss med frihet til å kunne gjøre prosjekter og å kunne reise for å finne inspirasjon og påfyll.

I alt vårt arbeid i pedagogisk kontekst, både som lærere selv, men også som tilretteleggere, er det viktig for oss med en «input-output» tankegang.

Mathias Jin Budtz

Det betyr at elevene har aktive lærere som dyrker og praktiserer dansen og tilhørende subkulturer selv. På denne måten får elevene inspirerte lærere, selv om de noen ganger må ha vikar på grunn av reise, forestilling osv. Dette er en essensiell dynamikk som vi er veldig bevisste på.

C: Ja, det går igjen i alt vi gjør. I Soul Sessions har det også vært viktig å bygge et team som tåler at dynamikken endrer seg, der folk føler eierskap, tar initiativ og avgjørelser både i fellesskap og individuelt. At de tar eierskap og ansvar, men også har frihet og andre muligheter.

Kan dere si litt om hvordan dere selv ble interessert i dans, begynte å danse og fortsatte med det til der dere er i dag?  … deres egen dansehistorie?

M: Jeg vokste opp i et miljø der det ikke var mye dans. Foreldrene mine hadde begge vanlige jobber og jeg var fotballgutt hele barndommen – det var der vennene mine var. Men jeg har en opplevelse av at jeg alltid har hatt dansen i meg på en måte. At miljøet rundt meg ikke pushet meg i den retningen, men at det var den veien jeg skulle. Jeg er adoptert, og på et punkt fant jeg ut av at min biologiske bror i Korea også driver med break. Det er og har vært veldig stort i Korea lenge, så det er kanskje ikke så rart at han driver med det, men samtidig er det jo ikke en mainstream-aktivitet som alle driver med. Det var helt vilt kult å finne ut av den forbindelsen!

Jeg begynte på en danseskole i 4. klasse sammen med to venner. Der lærte vi running man, backslide, ormen og sånt. Det var fett, men etter et år var vennene mine ikke så interessert lenger og sluttet. Og jeg er ikke en person som da bare kjører på alene, så da sluttet jeg også.

I de tidlige ungdomsårene fant jeg hiphopkulturen og musikken og forelsket meg helt. Det var sånn jeg virkelig fant dansen. Det startet mest med partydansing på ungdomsfester. Vår generasjon er jo heldige siden mainstream-musikken på tidlig 2000-tallet var preget av fet Hiphop og RnB med bl.a. Neptunes-, Dr. Dre- og Timbalandproduksjoner. Etter videregående fant jeg miljøet i København gjennom danseskolen Flow Dance Academy. Da tok jeg friår og jobbet i ulike random jobber for å tjene penger, få erfaring og finne ut av hva jeg skulle studere. Vi var noen breake-venner som ble spurt om vi ville komme på audition til Flows ettårige dagskole. Vi kom inn og det var der interessen for andre dansestiler kom. Jeg husker at jeg tenkte «Nå danser jeg hver dag, hele dagen, og jeg blir ikke lei!» Det var fett og jeg følte virkelig at jeg fant min greie. Det var der jeg møtte Camilla og resten er historie.

(…mer om den historien senere).

C: Jeg begynte å danse da jeg var 2 år. Pappa pleide å si at han ikke var musiker, men han var jo det. Han spilte masse musikk og sang, og helt siden jeg kunne gå så dansa vi masse. Jeg begynte på Carolines Ballettskole i Halden da jeg var fire år. Etter to år flyttet vi til Skjeberg, så da måtte jeg slutte hos Caroline. Skjeberg er et lite tettsted og det var ikke noe dansetilbud, så jeg begynte med RS (Rytmisk Sportsgymnastikk). Det var dansing i tropp, konkurranser, vimpler, ringer osv. Vi hadde ballett også, uten at det var så veldig teknisk. Det var et strengt regime, og jeg likte det godt. Jeg holdt på med RS hele barneskolen. Jeg var det barnet i klassen som insisterte på at alle skulle danse på avslutninger, jeg koreograferte, ordna kostymer osv.

Etter hvert byttet jeg over til Freestyle Discojazz, det var enda mer paljetter og konkurranser. 
I 1998, da jeg var 15 år, var jeg ganske lei av alt sammen. Men så fikk jeg se noen breakere på Kulturmønstringa (UKM) og det var alt jeg hadde drømt om. Jeg hadde hørt på en del hiphop; Busta Rhymes, Fugees, Ol´ Dirty Bastard, Missy osv, men aldri sett noe sånt i virkeligheten. Det var crewet Stumbling Moves fra Sarpsborg. De gjorde headspins, windmills og alt mulig! Så jeg gikk bort til dem og sa: «Hei, kan jeg lære av dere?»

