Path Created with Sketch.

Friheten i å være i bevegelse – et intervju med Jean-Baptiste Baele

Jean-Baptiste Baele
Etter kun tre år i Norge har belgiske/madegassiske Jean-Baptiste Baele etablert seg som en spennende og viktig dansekunstner med ett ben i hiphop-miljøet og ett ben i samtidsdansen. Fra basen sin i Kristiansand jobber han både med egne soloprosjekter, er med på å utvikle scenekunst- og hiphop-miljøet på Sørlandet, i tillegg til å jobbe som medskapende utøver for andre koreografer og scenekunstnere. Du så han kanskje i Mia Habibs «How to Die – Inopiné» og til helgen har du mulighet til å oppleve en nær og personlig fremstilling i 71BODIES/Daniel Mariblancas «NORMAL» på Dansens Hus i Oslo. Signe Alexandra Domogalla har intervjuet ham, for Danseinformasjonen.

– Hva jobber du med nå? Og hva har du jobbet med i det siste?

I det siste har jeg jobbet med produksjonen How to Die – Inopiné av Mia Habib. Vi hadde flere forestillinger rett før sommeren, og nå i høst. Det er et stykke som jeg har vært en del av i omtrent et år nå. Jeg har også jobbet med 71BODIES/Daniel Mariblanca i forestillingen NORMAL, en prosess som for min del startet sommeren 2021. I tillegg har jeg jobbet med NORA i Porsgrunn med et stykke som var et samarbeid med ungdommer om mental helse. Parallelt jobber jeg med soloforestillingen Nabinam, dette arbeidet startet også i 2021. Ved siden av alt dette jobber jeg med undervisning i dansemiljøet. Alle disse prosjektene her og der gir meg muligheten til å fortsette med å utvikle kreativiteten min og reisen min i dansen.       

Jean-Baptiste Beale
Jean-Baptiste Baele i forestillingen «How på Økern» av Mia Habib. Foto: Yaniv Cohen


– Har du en spesifikk prosess eller metode i arbeidet ditt, eller endrer dette seg fra prosjekt til prosjekt? Kan du si noe om den kunstneriske prosessen din?

Jeg vil si at prosessen alltid er forskjellig fra prosjekt til prosjekt, ut fra hva jeg skal undersøke. For eksempel nå som jeg har jobbet med soloen min er det mer et arbeid med meg selv. Så prosessen består av å analysere meg selv og min historie – å analysere hva som fikk meg til å bli den jeg er. I andre sammenhenger kan jeg bruke andre metoder med for eksempel tekst som inspirasjon eller som utgangspunkt for improvisasjoner. Det er mange ulike prosesser som kan gå inn i det å skape et stykke. Det kommer alltid an på hvilket stykke jeg ønsker å lage og hvilket uttrykk jeg ønsker at det skal ha. Uavhengig av prosess tenker jeg at det som er viktig i enhver prosess er å være tilstede, ikke å dømme og å tillate seg selv å puste i prosessen. Kanskje å la prosjektet få ligge en tid, å få litt avstand til det man holder på å skape, for så å kunne møte materialet på nytt for å ta valg.

– Hva er viktig for deg i din kunstneriske utvikling? Hvem og hva inspirerer deg?

Det å være åpen er veldig viktig. Å ikke være låst i en tankegang, men å alltid være nysgjerrig og invitere inn hva som helst som kan gi inspirasjon og som kan være bra for tankeprosessene mine. Det er viktig for meg – perspektiver. Jeg er alltid opptatt av å lære noe nytt og å være ydmyk. Og alltid være bevisst på at man kan lære mer. Og det finnes alltid noen du kan lære av, til og med noen som for eksempel akkurat har startet å danse. Noen ganger tar vi for gitt kompleksiteten som finnes i danse-bevegelser. Vi glemmer at det også finnes en enkelhet i bevegelse og at denne også er viktig for en «mover».                     

