I dansens tjeneste – 10 spørsmål til Dansens Dager-ambassadørene i Th’Line

Av Venke Marie Sortland

1: Hva arbeider dere med for tiden?

Ida Wigdel (IW): Dansens Dager selvfølgelig. Som Dansens Dager-ambassadører skal vi ha en appell på Operataket fredag 28. april. Vi skal også danse på Kulturhuset på lørdagen og ha noen innslag på Åpen Scene på Dansens Hus på søndagen. Det blir en full helg rett og slett.

Kristina Søetorp (KS): Og så kommer vi til å kle oss ut og gå rundt i bybildet for å gjøre dansen litt mer synlig. Det er jo detDansens Dager handler om; å gjøre folk bevisste på at dansen har sin egen dag. I tillegg til dette har vi laget en Dansens Dager-dans.

Kan dere si noe om denne? Den er ikke en koreografi i tradisjonell forstand, bestående av trinn som man skal lære seg…

Kristina: Vi hadde lyst til å gjøre noe annet enn det som er gjort før, noe som i større grad gjenspeiler bredden av hvordan vi dansere jobber. Derfor baserte vi Dansens Dager-dansen på oppgaver og improvisasjon.

IW: Vi har lurt inn noen trinn også…

KS: Men det er ikke krise om man ikke kan trinnene, for det finnes ingen mal for akkurat hvordan dansen skal utføres. Du kan gjøre den sånn som du selv føler for, lage dine egne regler. Du må bare tørre å leke deg med den. Vi åpner egentlig opp for alt…

IW: …bortsett fra den ene satte bevegelsen da. (Begge ler.) I tillegg til arbeidet med Dansens Dager så har vi nettopp holdt et visuelt og performativt Cunningham-foredrag på Dramatikkens Hus. Dette skal bli lagt ut som podcast på husets nettsider.

KS: Og så skal vi ha premiere på vår siste produksjon; Meg, meg, meg, på Ravnedans i sommer.

2: Hvordan skiller dette prosjektet seg fra deres tidligere arbeid?

KS: Prosjektene våre er veldig forskjellige fra hverandre. I vår første forestilling hadde vi med oss veldig mange mennesker. I denne siste er det bare oss to – vi styrer også det meste av lys og lyd selv under forestillingen. Meg, meg, meg er laget for ungdom – den har mottatt støtte fra SPENN og ble nettopp tatt opp i Scenekunstbrukets repertoar, etter en prøvevisning på Det Andre Teateret. Men den passer også for voksne.

IW: Til denne produksjonen har vi utviklet noen veldig outrerte figurer. Vi har på oss masker hele forestillingen, og viser aldri vårt eget ansikt. Du kan heller ikke se om vi er damer eller menn, eller hvem av oss som er hvem, for vi har muskeldrakter og høye platåsko – vi ser på en måte ekstremt pimpa ut. Disse maksimalistiske, men sårbare, figurene, som danser naivt og har en klønete oppførsel, er en blanding flere ungdommer har reagert positivt på.

KS: Med Meg, meg, meg fortsetter vi å eksperimentere med involvering av publikum. Hvordan kan vi kan få dem til å være med på noe live, uten å prakke det på dem? Hvordan kan kontrollen veksle mellom oss?

3. Kan dere beskrive arbeidsprosessen deres, følger dere en bestemt metode?

KS: Som utøvere har vi begge jobbet med mange ulike koreografer som hver har sine metoder. Det er kanskje derfor vi har hatt behov for, og likt, å utforske ulike metoder i forbindelse med de ulike prosjektene våre. Men det handler også om hva slags miks av mennesker vi er, og hva vi skal undersøke – i Shake a Tower ble møtet mellom samtidsdans og teatersport både metoden og uttrykket. Når det er sagt, så er improvisasjon og lek hovedingrediensen i arbeidet vårt. Vi jobber ofte med å blande oppgaver, eller lage umulige oppgaver som ikke går an å gjøre. Vi liker materialet som oppstår i forsøkene, i det vi ikke får til.

IW: Vi har helt fra starten brukt ”readymades” – elementer og trinn fra ulike stilarter, som vi har kastet sammen og undersøkt i ulike kontekster. For å endre metode utsetter vi oss bevisst for ulike begrensninger, eller muligheter, som for eksempel å jobbe i andre rom. Når vi lagde forestillingen på Kulturhuset hadde vi for eksempel prøvelokale på kontoret over baren. I det siste prosjektet vårt, lagde vi scenerommet, inkludert kostymer, scenografi og lys, allerede den første dagen, med utgangspunkt i det vi hadde i boden. Jeg har aldri før satt opp rommet først og så gått inn i det – det var gøy!

