Ett spørsmål – til Collage Dansekompani

Collage Dansekompani hadde en imponerende stor kunstproduksjon, med hele 65 danseverk, både helaftens og kortere verk, og totalt medvirket nærmere 60 dansere i løpet av de 20 årene kompaniet eksisterte. Her kan du se hele verkslisten og oversikt over medvirkende i perioden 1974-1995. Ærespriskomiteen valgte en gruppe på ni personer, som de ønsker at mottar prisen på vegne av kompaniet. Dette er Aase With, Cathrine Smith, Mona Walderhaug, Sølvi Edvardsen, Kristina Gjems, Lise Nordal, Inger Buresund, Odd Johan Fritzøe og Lise Eger. Vi stilte ett og samme spørsmål til disse ni:

Hva er din største opplevelse,
eller den beste tiden for deg i Collage Dansekompani?

Collage hadde «flat struktur», en kollektiv styreform med allmannamøter som tok mye tid. Heldigvis fikk vi etter hvert en utmerket kunstnerisk leder i Lise Nordal.

Mange dansere har kommet til, noen har sluttet. Etter hvert dannet det seg en kjerne av dansere. Her opplevde jeg fellesskap og idealisme med respekt for hverandre som dansekunstnere. Flere av oss dannet også gode og tette vennskap privat.

Dagene besto av bl.a. klasser hver morgen, prøver, butikkarbeid, undervisning, forestillinger, etc. Det er vanskelig å trekke frem mine største opplevelser, jeg fikk utfordringer av de ulike koreografene. Mitt første møte med Jorma Uotinen gjorde stort inntrykk. Med Locked Doors møtte jeg et spennende, absurd og surrealistisk formspråk som utviklet seg til et «danseteater». Han brukte hver enkelt dansers særpreg. Jorma var dessuten humoristisk og generøs.

Jeg vil også trekke frem alle turneer og gjestespill, i Norge og internasjonalt.
Dette var jo i papiravisenes tid, og vi fikk masse «avistid» med intervjuer, omtaler og ikke minst anmeldelser fra alle stedene i besøkte.

Nå har jeg truffet igjen mine kolleger i forbindelse med pristildelingen, og det er som om tiden har stått stille.»

Collage ga meg også vennskap for livet.

I ettertid ser jeg hvor heldig jeg har vært som har hatt mulighet og rom til å utvikle meg i samme kompani i 14 år. Det har gitt meg en kontinuitet og en trygghet som har vært uvurderlig.

Hvis jeg skal trekke frem ett øyeblikk blant alle, så må det være Looked Doors med Jorma Uotinen. Han jobbet mot det teatralske uttrykket, og det traff meg. Jeg hadde ikke gjort så mye av det før. Jeg hadde en solo i det stykket, som ga meg friheten til å improvisere innenfor et tema om nettopp handlet om det stengte og det lukkede.

Noe som også selvfølgelig har vært stort for meg, er Terra av Sølvi Edvardsen, hvor jeg fikk Kritikerprisen i 1986.

Og så var det alle disse øyeblikkene med turneer – i øst og vest, nord og sør.»

«Collage sin kunstneriske ideologi var å skape noe sammen kollektivt over tid, og det å skape noe som ikke fantes i Norge på den tiden. Vi delte en intens vilje til å kjempe for dette, og arbeidsdagen varte fra morgen til kveld. Det var forferdelig slitsomt, men også veldig morsomt. Jeg kan ikke huske at det var krangling og utrivelige episoder, vi var rett og slett snille med hverandre. Selv om ingen av oss kunne lene oss på velstående foreldre, nektet vi hverandre å ta andre jobber. Enten ville du Collage fullt og helt, eller du fikk finne på noe annet. Vi hadde fast, svært lav lønn, men den ble utbetalt hver måned.

Det er ganske enestående med et dansekompani med tre – fire faste og ulike aktive koreografer i tillegg til internasjonale gjestekoreografer. Vi var også fleksible som dansere fordi koreografene var så forskjellige og vi måtte beherske et vidt spekter av bevegelsesuttrykk og danseteknikker.

