Intervju: Tre kristiansandkunstnere på Ravnedans

LINK TIL Arbeidsvisning (Ravnedans)???

André Tribbensee

Hva fikk deg til å utforske dette temaet/konseptet?
Utgangspunktet er et resonanskonsept^[1] og en metodikk som jeg har utviklet og testet siden 2021 under prosjektarbeid i Portugal og Sverige. Prosjektet er nå inne i en ny fase; et eksperiment i samarbeid med dansekunstnere Mathilde Hirth og Maggi Asbjørnsen. RESONANS ble brukt som både arbeidsprinsipp og selve innholdet i prosjektet.

Slik vi jobber med dette, beveger vi oss forbi det rent akustiske og definerer resonans som en multidimensjonal form for kommunikasjon. Målet er å skape transformative og responsive relasjoner mellom de medvirkende, deres omgivelser og verdenen på fysiske, mentale og iblant metafysiske plan.

Metodikken baserer seg på å oppsøke steder som kan være «ladet» med historie og personlig betydning, for så å respondere gjennom aksjoner. Vi tar i bruk midler som koreografi, dans, ord, lyd, materielle og sosiofysiske intervensjoner samt visuelle media.

I vår arbeidsform gir vi midlertidig slipp på kontroll og tradisjonelle hierarkier. Vi tillater oss å forlate konvensjonelle forventningsrom og skaper en tredje struktur – et «plasma»^[2] – der impulser kan bevege seg mellom kunstnerne og kontekstene vi begir oss inn i.

Arbeidet henter også impulser fra sosiologen Hartmut Rosas resonansteori^[3], som peker mot tre ulike dimensjoner for resonans: den horisontale dimensjonen – relasjonen mellom mennesker og samfunn, – den diagonale – forholdet til den materielle verden, –og den vertikale formen for resonans – som kan ligge i orienteringen mot eksistensielle sfærer som religion og kunst. Samtidig ligger prosjektets kjerne i den praktisk estetiske handlingen, og i erfaringen som kunstnerisk aktivitet og dens kontemplative og transformative kvaliteter medfører.

Hvordan ønsker du å ta dette arbeidet videre?
Vårt nåværende eksperiment og samarbeid vil strekke seg ut 2026. Etter en evaluering av Ravnedans innsatsen vil vi planlegge flere arbeids samlinger der vi vil oppsøke kontekster og steder som vil finne og tiltrekke oss.

Mot slutten av vårt eksperiment, som også kan ses på som et pilotprosjekt, vil vi samtidig ha undersøkt potensialer vi kunne tenke oss å jobbe videre med i 2027, en performance produksjon beregnet for visning til publikum, eller et symposiums og workshop opplegg som kunne involvere et større antall kunstnere.

Utover selve produksjonen ligger verdien av eksperimentet i prosessen og erfaringene som kommer de involverte til gode.
Ved å bruke kunst som et rom for kontemplasjon forhandling og håp, fungerer prosjektet som en motvekt til samfunnets akselererende strøm av attraksjoner, informasjonsstøy og tomme løfter, der ekko ofte blir misforstått som resonans. Vi ser på resonans som noe man ikke kan kontrollere, fremtvinge eller selge – noe som kan være utilgjengelig, men som kan oppstå i det øyeblikket man våger å stå i det uforutsigbare og åpne møtet med verden.

Hva håper du å få ut av en arbeidsvisning her på Ravnedans? 
Under Ravnedans valgte vi å begi oss inn i et paradoks ved å ta publikum med oss inn i en situasjon, preget av fremmedgjøring konflikt og ødeleggelse. En smertefull lokal virkelighet som vil påvirke oss og deltakerne, slik den påvirker deler av befolkningen og kunstnerne som jobber her. Situasjonen vil samtidig framstå som et rom for det uforutsigbare, og dermed være noe som interesserer oss.

