Kristina Søetorp Wallace og Ida Wigdel, aka dansekompaniet Th’Line, har hatt en mangeårig interesse for å skape og tre inn i sære skikkelser og forskyve sin egen identitet. De fant hverandre allerede da de gikk på Kunsthøgskolen i Oslo hvor dårlige forutsetninger for ballett var noe som knøyt dem sammen. Nå er de aktuelle med forestillingen Anonymousse og dansekunstner Ann-Christin Kongsness har slått av en prat med duoen.
Kan dere fortelle litt om typene deres, som jeg kaller dem, altså karakterene dere er på scenen? Du har jo på deg skuldrene til karakteren din akkurat nå, Ida, hva gjør det med deg?
Ida: Man blir mye mer grafisk, en grafisk kropp, mer skulptur-aktig. Vi jobber med å forvrenge oss langt vekk fra oss selv, og da havner vi imellom, i det som er uforståelig.
Kristina: Det er en direkte kobling fra dette og til at vi jobber med image og framtoning. Å forvrenge sitt eget utseende gjør at det ikke blir like privat som når du står der sånn du egentlig er bygd. Framtoning i seg selv blir et materiale.
Ida: Vi har nørda en del på hva en hard og usårbar framtoning kan være. I det harde er det veldig lett å bli sårbar, da skal det bare en subtil vinkel til i kroppsspråket før man blir privat, vi jobber med nyansene i dette.
Kristina: Det er interessant å se det spennet, når du først har kommet opp til max i kulhetsuttrykk, hva skal til for at du plutselig uttrykker noe annet? Det kan bare være et blikk den andre veien, så whoff, plutselig er man skikkelig skrøpelig og skjør. Og så går vi rett videre. De små glimta der er spennende, de leter vi etter.
Ida: Karakterene våre har også noe skurkete over seg, det er jo gøy at idet vi tar på oss maske så blir vi til de skurkene, hva sier det om oss? De har ikke grenser, disse folkene, de rølper på. Det er lettere å gjøre når man har på maske, eller solbriller, det åpner opp.
Kristina: Det ser man jo bare når folk får på seg solbriller når det blir sommer, hvordan de begynner å spankulere rundt da. Det er gøy at det er så lite som skal til. Man ser det for seg med en gang, tenk at du har på deg solbriller og går ned en solfylt dag på stranda, da er du noen, samma hvor pøkk du har hatt det så er du noen akkurat der og da.
Om vi kan spole litt tilbake så vil jeg gjerne høre litt om hvordan Th`Line starta? Dere to gikk på KHiO, sammen med Ole Martin Meland, som også var med i begynnelsen?
Kristina: Vi møttes veldig fordi vi hadde like dårlige forutsetninger for ballett, det var noe som knøyt oss tre sammen.
Ida: Dårlig point, ingen backbend, ingen attitude, ingen turnout… eller attitude hadde vi da.
Kristina: Vi hadde aldri kommet inn året før, men vi var det første kullet på linja for moderne og samtidsdans, og første kull som ikke hadde tåspiss på audition. Hadde det ikke vært for det hadde vi ryki ut første runda. Balletten strevde vi med fordi vi ikke hadde de forutsetningene, og det tulla vi med. Vi forsterka begrensningene våre, så vi kunne le av det, for å holde ut å være i ballettklassene.
Også hadde vi veldig forskjellige klasser etter hverandre, fra klassisk ballett til salsa til Graham til step til flamenco til hiphop. Bare fra hiphop til flamenco for eksempel er det helt ulike måter å bruke tyngde og føtter på. De switchene der begynte vi å synes var veldig gøy.
Ida: Det forsterka vi også, ved å komprimere det ekstremt. Vi lagde sekvenser og improviserte der vi blanda de ulike danseretningene om hverandre helt ulogisk.
Kristina: ..to hiphop trinn over i bapbap – en hel annen greie med flamenco, over i en klassisk tendu og så videre i en gammeldags lounge. Dette gjorde vi i friminuttene, de ti-femten minuttene vi hadde mellom hver klasse, vi stod foran speilet og herma etter hverandre gjøre de skiftene.
Ida: Etter skolen søkte vi forprosjekt for å fordype oss i dette, det var da vi begynte å dissekere og nørde på hvilke elementer ulike dansestiler bestod av. Vi delte opp i materiale, trinn, kostyme, utstråling eller energi, musikkbruk, forholdet til rom og til publikum. Inspirert av chance-metoden skrev vi ned dette på lapper som vi trakk og på den måten fikk vi et helt nytt språk vi ikke hadde prøvd før eller kunne tenkt oss til. For eksempel trakk vi uttrykket eller energien i kroppen fra musikal, Cunningham sitt materiale og samtidsjazzen sin musikk. Vi prøvde sinnsykt mange kombinasjoner for å finne nye uttrykk. Vi jobber fortsatt med sånne impossible tasks, ting som er nesten umulig å gjøre. Å prøve å få til noe som er så vanskelig, det er der humoren dukker opp.
Kristina: Det er noe humrete over det, å se inderligheten i forsøket. Og det er noe gjenkjennelig der, når du konsentrerer deg så innmari om noe.
Ida: Det var noen uttrykk vi fant som alltid funka, som blanda ytterpunkter, for eksempel performancekunst og musikal. Det har vi jo fortsatt med, f.eks når vi ville blande samtidsdans med noe kontrastfylt så tenkte vi: Hvor i Oslo er det et publikum som oppfører seg helt annerledes enn på Dansens Hus og Black Box Teater? Jo, på Det Andre Teatret, der er det øl og popkorn og folk ler og alt blander seg i ett, og derfor ville vi blande (impro)teatersport med samtidsdans.
Les hele intervjuet med Th’Line her.
Forestillingen Anonymousse spilles på Rom for Dans i Oslo den 21. – 24. februar.
Mer informasjon om Th’Line finner du her
Th’Line er intervjuet av Ann-Christin Kongsness som er utdannet innen dans og koreografi fra Spin Off Forstudium i Dans, Universitetet i Stavanger og Skolen for Samtidsdans, og har studert estetisk teori og litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun jobber utøvende, skapende og teoretisk med dans og koreografi med base i Oslo. Arbeidet hennes tar form som forestillinger, seminarer, workshops, samtaleserier, tekster og publikasjoner. Hun er redaktør for antologien KOREOGRAFI som ble utgitt i 2016 og 2018. Av nyere arbeid kan nevnes Skeiv dansekunst – en samtalerekke (2018) i samarbeid med Marte Reithaug Sterud og forestillingen ABOUT (2018/19) sammen med Solveig Styve Holte. Kongsness har vært tekstkonsulent for Th’Line i arbeidet deres med Anonymousse.