Jeg hadde hatt show på UKM selv og gikk med hvit slengbukse og pusejakke. De så på meg og: «Ehhh ja… Du kan komme på breaketrening i kjelleren på St. Olavs vgs på mandag». De trodde nok ikke at jeg skulle komme, men jeg kom jo jeg. De lærte meg Six Step, – that’s it. Og så måtte jeg øve alene i et hjørne i timevis før jeg fikk lære neste move. Jeg fortsatte å komme, ble helt forelsket i hiphop og brukte all tiden min på dans. Jeg tok bussen for å danse flere dager i uka, reiste til Oslo og Lambertseterklubben for å oppleve mitt første hiphop jam. Det var som å komme hjem. Det var hardcore, jeg var lenge den eneste jenta og ble aldri tatt med i crewet selv om jeg trente med dem i fire år. Jeg opplevde likevel at det var plass til meg i miljøet. Det ble en livsstil.

Deretter begynte jeg på danselinja i Moss på Kirkeparken videregående skole. Der ble jeg fortalt at jeg aldri kom til å bli profesjonell danser. Det sa lærerne til meg både før jeg søkte videre utdanning og da jeg ikke kom inn der jeg ønsket. Jeg hadde ikke åpne nok hofter, fikk hele tiden høre at jeg hadde S-form i ryggen osv. De mente det nok godt – at jeg ikke skulle ha for høye forhåpninger, for så å bli skuffet. De sa at jeg kunne bli en god danselærer. Heldigvis har jeg en personlighet som reagerte på det med å bli enda ivrigere på å motbevise dem. Så jeg ble danser på tross, kan du si.

Etter videregående ville jeg gjøre alt — være danser og koreograf. Jeg søkte på de fleste skoler og kom inn på Bårdar, så da studerte jeg der i tre år. Det var hele tiden hiphopen som dro og tok meg tilbake. Jeg begynte å jobbe med Circle streetdancekompani og gjorde noen danseshow og sånt med dem. Da kjente jeg at jeg manglet noe. Det var en missing link i hiphopdansen. Jeg hadde jo forståelse for grunntrinnene i breaking, men jeg skjønte at jeg ikke hadde det i hiphop. Huyen Huynh og Paulo Herrera som drev Circle, kjente de som drev Flow Dance Academy i København og tipset meg om å reise dit. Jeg dro til København, men skulle bare være der i tre måneder. Jeg hadde fått permisjon fra undervisningsjobber i Oslo, men da jeg kom til Flow ringte jeg fort tilbake og sa at jeg ikke kom tilbake til Oslo likevel.

Jeg møtte Mathias og vi planla å reise til Paris for å danse og være der i et halvt år, etter studiene på Flow. Rett før vi skulle reise, ringte de fra Circle — de skulle starte opp danseskole på Majorstuen og lurte på om jeg ville komme tilbake og være med på det. Jeg sa at jeg kunne komme tilbake til Oslo på to betingelser: Det måtte vente til etter at vi hadde vært i Paris, og Mathias måtte også få jobb hos Circle. Det gikk de heldigvis med på.

… så dere kom dere til Paris? 

*Herfra smelter svarene til Camilla og Mathias sammen til et vi. Ikke fordi de ikke er selvstendige individer, men fordi de utfyller hverandre og deler denne delen av historien.

Ja, og der kom vi midt inn i en viktig tid for streetdance i Europa. Juste Debout – en
dansebattle for ulike streetstyles hadde sin store oppblomstring. Folk reiste til Paris fra hele verden for å være med på det. Det var (og er fortsatt) et stort dynamisk undergrunnsmiljø hvor folk dyrket klubbdansing, battles og cyphers. I Skandinavia var selve hiphopdansen mest preget av MTV og mainstreamen, og det var mest breakere og poppere som jammet og battlet. På grunn av blant annet Juste Debout og det svenske arrangementet Streetstar begynte hiphopdans og andre stiler som housedance å vokse i de nordiske landene. Med dette vokste også forståelsen for subkulturene; historien, grunnleggende trinn og teknikker. Vi bodde i Paris i et halvt år og var heldige å lære fra mange av de franske pionererene i tillegg til amerikanske pionerer som kom til Europa.