KS: Det å jobbe med noen som ikke er dansere, og som derfor ikke henger med på referansene våre, som for eksempel skuespiller Mats Eldøen, synes vi også er spennende. Og det fikk oss til å bli mer observant på hva vi ubevisst drasser med oss. For vi er nesten mer interessant i hva publikummet på Kulturhuset, ungdommene, eller andre folk som ikke har vært borti så mye dans, får ut av det vi lager. Vi har en visjon om å nå ut til så mange som mulig, selv om det er lettere sagt enn gjort.

IW: Men det er ikke et ønske om tilgjengelighet som driver oss, vi er først og fremst sultne og nysgjerrige på muligheter og møtepunkter i det kunstneriske arbeidet.

4: Når, hvordan og hvorfor begynte dere å arbeide seriøst med dansekunst?

IW: Jeg har laget seriøs dansekunst siden jeg var fem år jeg.

KS: Ja, Ida var tidligere ute enn meg, hun var ”born to dance”, og gjorde forestillinger hjemme i stua med billetter og alt. Jeg rakk å bli over tjue før jeg begynte å danse seriøst. Men jeg drev jo mye med lek og sånt før det. Blant annet herjet jeg sammen noen andre gærninger nede i en kirkekjeller her på Grünerløkka. På denne ungdomsklubben lagde vi radio, lekte ”minus manus”, og gjennomførte ulike prosjekter og arrangementer. For meg var dansen en måte å avreagere på. På musikklinja, hvor jeg gikk var det mye vekt på det klassiske. Hiphop-klassene fungerte både som avkobling og inspirasjon til dansegruppen som jeg etter hvert ledet nede i kirkekjelleren.

IW: Jeg hadde en eldre søster som danset – på bildene av oss holder jeg henne i hånden mens jeg prøver å herme etter henne. Og så har jeg en mor som har pushet veldig på, som har tatt meg med på forestillinger og vist meg gamle dansefilmer. Som barn så jeg veldig mye kunst, vi reiste ofte til London for å gå på utstillinger. Og så reiste vi til Stavanger for å gå på dansekurs en gang i uken. Mitt forhold til dansen var lekent gjennom hele oppveksten. I motsetningen til idretten som jeg også holdt på med, var dansen et sted uten konkurranse. Fokuset på hvordan man skulle se ut, og hva som var riktig og galt, kom først senere, etter at jeg hadde begynt på videregående.

KS: Jeg var kjempeskeptisk mens jeg gikk på Kunsthøgskolen i Oslo, og tenkte flere ganger at jeg skulle slutte. En av lærerne sa at det å bli danser er blod, svette og tårer – dette brant seg inn i hjernen min. Egentlig var det ikke før etter andre klasse at jeg ble seriøs. Dette skal både Th’Line og Ingunn Rimestad ha en stor del av æren for. I Ingunns klasser fikk jeg i større grad grep om dansekunst som fag. Hun snakket også om potensialet i hver enkelts anatomi. Noen lærere kommenterte stadig armene mine; ”Det er ett eller annet rart med dem Kristina, har du fått sjekket det ut?” Og på opptaksprøven måtte jeg ta røntgen av ”fotballknærne” mine. Ingunn sa bare; ”Men armene dine er jo akkurat slik de skal være.” Først da jeg forstod at de fysiske kommentarene handlet om estetiske koder, ikke om anatomiske feil, og dermed ikke trengte å bety noen ting, lot jeg meg selv tenke at jeg skulle bli danser.

Kan dere også fortelle litt om historien til Th´Line?

IW: Det begynte jo med at vi, sammen med Ole Martin Meland, tullet og fjaset før og mellom klassene på Balletthøyskolen. Vi hadde samme behov alle tre.

KS: Det var store kontraster mellom stilartene vi lærte på skolen. Vi kom for eksempel fra en klasse i flamenco og skulle inn i en jazzballett-time. Det å blande disse stilartene sammen mellom klassene kom helt naturlig for oss.