Hvordan er det å bo og jobbe som dansekunstner i Kristiansand?
Jeg kan ikke snakke for andre men kunstmiljøet i Kristiansand opplever jeg som ukomplisert. Samarbeid på tvers av faggrenser og uttrykk har synlig florert i alle de 26 år jeg har holdt til her. Ravnedans og Scenekunst Sør er veldig flotte eksempler på hvordan initiativ som baserer seg på kreativitet og sjenerøsitet framfor konkurranse og posisjonering, kan skape et vakkert og inspirerende miljø. Tersklene til institusjonene er lave. Kristiansand er et godt sted for samarbeid. Skyggesiden er et grotesk virkende kommersielt orientert og egentlig utdatert tankesett som gjennomsyrer deler av kulturpolitikken, byplanleggingen og naturforvaltningen. Kunst og kultur blir misforstått og instrumentalisert til teknologi utvikling, gentrifisering og stimulering til enda høyre forbruk i en tid da vi burde ha forstått hvor viktig det er å bevare naturen som er igjen og som vi er en del av.

<sub>1. Tribbensee 2022: Resonance as an artistic concept and methodology, Kristiansand (N) – Alijó (Pt). https://tribbensee.blogspot.com/2026/03/resonance-as-artistic-concept-and.html
2. «plasma», begrepet, lånt fra fysikken, blir metafor for en energetisk utradisjonell og ikke- hierarkisk struktur og arbeidsform som vil med dette utforskes og diskuteres.
3. Hartmut Rosa 2019: Resonanz, eine Soziologie der Weltbeziehungen (a Sociology of our Relationship to the World)</sub>

Andrea Maaseide

Hva fikk deg til å utforske dette temaet/konseptet?
Det var nok flere ting. Jeg har reflektert mye over mitt personlige uttrykk, både i kroppsspråk, stemme og stil, og prøvd å forstå hvordan det henger sammen med normer og oppfatninger om kjønn. Det siste året har jeg begynt å lære flamenco, en dans jeg har fått veldig mye kjærlighet og mersmak for. Jeg synes spesielt kvinnelige flamenco-dansere «embody-er» veldig mange feminine kvaliteter på en uttrykksfull og skamløs måte, noe som ble utgangspunktet for arbeidet. I tillegg hadde jeg lyst til å utforske solo-formatet, og utfordre meg selv ved å ha en mer selvstendig prosess.

Hvordan ønsker du å ta dette arbeidet videre? 
Jeg ønsker først og fremst å ta en studietur til Sør-Spania for å lære mer av kulturen og oppleve den på nært hold. Jeg ønsker å snakke om historien, arven og praktiseringen med dem som har vokst opp i flamenco-kulturen. Flamenco kommer i stor grad av undertrykte minoriteter, så det er viktig å snakke om grensene mellom kulturutveksling og appropriasjon. 

Utover det vil jeg utvikle de sosiale elementene i soloen, noe jeg heldigvis har fått mange gode innspill på!

Hva håper du å få ut av en arbeidsvisning her på Ravnedans? 
På Ravnedans har jeg fått en arena å vise frem arbeidet mitt, et engasjert publikum og flere gode samtaler med folk i bransjen. Visningen hadde stort fokus på tilbakemeldinger, og mange har engasjert seg i måter å utvikle arbeidet. Som fersk scenekunstner har det også bare vært en veldig fin erfaring å kaste seg ut i noe, til tross for all usikkerheten man kan kjenne på.

Maggi Asbjørnsen

Hva fikk deg til å utforske dette temaet/konseptet?
Jeg ble nysgjerrig på hvordan mennesker kan befinne seg i samme rom, men oppleve ulike virkeligheter. Temaet handler også om motivasjon til å bevege seg og uttrykke seg fysisk. Gjennom mange år har jeg utforsket hva som hemmer og fremmer bevegelsesfrihet, og erfaringene fra den prosessen har vært en drivkraft i arbeidet.

