Intervjuet av: Sigrun Drivdal Johnsen
Tabanka Dance Ensemble består av ni dansere, to aspiranter og en kunstnerisk leder.
Hvorfor sa dere ja til å bli Dansens Dager ambassadører?
Pearl: Det betyr veldig mye for oss fordi vi får delt vår kjærlighet for dansen og det gir oss en unik mulighet til å spre kunnskap om de sjangrene som vi representerer. Det er svært mange etterhvert som utøver en eller annen form for dans med afrikansk estetikk. Dans gjennomsyrer hele samfunnet i afrikanske og karibiske tradisjoner. Vi mener at dans også burde være en aktiv del av alles hverdag i Norge – dans med den kroppen og den formen du har!
Når og hvordan ble Tabanka Dance Ensemble etablert?
Alle: Tabanka ble offisielt etablert i 2007/08, men kimen til Tabanka startet i 1997. Vi var en gjeng med ungdommer fra organisasjonen Afrikan Youth in Norway som ønsket å danse en sjanger som reflekterte hvem vi var og våre historier, de urbane sjangrene passet ikke for oss. Vi danset først på gata på Grønland utenfor platebutikken Afrikan Excellence. Ingen ungdomsklubb ville ha afrikansk og karibisk dans på den tiden, men vi har heldigvis kommet langt siden da.
Thomas: Dancers With Attitude het vi på den tiden. Vi var blant de første som danset dancehall i Norge, lenge før det ble populært og før sjangeren hadde fått noe særlig fotfeste i Europa. Det har vært spennende å følge sjangeren og vi kjenner jo de fleste av de som var med i bevegelsen fra starten av. Det er trist at de fleste ikke vet hvordan det startet her og hvor lenge det har vært miljø for det. Selv før vi startet var det konkurranser innen dancehall i Norge. Hun dreper oss nok for å si det, men Hannah Wozene Kvam, nå kulturkonsulent for Akershus Fylkeskommune, har vært hele Norges dancehall-dronning. Hun var også første afrikanske, kvinnelige programlederen på norsk TV og den første afrikaner med en hovedrolle på Nationalteatret.
Tabanka ble etablert ut fra et behov for en identitet og et ønske om å si noe. Tabanka har vært og skal fortsette å være både en kunstnerisk stemme og et springbrett for unge dansere som gjør det mulig for flere å velge kunsten som utløp og verktøy. Så langt har fem dansere fra Tabanka gått videre til utdanning på Kunsthøgskolen i Oslo, avdeling Dans, fire har gått på Norges Dansehøyskole, fire på Spin Off ettårige forstudium, en på Høyskolen for dansekunst og flere har også gått på Nordic Black Theatre. I tillegg til disse hybride utøverne (trent i både vestlig-estetiske og afrikansk-etetiske teknikker, red.anm.), har Tabanka spesialiserte afrikansk-estetiske dansekunstnere som leverer på høyt nivå, både nasjonalt og internasjonalt. Tabanka har levert over all forventing på alle måter.
Mange kunstnere har funnet sin stemme hos Tabanka, og det norske kunstfeltet har fått større grad av resonans, relevans og representasjon. Vi må likevel uttrykke bekymring over at vi ikke har kommet lenger, og for at vi ikke tror vi kunne ha fullført samme reise i dag. Miljøene er mer lukket, og det finnes færre muligheter og springbrett nå enn før, da de personene som har jobbet spesifikt med mangfold alle har gått av med pensjon. Det påstås også fremdeles at mangfold går ut over kvalitet, noe som i seg selv er en rasistisk og dyp problematisk påstand som strengt tatt aldri har blitt støttet av noen form for bevis.
Dere jobber, som eneste kompani i Norge, med afrikansk-estetisk samtidsdans. Kan dere si noe om denne sjangeren?