IW: Vi ble inspirert av å blande for eksempel Cunninghamteknikk med Karl-Erik Nedregaard og Knut Arild Flatners jazzuttrykk. Det var så alvorstungt på skolen, vi måtte ha et fristed og en motvekt. Ingen av oss hadde den perfekte fysikken heller, klassisklærene bare passerte forbi oss i klassen. I stilarten som Th´Line utviklet brukte vi alle ”feilene” våre til vår fordel, vi kommenterte det vi hadde hørt at vi manglet ved å overdrive.

KS: Vi lagde vår første forestilling i mars 2006. Da hadde vi allerede søkt flere ganger om å få låne scenen. Tilslutt fikk vi innvilget søknaden – men bare for en kveld. Vi lagde program, plakater og flyere. I tillegg til video og konfetti hadde vi med oss femten aktører på scenen, og vi heiste folk ned fra taket med ren armkraft. Forestillingen gav oss et kick på at dette kunne vi fortsette med. Så vi slang ut noen videoer på YouTube.

IW: Senere samme år fikk vi en mail fra Janine Dijkmeijer, kunstnerisk leder for Cinedans, som hadde sett filmene våre på YouTube. Hun bestilte dansefilmen BEyond og ett av dansenumrene våre til arrangementet «I like to watch too» under festivalen Julidans i Amsterdam – og da var vi liksom i gang. Vi søkte om koreografiutvikling, lagde flere videoer, gjorde noen mindre oppdrag, var med på Vårslepp, og lagde reklamefilm for Dansens Hus. Etter en stund turte vi å smelle til med en stor produksjon, med støtte fra Dansens Hus – kunstnerisk leder, Un-Magritt Nordseth, har vært en hjelp for oss på veien.

5. Hva håper dere å utrette gjennom deres virksomhet innen dansekunst? Har dere en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?

IW: Vi oppstod som en motsats til sjangeroppdeling og til at det finnes ett svar på hvordan man skal danse og se ut – dette er ting vi håper å videreformidle. Jeg ønsker at flere skal vite om bredden som finnes i dansemiljøet. Vi har også en ambisjon om å spille flere forestillinger, eller forlenge den delen av prosessen hvor vi møter publikum. Vi har veldig mye aktivitet i kompaniet, men skulle gjerne hatt flere møter med publikum.

6. Hvordan vil dere beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

IW: Det er vanskelig å beskrive noe man selv er en del av. Men noen kollegaer av meg, som er utdannet i utlandet, sa nettopp at de opplevde dansefeltet her som generøst. Da ble jeg glad.

KS: Det er i hvert fall veldig mange generøse dansekunstnere og fine folk her! Det er et godt miljø å være i. Og det føles som om det ekspanderer hele tiden – det blir veldig spennende å være del av feltet i årene fremover. Forhåpentligvis kan de tiltakene som nå er etablert, fortsette å utfolde seg videre uten å miste midlene sine.

7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for dere, og hvilke kunstnere finner dere spesielt interessante i dag?

IW: Vi har hatt ulike inspirasjonskilder opp gjennom årene, og hva vi inspireres av endrer seg hele tiden. Men vi så begge mye på Jim Carrey da vi var små, spesielt Ace Ventura 1 og 2. På KHiO ble vi inspirert av de mange stilartene og uttrykkene vi ble eksponert for der. Vi dissekerte dem møysommelig i skjemaer og blandet sammen elementene etter tilfeldighetsprinsipper.

KS: Vi er begge også opptatt av å observere og hente inspirasjon fra dagliglivet og mennesker rundt oss. En mann og hunden hans, som vi møtte på vei til prøve, kan plutselig bli utgangspunkt for en improvisasjonsoppgave. Gjerne blandet med elementer fra for eksempel vouging. Sånn baller det på seg.

IW: Blant forestillinger som har initiert spennende diskusjoner kan vi nevne både Trajal Harrell, Ivo Dimchevs P Project og Som Faves, og Zachary Oberzans Your Brother. Remember? Sistnevnte forestilling fikk oss til å reflektere over hvordan en forholder seg til virkelighet og fiksjon i en scenisk kontekst, både som publikummer og utøver/koreograf.

KS: I fjor fikk vi dele ut en Heddapris til Lisa Lie – hun har vært en stor inspirasjon for oss. Verdensteaterets Broen over gjørme og Kneeding av Jefta van Dinther er også forestillinger jeg husker godt. Vi snakker alltid mye om det vi har lest, sett eller opplevd, og forestillingene vi ser setter gjerne i gang refleksjoner rundt et større tema. For eksempel har vi brukt mye tid på å diskutere hvordan ulike forestillinger starter – hvordan man som publikum blir tatt imot og hvordan en stemning settes an.