Jeg er også opptatt av å stille meg selv spørsmålet; hvor er jeg nå? Hvordan kan jeg utvikle meg og hvordan kan jeg også akseptere det stedet jeg er på nå som utøver? Trenger jeg å utvikle meg nå eller kan jeg kanskje la meg selv få hvile litt i den tilstanden jeg er i og bli sikker her?       

Så det å reflektere og å være ydmyk er viktig for meg. Jeg legger stor verdi i det å være ydmyk. Jeg har møtt så mange mennesker gjennom livet som er så utrolig talentfulle og samtidig ydmyke. Det gjør at de ikke bare er fantastiske kunstnere, men fantastiske mennesker også. Og det kan man se i arbeidene deres. Jeg sier det i 71BODIES/Daniel Mariblanca sitt stykke NORMAL: arbeidet ditt er en dør inn til sjelen din. Det handler om å vise frem sjelen sin til andre mennesker og å slippe dem inn.

Jean-Baptiste Beale
Jean-Baptiste Baele i soloforestillinngen «Nabinam». Foto: David Jacobs.


– Når begynte du å danse? Og hvorfor valgte du dans som uttrykksform?

Jeg begynte å danse da jeg var rundt 19 år gammel. Måten jeg kom inn i det var veldig tilfeldig. Jeg hadde en vennekrets hvor det å bevege seg var en naturlig del av festkulturen. Vi danset. Dans i sin reneste form, uten tanke for teknikk, eller med tanke om å imponere noen. Vi bare koste oss og lot musikken lede oss og var i øyeblikket hvor alle bare var helt rå og bare – «musikken er såå bra!»

Jeg danset på fest og en jente som gikk på danseskole sa til meg at jeg var god til å bevege meg: «Du burde komme å ta klasser med oss. Læreren kommer til å elske deg». Så dro jeg dit og bare – «Wow»! Det var sånn jeg startet. Og det var også sånn jeg forelsket meg i dansen. Plutselig hadde jeg en måte å uttrykke meg på. Jeg kunne uttrykke mer med kroppen min enn det jeg kunne med ord. Jeg hadde aldri vært så veldig flink til å uttrykke følelsene mine med ord. Bevegelse var kraftigere enn ord. Jeg kunne forstå andre på en ny måte og se sårbarheten deres, og jeg fikk også lov til å uttrykke min egen sårbarhet. I dansen fant jeg en frihet til å være meg selv uten å dømme.  Dette åpnet seg enda mer da jeg oppdaget samtidsdansen. Den viste meg at du faktisk kan være annerledes og at forskjellighet og annerledeshet er bra.   

– I forestillingen NORMAL forteller du deler av historien din. Hvordan utviklet dere materialet i forestillingen og hva handler den om for deg?

Jeg kom litt senere inn i prosessen enn de andre. Daniel Mariblanca og Maria Terese Engdahl Høgåsen hadde allerede jobbet med å utvikle forestillingen i rundt et år. Og da Daniel inviterte meg inn var prosessen veldig enkel og veldig menneskelig og handlet om å koble seg på hverandre og øyeblikket. Noen nøkkelord er enkelhet og nysgjerrighet, det å gå inn i et genuint møte mellom to mennesker og to kropper. I tillegg har det i utviklingen av materialet vært viktig å la seg selv overraske i den reisen vi legger ut på sammen. Så jeg ble først tatt inn i produksjonen i arbeidet med Daniel og møtte de andre utøverne senere. Det er en veldig vakker måte Daniel arbeider på, han bruker magefølelsen og instinktene sine når han observerer mennesker og finner forbindelser som fungerer. Slik som duetten mellom Iva Srot og meg.          

Så mye av materialet er basert på improvisasjon, men det er faktisk ganske komplekst fordi det krever at vi er ekstremt tilstede med de andre i øyeblikket. Det å være tilstede nok til å kunne motta og akseptere de forslagene som kommer, i tillegg til å komme med egne forslag. Hvis du ikke klarer å være tilstede i øyeblikket med partneren din blir det ikke en dialog, men en monolog du har med deg selv.    