Det var en stor fordel at Lise Nordal og jeg hadde den samme drivkraften kulturpolitisk og strukturelt. Jeg tror det var vanskelig å si nei når Lise og jeg sto sammen om noe vi kjempet for. Vi hadde også begge en viss forretningssans, og startet blant annet ballettshop’en hvor vi importerte danseklær fra USA. Det var jo også en utfordrende, men strålende ide at vi kunne undervise for Friundervisningen i deres lokaler i Storgata mot å få betalt i form av å bruke lokalene gratis på dagtid.

Det å jobbe tverrkunstnerisk var jo en selvfølge for oss, og vi sørget for bestillingsverk til samtidskomponister, involverte billedkunstnere i arbeidet, og var forgjengerne til den likestilte dramaturgien i scenekunsten. Jeg har siden jobbet mye med det tverrkunstneriske som utgangspunkt. Det var ti fantastiske år, tenk å få jobbe så lenge med de samme danserne og kjenne hverandres rytme som utøvere så sterkt, jeg tror ikke det hadde vært mulig i dag?»

«Flere av de opplevelsene jeg husker best fra min tid i Collager er knyttet til reiser og møter med ulike koreografer. En gjennomgående tråd er også båndene mellom oss som reiste sammen og delte opplevelsene.

Den første store opplevelsen for meg som nyutdannet danser, rett fra The Place i London, var å bli satt inn i verket: Black ink on white paper, av Jorma Uotinen. Vi reiste til Helsinki med forestillingen. Denne første turné-opplevelsen med internasjonalt gjestespill og møtet med koreografen og personligheten Jorma Uotinen gjorde sterkt inntrykk.

Prøveperioden med Sølvi Edvardsen i arbeidet med Chain var en annen intens og spennende periode for meg som fremdeles var en ganske ‘ny’ og ung danser. Prosessen opplevdes som et nært, menneskelig møte mellom koreograf og utøver. I tillegg til at verket ga meg store fysiske utfordringer fikk jeg mulighet til å gå inn i sterke dramatiske og emosjonelle lag og kvaliteter.

Opplevelsen av å besøke Færøyene med forestillingen Tidevann av Lise Nordal står igjen som et vakkert møte mellom naturen og landskapet der og den tidløse, natur-og-element-nære tematikken og tilstanden i verket.

Så står arbeidsprosessen med Georgio Rossi og Filo d’Erba igjen som et høydepunkt, møtet med ham som kunstner og person, vår reise til Italia med prøver og forestillinger. Hans måte å fortelle historier på, hans bevegelsesspråk og uttrykk opplevdes både nytt og kjent på samme tid og rørte meg dypt.»

«Min største opplevelse med Collage Dansekompani var da vi fikk låne Amfiscenen på Nationaltheatret med lysmann i tre dager til å vise forestillingene mine Historie og Syklus. Det var Arild Brinchmann som var sjef på teatret den gang, og jeg jobbet senere sammen med ham som koreograf i flere forestillinger der.»

«Min største opplevelse som danser i Collage var i Sølvi Edvardsens Kimen i anledning en internasjonal koreografi konkurranse i Bagnolet, Paris, i 1990. Da danset jeg for Merce Cunningham, som satt i salen som juryens leder av konkurransen. Et stort øyeblikk.

Min største opplevelse som koreograf er nok AQUA. Dette var min første helaftens forestilling og første gang komponist og slagverker Kjell Samkopf og jeg jobbet sammen. Et livslangt samarbeid som skulle vare karrieren ut.

Min største opplevelse som kunstnerisk leder av Collage Dansekompani var å oppleve Collage i forestillingen Morte Forêt på hovedscenen på Théâtre de la Ville i Paris i 1995. Tross et utfordrende samarbeid med CCN Caen Normandie / Karine Saporta ble dette et opphøyet øyeblikk med fem utsolgte hus og Collage-danserne på scenen. Paradoksalt nok ble Morte Forêt kompaniets sorti fra den norske dansescenen.