Så flyttet vi til Oslo, men fortsatte å reise jevnlig til Paris. To ganger i året i hvert fall. Vi brukte alle pengene våre på det og reiste også til New York for å oppsøke hiphopkulturens vugge. På den tiden var vi også i San Fransisco og Los Angeles med crewet dEEp doWn dopEiZM. Det er også flere viktige skandinaviske pionerer som vi har lært av men det å reise ut er jo essensielt uansett. Spesielt når vi er så få i et miljø som det norske streetdance miljøet.

En natt satt vi på bussen i Paris. Det var i 2009 og vi var der for å være på Juste Debout. Denne kvelden hadde vi vært på klubben Les Coulisses i Montmartre og var på vei hjem. Klokken var sikkert fem om morgenen og vi hadde dansa hele natta. Det var cyphers overalt, det hadde vært dritfett. «Herregud, vi må ha dette her hjemme» sa vi til hverandre. «Vi må ha en klubb eller noe». Vi hadde vært en gjeng som møttes på Livingroom i Oslo på torsdager liksom, men det var alltid en eller annen dritings fyr som skulle ødelegge og knuse et glass eller ett eller annet styr. Så da vi kom hjem, lagde vi en søndagsklubb inspirert av blant annet Les Coulisses og Djoon, en annen klubb i Paris. Vi fikk låne lokaler på danseskolen Circle, fikk med oss noen DJs vi kjente og inviterte folk på jam. Det kostet 20 kr i døra som gikk til DJ’en. Vi trakk fargerike plastposer over lampene for å skape stemning. Sånn ble Soul Sessions Oslo startet. Navnet hadde vi allerede da. 

Vi startet opp fordi vi trengte et sånt sted. Et sted der vi kunne gjøre det vi ville, der folk kunne møtes for å danse, utveksle og digge god musikk. Et fellesskap der vi kunne inspirere og støtte hverandre. Det ble et miljø og en plattform som ble gradvis større, og som utviklet seg ganske mye på kort tid. Det var flere enn oss som reiste ut og som kom tilbake til Oslo med impulser og inspirasjon. Etter hvert fikk vi en avtale med The Villa om å arrangere jams der, noe som gjorde det lettere for miljøet å vokse.

Vi ville også lage en festival, inspirert av det vi hadde møtt i Paris. Vi fikk med oss Inger-Reidun Olsen, som er en venn av oss og som hadde mer erfaring enn oss i å skrive søknader og arrangere ting. Den første versjonen av festivalen Soul Sessions Extended skjedde allerede samme året, i 2009. Vi gikk i gang uten å vite om vi fikk noe støtte eller noe. Det ble en ganske stor festival over tre dager i Trikkestallen på Torshov. Vi hentet inn fire dommere fra USA og Frankrike, folk kom fra Sverige og Danmark og alt mulig. Til å være første gang ble det egentlig megastort. Det var bare oss tre og noen få frivillige. Så vi hadde jo ikke tid til å sove for å si det sånn.

Etterpå skjønte vi at vi trengte å være flere folk. Det hadde allerede blitt større enn oss selv, og vi så at det hadde et mye større potensial enn noe vi kunne få til alene. Så vi samlet 15 stykker av de som hadde engasjert seg mest og etablerte Soul Sessions Oslo som en skikkelig organisasjon. Med vedtekter og formål. En organisasjon som skulle samle flere subkulturer. Ikke for å slå dem sammen, men for å skape utveksling på en nøytral plattform. Breakere skulle kunne møte house-dansere, w*ackere skulle kunne møte poppere osv. Det skulle være noe alle kunne være med på, det har hele tiden vært viktig. Det var kult å se at flere ville engasjere seg og legge sjela si i SSO!

Vi arrangerte festivalen igjen året etter, og da ble det helt sinnsykt. Videoer, bilder og rykter fra året før hadde spredt seg. Vi hadde uppa gamet og var bedre organisert. Det var fortsatt et organisert kaos, men likevel. Vi var på Cosmopolite, og da vi åpna døra klokka 11 for de som skulle registrere seg for å være med på battle, var det dritmye folk. Folk vi hadde trent med i Paris som ikke visste at det var vi som organiserte det, men som hadde kommet fordi de hadde hørt at det var bra året før. Dritflinke folk. Det var sykt motiverende. 