IW: I den forbindelse er forestillingen Hoods av Ingri Fiksdal tankevekkende, der blir publikum en del av helheten. Vi inspireres også av å møte og skravle med ulike utøvere og kunstnere om hvordan de jobber. Ludvig Daae har for eksempel funnet opp en klassiker og komponert en ny dansehistorie der klassisk ballett er byttet ut med discodans. Det å høre venner fortelle om forestillinger de har sett, eller lese andres beskrivelse av prosjekter, kan også være like gøy som å se dem selv. For eksempel ungdomsforestillingen til Ann Liv Young på Stamsund Internasjonale Teaterfestival i fjor, den står sterkt for meg selv om jeg bare fikk den gjenfortalt. Det samme gjelder prosjektene som for eksempel Yvonne Rainer beskriver i sine tekster. Vi ser også mye på danseklipp på YouTube, alt fra Bob Fosses koreografi The Rich Man´s Frug, til Les Twins, Talking Dogs og Dana Michel.

8. Hva er viktig for deres kunstneriske utvikling? Blir dere (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?

IW: Vi tar med oss det vi finner på veien. Det handler om å bygge. Det finnes ikke digresjoner når vi jobber sammen, alt kan lede oss videre. Andre kunstuttrykk er definitivt inspirerende. I forbindelse med Cunningham-foredraget hørte vi for eksempel på Allan Kaprows How to Make a Happening, og vi leste om Duchamp, Robert Rauschenberg og Jasper Johns. Å forstå hvordan og hvorfor andre kunstnere gjør sine kunstneriske valg er utviklende og viktig. Vi kan i den forbindelse anbefale boken 100 Artists´ Manifestos.

KS: Alt vi ikke har prøvd er også inspirasjon for oss. For eksempel ble vi inspirert av møtet mellom samtidsdans og teatersport fordi uttrykkene er på så forskjellige planeter. Vi prøver å finne linker mellom det som fremstår som motsetninger til, eller i konflikt med, hverandre.

IW: Og så liker jeg å lese kunsthistorie. Ofte synes jeg det er lettere å se dansehistorien gjennom kunsthistorien. Teori hjelper meg til å utvide perspektivet mitt, komme meg litt ut av bobla.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet

IW: Dette spørsmålet impliserer jo at det er kunstnernes ansvar å nå ut til et større publikum – og at dansekunsten har en felles kunstnerisk integritet – men det stemmer vel ikke.

KS: Vi må være standhaftig i vår tro på kunsten. Vi har ikke råd til å sette oss ned for å nøle og tenke, vi må hive oss ut i det, for vi kan aldri vite hvordan det vi lager blir mottatt. Vi kan bare prøve så godt vi kan.

IW: Vi kunstnere må fortsette å lage det vi lager – publikumsarbeidet er opp til de som jobber med å gi synlighet til feltet. Men det er jo en vanskelig oppgave når markedskreftene, de tabloide mediene og sosiale medier får bestemme hva som får spalteplass og sendetid. Avisene har for lav terskel for hva som skrives om dans – vi må få bedre kritikere og et større fagmiljø rundt dansekunsten.

KS: Dette gjelder jo særlig uttrykk som få har et forhold til, som dans. Løsningen er å integrere dansen bedre i kulturen vår – for eksempel gjennom skolen. Uavhengig av hva du lager og hvor god du er, så er du avhengig at andre enn deg har tro på faget ditt.

10. Hvis dere fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

IW: Flertallet må få vite om bredden som eksisterer i feltet.

KS: Jeg tenker at hvis dans kommer på timeplanen og hvis profesjonelle dansere får jobb i skolen, så tror jeg ganske mye skjer av seg selv. Når man selv har et forhold til dans, når man selv har kjent det på kroppen, da tror jeg det blir helt naturlig for folk flest å se danseforestillinger. I tillegg kommer vi til å få mye bedre koordinerte og smartere barn – for de vil få utviklet helt nye deler av hjernen. Dans kan ikke forklares, man må bli eksponert for det.

Dansen Dager feires i hele landet fra 28. – 30. april dansensdager.no
Dansens Dager-dansen kan du lære deg her: danseinfo.no/dansens-dager/dd-dansen
Les mer om Th’Line her thline.no