Hun har snakket med Marie om hvordan hun ser på koreografi, hvordan hun arbeider fram verkene sine, hvordan arbeidslivet i en pandemi er og hva som interesserer henne i sitt koreografiske arbeid.
Kan du sette oss litt inn i arbeidshverdagen din for tida? Hva jobber du med og hvordan er du påvirket av pandemi-situasjonen?
Hvis jeg skal si noe konkret om hva jeg gjør akkurat nå, så jobber jeg med å få Kirkedanseren ut på en kirketurné. Det er en del festivaler som er interesserte, så nå driver jeg med litt kartlegging for å se hva vi kan få til videre. Prosjektet har til nå blitt gjort i Grønland og Lademoen kirke, og det er fint å se for seg at det kan få et lengre liv – at det kan innta flere kirker og lokalbefolkninger rundt omkring.
Ellers synes jeg det svinger mye. På den ene siden er arbeidslivet ensomt og jeg savner fagfeltet mitt. Jeg har hatt hjemmekontor i snart ett år, som for så vidt er vanlig for meg, men forskjellen nå er at jeg har hatt lite kontakt med feltet og kjenner meg understimulert. Jeg merker at nå som situasjonen har satt seg i kroppen gjør den meg i perioder forvirra. Enkelte dager får jeg en merkelig følelse av å lure på om jeg egentlig har et yrke. Jeg kjenner på en slags meningsløshet i at jeg sitter såpass mye isolert og jobber med ting i et felt der vi trenger å være fysisk sammen.
Så kan jeg også si det motsatte. Jeg har jo hatt mye tid til å sitte å kjede meg, gruble og la tankene fare; som en slags fantasiverden jeg kjenner igjen fra leking i barndommen, der det ene fører til det andre og så dukker det opp noe uventa. Det er en luksus.
Det er noe med å stole på prosessen og at denne surringa har en verdi. At det kan være fruktbart. Det er ikke så lett da, og det er kanskje først nå etter et år med pandemi at jeg klarer å se det, roe meg litt i det, og ikke bare få dårlig samvittighet slik jeg pleier. Jeg ser at denne kjedinga og surringa har ført til nye ideer. Det idédokumentet jeg har liggende på dataen har vokst, og mange av disse ideene hadde nok ikke kommet fram hvis det ikke var for Korona. Så på den ene siden føler jeg at det har skjedd lite og at jeg har bekymret meg mye, mens jeg på den andre siden har kommet lengre i tanker rundt kunstnerskapet mitt og hva jeg vil gjøre framover. Det gjør meg rolig.
Les hele intervjuet En plass for både motstand og begeistring på Maria Landmarks hjemmeside.