Jean-Baptiste Beale
Jean-Baptiste Baele i forestillingen «NORMAL» av 71BODIES/Daniel Mariblanca. Foto: Ursula Kaufmann.
Forestillingen er en del av CODA-festivalen og spilles på Dansens Hus 15. og 16. oktober 2022.


– Det å fortelle en så personlig historie på scenen; påvirker det hvordan du går inn i de fysiske sekvensene? Påvirker det den emosjonelle koblingen til materialet?

Ja, det gjør det. Fordi jeg tror at det som oppleves med NORMAL er at det er et slags felles «arr» som bringer oss sammen. Det er samfunnet som forteller oss at vi ikke er normale. Vi er noe som kanskje er uakseptabelt for samfunnet. Så jeg tenker at sjeler som har lignende arr alltid vil finne dypere forbindelser med hverandre, fordi man har en dypere forståelse for de andre sine arr. Selv uten å snakke føler vi det på oss når vi er i et rom med andre som har lignende skjebner som oss selv. Men når man hører folk snakke og når du hører historien deres gir det deg også en dypere kobling fordi du kan relatere til det de sier.

Jeg tror også at det alltid er en slags tilstand av sårbarhet. Når du lar deg selv være sårbar foran noen, så gir du den personen tillatelse til å entre livet ditt og entre din personlige sfære. På en måte handler det om å invitere folk inn og om å bli akseptert, fordi når du tillater deg selv å være sårbar så aksepterer du også dine egne feil og mangler – det uperfekte mennesket som du er.

Det er også en måte å si at det uperfekte er det som gjør oss til mennesker, som får oss til å vibrere og leve. Så, ja, det å fortelle historien sin til noen er kraftfullt uansett om det er gjennom fri bevegelse, gjennom en tegning, gjennom musikk, gjennom tilstedeværelse eller hvilken som helst måte å uttrykke seg på. Det å være sårbar er vakkert. Så når du ser at mennesker er sårbare og åpner seg, så kan du ikke motstå det å være med dem og å føle en forbindelse med dem.

– Du fortalte at du startet å danse for å finne en måte å kunne uttrykke følelsene dine – er det slik at du gjennom dansen kanskje også har funnet en måte å kunne uttrykke deg verbalt; at du har fått et emosjonelt språk?

Ja, ja. På en måte er det. Det er sant at dans har gitt meg mulighet til å uttrykke mye med kroppen min. Men plutselig har også stemmen min blitt annerledes, fordi gjennom forbindelsen jeg har fått til meg selv og kroppen min så har også tankeprosessene gjort at jeg i større grad kan verbalisere hva jeg føler og at jeg har en stemme til å uttrykke det.             
  

– Det er spennende at bevegelse kan gi deg en stemme. Og i NORMAL inviterer dere oss som publikum inn i det rommet dere har skapt. Til å være der sammen med dere. 

Ja, det å invitere folk til å være i det samme rommet som vi er i – for meg er det det NORMAL er. Det er et vakkert budskap om at alle mennesker, eller alle vesener har rett til å være her og at de har sin egen vakre historie. Vi lever i dette øyeblikket sammen som likeverdige. Mangfold er noe som vil hjelpe oss til å utvikle oss, til å være de vi er. Om det handler om seksualitet eller politisk tankegang eller fysiske aspekter eller hva som helst som er en del av oss, tenker jeg at mangfold er nøkkelen til fremgang og utvikling.     

Jean-Baptiste Beale
Jean-Baptiste Baele i forestillingen «NORMAL» av 71BODIES/Daniel Mariblanca. Foto: Ursula Kaufmann.

   

– Hvis du fikk oppfylt ett ønske på vegne av dansekunsten – hva skulle det være?