Og sånn har det egentlig fortsatt siden. Hele tiden med åpne treninger, jams, battles og årlige festivaler. SSO bidro også til å skape en kontekst for danseskolene som hadde streetdance. Det ble et sted barn og unge kunne dra for å se, bli inspirert og hive seg ut i en battle eller jamme, for så å dra tilbake til danseskolen, ungdomsklubben osv. med ny input for å trene og utvikle seg videre til neste gang. Det oppsto mye energi og ble til et kretsløp, der crew, danseskoler og ulike folk møttes. Det var nok en sult for flere plattformer. Det var også andre viktige arrangører innen streetdance og miljøet var såpass lite at vi var avhengige av hverandre for å skape noe mer. Det er vi for så vidt fortsatt selvom det er vokst enormt siden da.

Kan dere si noe mer om hvordan Soul Sessions har utviklet seg siden da?

Det har vært en organisk utvikling. Ulike folk i ressursgruppa har tatt ansvar for ulike arrangementer og arbeidsoppgaver ettersom hva de er gode til. Men det har alltid vært sånn at «alle gjør alt». Så skillsettet har blitt bygget opp i hele organisasjonen samtidig som vi trakk til oss flere og flere folk. Vi har vært opptatt av å skape arbeidsplasser; for dansere, DJs, MCs og folk som jobber organisatorisk. Vi har hatt samarbeidsprosjekter med andre organisasjoner og festivaler som SPKRBOX og CODA. Camilla har vært leder for Urban Moves på Dansens Hus over åtte år. Det har vi lært masse av og det har skapt ringvirkninger. Vi har løpt mye etter oss selv fordi det har vært så sykt mange ting vi har hatt lyst til å få til. Vi gjorde mer og mer…

I 2014 gikk vi på en smell. Det var første gang på fem år vi ikke fikk støtte fra Kulturrådet til Soul Sessions Extended. Vi hadde søkt igjen og igjen til fritreninger og jams uten å få støtte, og så fikk vi ikke til festivalen heller. Vi skjønte ikke hvordan vi skulle komme til neste steg. Det var fortsatt bare frivillig arbeid i organisasjonen. Så vi bestemte oss for å ta en liten timeout. Vi stoppet fritreninger, jams og alt sammen og arrangerte en enklere versjon av festivalen som vi kalte Soul Sessions Limited. Det var mange som hadde jobbet dritmye og vi trengte tid og pause til å finne ut hvordan vi skulle jobbe videre. Vi trengte tid til å komme oss, alle sammen. Det gikk ikke lenger.  

Midt i den prosessen fikk vi en mulighet til å pitche oss inn for Sentralen, som var under etablering. Så vi dro dit med våre ønsker og behov. Vi ville ha bedre vilkår for de som jobbet med arrangementer osv. De var positive og etter et uvurderlig arbeid av Emma Damskau som bindeledd mellom Sentralen og oss, var vi en del av Sentralen da de åpnet i mars 2016. Da hadde vi for første gang mulighet til å ha en fast stilling i organisasjonen. Cassandra Moldenhauer ble ansatt i SSO med en 20% stilling som daglig leder. Vi hadde jo brukt mange år på å bygge kompetanse, og miljøet var der, så det var en god timing å få den muligheten da. Vi trengte ikke å begynne på null. Og miljøet hadde nok merket at SSO hadde vært borte, så da vi flyttet inn, stilte masse folk opp og var klare for at SSO startet opp igjen. 

I 2016 fikk vi mulighet til å organisere den nordiske kvalifikasjonen til Juste Debout. Det var stort for oss. Det året skjedde en endring. Plutselig kom hele Norden til Oslo.

Da ble Norge etablert som et av hovedlandene i Norden. Deretter arrangerte vi Extended første gang på Sentralen i 2017 og hadde hele programtilbudet vårt i gang igjen.

I 2018 startet vi, med støtte fra Sentralen, Soul Sessions Community. Et outreachprogram for barn og ungdom i hele landet, der de lærer om hiphop-historie, alle mulige stiler innen streetdance og så ender de på en sommercamp i Oslo. Det var 20 pedagoger fra miljøet som reiste rundt i landet. Ida Louise Sundby var daglig leder i SSO og prosjektleder for Community sammen med Kristin Agnes Haugstad. Det prosjektet utvidet organisasjonen og gjorde at vi kunne bygge enda flere dansemiljø i hele Norge. 

I 2019 startet Soul Sessions Encounters, som er et konsept som prøver å åpne enda mer opp for resten av dansefeltet. Det startet med improviserte duetter, der to dansere får f.eks 2,5 minutter, et åpent gulv og ulik musikk. Deretter har festivalen utviklet seg med forestillinger, panelsamtaler, utviklingsprosjekt for unge koreografer, workshops osv. Grunntanken er den samme: å samle ulike folk under samme tak, skape fellesskap og utveksle kunnskap. Men med Encounters utvider vi tilbudet og mulighetene for å åpne ulike dører og utvikle seg i ulike retninger som danser. 