Konseptet har vokst fram gjennom møter med kunstnere jeg har latt meg inspirere av, blant annet Third Rail Projects i USA og Odyssey Works, som arbeider med opplevelsesdesign. Jeg har også sett produksjoner av Punchdrunk, som jobber med immersivt teater. Det gjorde meg nysgjerrig på hvordan man kan skape en verden som publikum trer inn i, og hvordan man kan fortelle historier på nye måter. Split Signal ble et forsøk på å samle disse interessene i ett verk.

Hvordan ønsker du å ta dette arbeidet videre?
Jeg fikk mange verdifulle tilbakemeldinger i ettersnakken her på Ravnedans, og det første jeg ønsker å gjøre er å utvide verket fra 20 minutter til et lengre format. Flere av elementene i arbeidet kunne hatt godt av mer tid til å utvikle seg. Jeg ser også muligheter for å undersøke hvordan formatet fungerer i ulike størrelser og sammenhenger.

Videre ønsker jeg å fordype de kunstneriske spørsmålene som ligger i arbeidet. Hva skjer når mennesker deler samme rom, men opplever ulike narrativ? Hvordan påvirker det forholdet mellom individ og fellesskap, og hvordan former det opplevelsen av en forestilling? Hvordan kan det skape rom for bevegelsesfrihet og poetisk utfoldelse?

På et vis opplever jeg at dette også speiler livet utenfor teaterrommet. Hver av oss lever i vår egen virkelighet, formet av erfaringene, minnene og perspektivene vi bærer med oss. Selv mennesker som står hverandre svært nær, vil aldri kunne oppleve verden på nøyaktig samme måte. Kanskje kan en bevissthet om dette både skape nysgjerrighet og forbindelse. Det er spørsmål jeg gjerne vil fortsette å undersøke.

Hva håper du å få ut av en arbeidsvisning her på Ravnedans?
Jeg er interessert i hvordan man kan skape rom der ulike måter å delta på er akseptert, enten man ønsker å bevege seg mye, lite eller bare observere. Jeg ønsker å utvide hvordan vi kan være kropper i verden. Arbeidet handler om å skape situasjoner der vi kan utforske hvordan vi blir til i møte med hverandre. Bevegelse er en del av det. Hvordan påvirker våre valg, handlinger og vårt nærvær hverandre? Hvordan kan vi dele et rom selv om vi ikke opplever det på samme måte? For å undersøke slike spørsmål er det avgjørende å møte mange ulike publikumsgrupper. Hver visning gir ny innsikt i hvordan verket oppleves.

Hvordan er det å bo og jobbe som dansekunstner i Kristiansand?
Noe av det jeg setter pris på med å arbeide i Kristiansand, er mangfoldet av erfaringer og interesser blant mennesker man møter. Det gjør meg nysgjerrig på hvordan dans kan skape forbindelser på tvers av etablerte kunstmiljøer. Hvordan kan man lage opplevelser som er åpne for ulike innganger uten å gjøre dem enklere?

Kristiansand har kanskje ikke den største konsentrasjonen av dansekunstnere, men det finnes mange dansende mennesker her, og det er inspirerende å se. Det er et miljø som vokser, og det er spennende å få være en del av utviklingen. Ravnedans spiller en viktig rolle i dette. Festivalen samler kunstnere, danseglade og nysgjerrige mennesker med ulike bakgrunner og erfaringer, og det setter jeg stor pris på.

Dans finnes som et potensial i alle mennesker og alle kropper. Jeg tiltrekkes av situasjoner hvor dette potensialet kan få komme til uttrykk, og hvor mennesker får anledning til å oppdage nye måter å bevege seg, uttrykke seg og være sammen på. Det er en kunstnerisk undersøkelse som føles særlig meningsfull i en by som Kristiansand.

Til slutt vil jeg gjerne takke Ravnedans for denne muligheten, og publikum som kom. Det har vært en kjempefin opplevelse.