Det er en stor ære for meg å motta Danseinformasjonens Ærespris sammen med mange av mine tidligere kollegaer i Collage Dansekompani. En vakker avslutning med tanke på alt vi fikk til sammen, der alle bidro og hvor samholdet var sterkt. En tid jeg ikke ville vært foruten.»

«Året 1986 var et travelt år med prøvetid og premierer på to nye helaftener, mange forestillinger og et repertoar som jeg likte veldig godt. I In a Who? danset jeg blant annet en flytende myk solo koreografert av Kristina Gjems og i Sølvis Edvardsens koreografi var jeg i en trio som mystisk moden kvinne. Deilig kontrastfullt.

Etter premiere på Black Box teater på Aker Brygge var det turné til hele Aust-Agder fylke fra kyst til dalstrøk. Vi var en herlig gjeng som trente daglig, kjørte langt, bar utstyr inn og ut, og viste forestillingen på kvelden. Tre intense, glade uker sammen.

På høsten var det prøvetid på Aqua koreografert av Lise Nordal med premiere på Black Box teater i november. Lises danseteknikk og form/stil har jeg alltid likt veldig godt, men produksjonen ble ekstra sterk for meg å danse i fordi jeg var kjæreste og samboer med Kjell Samkopf. Han komponerte musikken og spilte live på scenen. Det var magisk å være i den verden!

De neste ni årene Collage bestod ble det skapt mange produksjoner hvor Kjell var komponist eller redigerte musikk og jeg danset.
Yrkesliv og privatliv ble ett.»

«Møtet med de fremragende danserne Cathrine Smith og Aase With var den første store opplevelsen i mitt møte med Collage Dansekompani. Deres kunstneriske utstråling, generøsitet og danseteknikk var og forble ledestjerner for en ung uerfaren danser fra Statens Balletthøgskole.

Gjennom hele livet mitt har deres etikk og estetikk inspirert meg – og inspirerer meg fortsatt til å utvikle meg som kunstner. Etter hver forestilling på Black Box teater på Aker Brygge gikk vi på Druen og spiste, drakk og lo av alt vi hadde opplevd sammen. Og på turneene i Roma og Paris var kvalitet i samværet essensielt. Flotte kollegaer og strukturen i Collage ga en innsikt i hva det vil si å være profesjonell.

Senere som styrerepresentant for danserne i styret i Collage forstod jeg mer hvordan organisasjonen med koreografene Lise Nordal, Sølvi Edvardsen og Kristina Gjems som var grunnvannet i denne feministiske bevegelsen. Og da den italienske Giorgio
Rossi og franske Karine Sapporta ankom scenen, ble aspektet desto større og perspektivene utvidet.

Alle disse kollegaene i Collage satte premissene for min koreografiske karriere – og for min danseglede. Jeg danset, underviste, koreograferte og turnerte i inn- og utland fra morgen til kveld og gjør det fortsatt.»

«Jeg velger på dette vanskelige spørsmålet å svare at Collage Dansekompani for meg betød mulighet for å velge dansekunsten som profesjon både som utøver og koreograf. Anledning til å skape verket KIMEN (1984) med totalvisjon og ansvar for både koreografi, scenografi og kostymedesign, og få oppleve å bli tildelt Kritikerprisen for arbeidet, betød veldig mye.

Bekreftelse på at mitt arbeid betød noe for andre enn meg selv gav stor inspirasjon og selvtillit til ny satsing. Likeledes var det viktig å få arbeide med danseteater som BORN, NEVER ASKED (1986), en form som alltid har interessert meg, og ikke minst få skape min første helaften, TERRA (1987), et format som det betød veldig mye å få utforske.

Som utøver var det fantastisk å bli utfordret i helt ulike uttrykk av mine kollegaer i kompaniet, og for meg en helt spesiell stor opplevelse mot slutten av min dansekarriere å være med i to verk av Jorma Uotinen, Locked Doors (1982) og Black Ink on White Paper (1984).»