Å utvikle streetdance i et scenisk format, var dette noe dere så et behov for i miljøet, eller var det noe dere ville utfordre miljøet til?

Vi definerer også battles som scenekunst. Det er et spesifikt format og det har et konkurranseelement i seg, men som publikum kommer man og opplever dans på en scene og har en kunstnerisk opplevelse. Vi er veldig opptatt av hvordan arrangementene er regissert og har sin egen dramaturgi.

Når det kommer til det vi kjenner igjen som forestillinger, har vi sett potensiale i mange av danserne vi arbeider med til å bevege seg i den retningen. Vi ønsker både å utfordre og å åpne opp for muligheter. Når man vokser opp i en tradisjon, kan man bli veldig fokusert, både på godt og vondt. Man kan lett få skylapper. Men man kan fortsatt gå i ulike retninger og bruke sin kunstneriske stemme. Man kan si veldig mye med streetdance, og vi mener det er viktig å la flere stemmer bli hørt. 

Det har vært folk i og rundt miljøet som har laget forestillinger, som Atomic B-Boys og Katrine Bølstad, m.fl. Men på et punkt opplevde vi at det stagnerte litt, og få fra vårt miljø lagde ting for scenen. Folk som Belinda Braza, Jens Trinidad, Chriz Nypan. Absence Crew og flere er aktive nå, men vi må fortsatt gi de yngre rom og muligheter til å utvikle seg. Det er jo ikke noen formell utdannelse som streetdanser, så vi ønsker å kunne gi folk muligheter til å gå ulike veier og gi dem en bred erfaring slik at de kan ha verktøy og kunnskap til å leve av dansen om de ønsker det.

Klisjéen av å jobbe som hiphop-danser er å kun danse bak en artist på tv. Det er ikke noe galt i det, men det er så mange andre ting som finnes og kulturen stikker så mye dypere enn det. Det er det viktig for oss å gi folk tilgang til. Det handler om å åpne dører, utvide hvem som har tilgang til kunsten og hvem som vet hvor den døra er. På den måten kan både dansekunsten og samfunnet generelt oppleve de ulike streetdancesjangerne. Noe som er viktig da de kan representere andre deler av samfunnet enn det som blir representert andre steder.

Hvilke håp, drømmer og visjoner har dere for SSO i fremtiden?

Vi jobber mot å bli enda mer etablerte økonomisk så vi kan tenke lenger og ikke bruke så stor del av energien på å snu på krona. Et av hovedmålene nå, er å kunne være en arbeidsplass der folk kan føle seg litt tryggere, at vi blir mer stabile og litt mindre skrøpelige. At Soul Sessions skal være et sted der gode folk skal ha et sted å arbeide. På den måten kan vi nå ut til enda flere.

Og det ønsker vi fordi vi opplever at mange mennesker finner seg selv og fellesskap gjennom dansen og musikken. Det ser vi som ekstremt viktig for samfunnet.

Dans er viktig for folk og gjør noe med mennesker. Gjennom formen vi jobber i har vi en unik mulighet til å nå ut til mennesker som ikke nødvendigvis hadde oppsøkt dansen på andre måter. Det må vi ta vare på.

De siste årene virker det som det vi gjør og hvilke ringvirkninger det skaper har blitt sett og anerkjent av flere. Som nå med æresprisen og nominasjonen for OXLO-prisen for to år siden. Det betyr veldig mye og gir oss tro på fremtiden. Hvem vet, kanskje vi en gang kan ha et eget hus? Et åpent og levende hus der ungdom kan komme og gå, lage sine egne jams, forestillinger, osv… Vi føler oss veldig hjemme på Sentralen bare så det er sagt, men det finnes fortsatt større drømmer.

Det viktigste av alt er at vi bevarer grunnverdiene våre: Å samle folk og sette i gang flere dansende mennesker til å gjøre ting sammen. At vi tar vare på det det virkelig handler om, om den energien som oppstår i et rom av dansende mennesker med ulike kropper, bakgrunner og stiler. Gjennom det vil vi fortsette med å integrere dans som en verdifull og viktig del av det norske samfunnet. Dans til folket liksom, – til alle. Og da mener vi både ungdommene, bestemor, tanta til Guri og alle!