For meg så er det viktig å være åpen og å kunne utforske. Så jeg tror jeg ville ønske det for dansekunsten. En plattform hvor folk kan dra for å utforske, for å utvide perspektivene sine, hvor de kan tillate seg selv å være hva som helst. Et sted hvor man har tilgangen på den luksusen kultur er, kulturell utveksling og mangfold. Et sted hvor man kan være nysgjerrige, hvor man kan gå dypere inn i det man ønsker å undersøke, hvor man kan akseptere forskjeller. Og også et sted som kan tilby kunnskap, for det er ikke alltid at folk har muligheten til faktisk å ta seg tid til å lære, uten å være under press.

Det å gi folk tid til å alltid være i øyeblikket og å tillate seg selv å ta vare på seg selv uten å tenke på at noe skal ha et utbytte eller en effekt. Det at både yngre og eldre kunstnere kan få tid til å undersøke noe bare for undersøkelsens skyld. Muligheten til å være som et barn og se alt som om det var første gang igjen. Så et sted for utforskning og frihet til lek, det ønsker jeg meg for dansekunsten. Og, ja, verden er vår lekeplass, det er så mange ting å bli inspirert av og å absorbere.

For meg er naturen den største inspirasjonen. Naturen puster, naturen er, naturen dømmer ikke og naturen er trygg grunn for meg. Vi er del av naturen og noen ganger er det irriterende at vi oppfører oss som om vi ikke er en del av den. Men vi er alle natur.      


Jean-Baptiste Baele is a Belgian freelancer/choreographer artist. Originally from Madagascar. He grew up in Belgium where he started to dance at the age of 19 years old. Under the mentorship of Valérie Matthieu and Talina Jager, Jean-Baptiste evolved as a dancer in Belgium for 3 years before moving to London to undergo a bachelor degree at Trinity Laban conservatory of Music and Dance. After graduating in 2015 with the Marion North Award Of Oustanding Performance Achievement, Jean-Baptiste presented for the first time, in the Bonnie Bird Theater, his piece Rethorical is the good word, a duet that he performed with young Belgian artist Malik Zaryaty.

He has been performing for divers choreographers such as Mia Habib (How to Die Inopiné, Norway), 71BODIES/Daniel Mariblanca (NORMAL, Norway), Fred Gehrig (Synchronicity, UK), Freya Pauwels (Morning, BEL), Niki Van Callandt (Spectrum, NDL), Raynold Battesti (Nuits Nocturnes by Cie des sources, BEL), Yves Ruth (U.F.O. by W.A.N.P., BEL).

In 2018 Jean-Baptiste started to investigate his own interest in choreographing.
He choreographed his first piece A Tome just ended for the Perpetuum Mobile Festival. That same year he met Julie Amal, with whom he started to collaborate with, and later that year, they founded Baejjahn Dance company, based in Brussels. He has been co-director and choreographer of the company until 2021. When it comes to choreographing, Jean-Baptiste puts interest into investigating the complexity of social behaviors, the historical background of a body and its memories, and finally physicalities that evolves through space.

Jean-Baptiste is currently based in Kristiansand where he is a board member of the local Festival Ravnedans and is working on his solo project Nabinam.

        

                                                   

       

Signe Alexandra Domogalla
Signe er utdannet danser, pedagog og koreograf fra KHiO. Hun jobber som førstelektor i dans ved Høyskolen Kristiania på Institutt for scenekunst.

Det kunstneriske virket og forskningen hennes har tre hovedretninger; hybride performative former med en særlig interesse for sammenkoblingen mellom dans og tale og ulike måter å jobbe med dette på; arbeid med autoetnografi i scenekunst, og da spesielt knyttet til transgenerasjonelle traumer og hvordan dette påvirker ulike grupper i samfunnet; og sist, men ikke minst arbeid med scenekunst ute i naturen, enten gjennom forestillinger ute, fysiske refleksjoner eller undersøkelser eller arbeid med film.

Alle disse interessefeltene knyttes sammen på ulikt vis i ulike prosjekter. 

For bio og mer informasjon om Jean-Baptiste Baele, se under intervjuet.