Med kroppen som arkiv – et kollektivt hukommelsesarbeid. Intervju med bokaktuelle Cecilie Lindeman Steen 

I arbeidet med boka har hun de siste månedene dypdykket ned i Dansearkivet hos oss – spesifikt Collage Dansekompani sitt arkiv. Det har vært inspirerende å følge Cecilies arkivarbeid, fra sidelinjen: «Å lese og lete i arkivet har vært en realitetsorientering om en ubeskrivelig mengde arbeid. Dokumentene og arbeidets omfang liksom este over meg, opp og ut av mappene.» Hun forteller at arbeidet med boka har manifestert seg i form av kroppslige minner som har kommet tilbake til henne.

Kan du fortelle om bokprosjektet?

Jeg har skrevet bok nummer fire av Black Box teater sitt bokprosjekt Scenekunstklassikere. Serien tar for seg minneverdige forestillinger fra 70-tallet og fram til i dag. Black Box teater skriver at «bokserien er et bidrag til å utvide historieskrivingen om den frie scenekunsten i Norge». Jeg har skrevet om forestillingen Filo d’Erba or Frail Creation, som ble koreografert av den italienske koreografen Giorgio Rossi for Collage Dansekompani sitt 15-årsjubileum i 1989.

Jeg var selv utøver i forestillingen, som har betydd veldig mye for meg. Selv om boka, i henhold til intensjonene for bokserien, er mitt subjektive svar på hvorfor forestillingen Filo d’Erba or Frail Creation er minneverdig, har boka blitt til som et kollektivt hukommelsesarbeid. Jeg har hatt samtaler med mine kollegaer i Collage Dansekompani fra den gangen og selvfølgelig også koreograf Giorgio Rossi.

Det er 35 år siden vi arbeidet med forestillingen, men kroppen er som et arkiv. Lag av minner har blitt aktivert og katalysert til overflaten, fra kroppen og opp gjennom tiden.

Filo d’Erba or Frail Creation var ett av åtte verk skapt av sentrale internasjonale koreografer som Collage Dansekompani produserte i perioden 1979-1995. Eleo Pomare (US), Micha Bergese (DE), Jorma Uotinen (FI), Marc Vanrunxt (BE) og Karine Saporta (FR), skapte også verk for kompaniet.

Collage Dansekompani sin internasjonale produksjon og virksomhet, som blant annet omfatter «Filo d’Erba or Frail Creation», er en sentral, men ukjent del av norsk dansehistore som mange ikke kjenner til. Det har jeg synes det har vært viktig å skrive om.

Cecilie Lindeman Steen

Hvordan har det vært å se tilbake på tiden din i Collage Dansekompani?

Jeg danset i Collage Dansekompani fra 1987 til 1991. Mange aspekter ved arbeidet og erfaringene fra kompaniet har kommet opp igjen i arbeidet med boka, selv om mye av det ikke er med. Jeg har minnes og tenkt på hvor heldig jeg var som fikk et «fast» sted å jobbe med en gang, som helt nyutdannet. Spesielt betydningen av kontinuitet i arbeidet, både kunstnerisk og kollegialt. Vi arbeidet daglig, selv om månedslønnen var kr. 4000, og ikke til å leve av i det hele tatt. Å få arbeide med koreografer som Lise Nordal, Sølvi Edvardsen, Kristina Gjems og internasjonale koreografer som Giorgio Rossi og belgiske Marc Vanrunxt, var en unik erfaring som helt ung danser.

I tillegg til mange turneer i Norge klarte Collage Dansekompani også å realisere turneer i Norden og Europa. Med Filo d’Erba or Frail Creation var vi blant annet på en fantastisk turne til Italia i 1990 og med verket Sleeping Boys av Vanrunxt bodde vi våren 1988 en hel måned i Amsterdam og spilte 13 forestillinger på ulike scener i Nederland og Belgia. Jeg husker jeg tenkte den gangen at det var fantastisk at hver by hadde en programmerende scene der en frigruppeproduksjon kunne få mulighet til å spille. Det er et tankekors at det i dag, 40 år senere, er utfordrende å få til turneer i Norge på samme måte, både når det gjelder strukturer og økonomiske støtteordninger.

Jeg har også tenkt i ettertid at jeg kom til dekket bord, den gangen da jeg begynte i Collage Dansekompani i 1987. Eller kanskje ikke «et dekket bord», men det var et bord der i hvert fall.

Det arbeidet som ble lagt ned av kompaniet fra de ble etablert i 1974, som i år er 50 år siden – samt arbeidet til de første frie dansegruppene – la grunnen for et helt nytt felt fra «ingenting».

Cecilie Lindeman Steen

Strukturene som finnes i dag i det frie scenekunstfeltet er tuftet på disse pionerenes arbeid. At Black Box teater ble til, at vi fikk støtteordninger (først i 1982) – er noe vi i dag kanskje tar for gitt. Disse strukturene var allerede initiert og arbeidet fram da jeg begynte å jobbe. Jeg mener det er viktig at vi må verdsette og sette oss inn i det arbeidet som er lagt ned av de som kom før oss.

I arbeidet med boka har jeg forsøkt å forstå hva som var motivasjonen og drivkraften bak Collage Dansekompani sine internasjonale produksjoner, når de knapt nok hadde midler til egen virksomhet eller koreografisk arbeid. Hvordan fikk de det til? For å finne ut og forstå mer om dette har ulik dokumentasjon jeg har funnet i Dansearkivet vært viktig.

På hvilken måte har du brukt Dansearkivet som kilde i dette arbeidet?

På flere måter. Jeg har både sett en del av Dansearkivets flotte intervjuserie. Det anbefales! Her blir så mye interessant kunnskap delt av de som arbeidet tidlig i vårt felt. Jeg har også arbeidet meg gjennom hele det fysiske arkivet til Collage Dansekompani som er ivaretatt og sortert i mapper og bokser i Dansearkivet. Dette er materiale Collage Dansekompani har tatt vare på og levert til Danseinformasjonen. Alt fra programmer, håndskrevne referater fra allmannamøter eller møter i Teatersentrum (nå Danse- og teatersentrum), årsrapporter og regnskap, avisannonser, omtaler og mye mer.

I dokumentasjonen har jeg funnet ut hvordan flere av de internasjonale samarbeidene har blitt til. Gjennom informasjon fra avisomtaler og -annonser har jeg kunnet sette sammen utfyllende spillestedslister/oversikter over forestillingene som tidligere ikke har eksistert i sin helhet. Som jeg skriver om i boka, har jeg trodd at jeg kjente til det arbeidet som ble lagt ned i de første frie gruppene, litt før min tid, som i Collage Dansekompani. Men jeg har virkelig ikke forstått omfanget. Å lese og lete i arkivet har vært en realitetsorientering om en ubeskrivelig mengde arbeid. Dokumentene og arbeidets omfang liksom este over meg, opp og ut av mappene. Dette skriver jeg om i boka.

I Dansearkivet har jeg også funnet bilder fra Collage Dansekompani sin virksomhet, både fra forestillinger og prøver. De gamle bildene er avfotografert av Danseinformasjonen, samt katalogisert med all nødvendig kreditering og informasjon. I boka har jeg derfor kunnet ha med mange flotte bilder fra både Filo d’Erba or Frail Creation og de andre internasjonale produksjonene. Danseinformasjonen har hjulpet meg i alt dette arbeidet.

Dansearkivet og alt som finnes der er en skatt for oss som arbeider med dans – øyeblikkets forgjengelige kunstform.

Cecilie Lindeman Steen