Thomas: Afrikansk dans er et omstridt og upresist begrep. Afrika er et kontinent med et enormt mangfold av uttrykk. Afrikansk dans er et begrep som alene egentlig gir svært lite informasjon. Afrika blir også ofte behandlet som et unisont land, snarere enn et helt kontinent. For eksempel har Togo, et svært lite land i Afrika, over 3000 registrerte danser. Tross et enormt mangfold av danser på det afrikanske kontinentet og det som kalles diaspora (afrikanere utenfor Afrika, slik som karibiere, latin-amerikanere, og afrikansk-amerikanere) er det mange estetiske fellestrekk mellom dansetradisjoner som har afrikanske røtter: polyrytmikk, grounding, groove, demokratisk bruk av hele kroppen, fruktbarhet som naturlig, det usynlige som like virkelig som det synlige, juxtaposisjonering1, “the aesthetic of the cool”2 , “ancestorism”3 med mer.
Afrikansk-estetisk samtidsdans er dans som trekker på afrikansk-estetiske tradisjoner, og omhandler tematikk, perspektiver, konsepter, opplevelser og erfaringer fra samtiden. Afrikansk-estetisk samtidsdans kan ikke etterlignes. I så tilfelle blir den en parodi og ikke en estetikk. Afrikansk-estetisk samtidsdans krever fordypning og kunnskap.
Afrikansk-estetisk samtidsdans er dans med samvittighet. Den tar inn over seg det moderne slaveriet i Libya, kolonialisering, rasisme, diskriminering og forskjellsbehandling. Den feirer enhver seier for menneskerettigheter. Den er opptatt av bærekraftighet. Den er opptatt av inter-seksjonell representasjon som farge, etnisitet, legning, funksjonsevne, med mer. Den er ikke redd for å preges av aktivisme, og er heller ikke redd for å være underholdende samtidig som den har et budskap. Den anser dans som en handling, som motstand og bekreftelse. Den motstår tomme gester og kunst for kunstens skyld. Den gjør kunst for menneskets skyld. Den gjør kunst for livets skyld og for sjelen.
Afrikansk-estetisk samtidsdans tar mange former og ser enhver scene, et hvert rom, også de digitale, som en viktig mulighet til å gi de usynlige en mulighet til å representere seg selv.
Dette er noe om hva det er, og eller kan være. Som det meste av samtidsdans motstår den en fast definisjon, men de tingene over vil jeg tørre å påstå vil være sant for det meste av den i en god stund fremover.
Joel: Vi jobber med sjangeren fra grunnmuren og opp. Alle elementer, fra grunnfilosofi, konsept, estetikk og bevegelse bygger på en afrikansk-estetisk tilnærming.
Sjangeren er utrolig spennende og relevant. Tabanka er internasjonalt kjent for sitt arbeid på feltet. Ikke mange tenker over det, men det er ikke mange kompanier som har friheten og ressursene til å blande for eksempel senegambiske, sør-afrikanske, haitiske, dominikanske og jamaikanske bevegelser og uttrykk sammen, både kinetisk og konseptuelt. Dette er arbeid som krever grundig research og mulighet til å forske over tid. I Tabanka, grunnet vår plassering i Norge og privilegiene som følger med det, har vi en enorm mulighet i vårt arbeid som er de færreste på vårt felt forunt. På grunn av dette er, pussig nok, et norsk kompani en av de mest innovative i sjangeren. Kompaniets Talawateknikk har blitt undervist i 41 land og blir stadig presentert i ulike fora. Senest i påsken 2018 underviste vi i Senegal på Jant Bi skolen som er et mekka for afrikansk samtidsdans. Det er spennende tider!
Kan dere beskrive den koreografiske arbeidsprosessen, følger dere en bestemt metode?
Alle: Vi følger flere metoder. Research-metodene våre følger den fagdisiplinen som kalles Afrogenic. Forenklet er dette når en tar kunnskap fra en afrikansk tradisjon eller en afrikansk diasporatradisjon, la oss si Cuba, og sammenlikner med for eksempel Brasil. Både Cuba og Brasil er sterkt preget av Yoruba (Nigeria) -estetikk, -mytologi, -filosofi og -kultur. De ulike formene, likhetene og forskjellene mellom de estetiske tradisjonene i de to landene gir mye kunnskap. Vi trekker det også til det afrikanske kontinentet og analyserer Yorubakulturen der. Vi analyserer aldri en teknikk med færre enn tre kilder. Slik er teknikken bygget opp, og slik bygger vi mye av bevegelsesmaterialet vårt. Talawateknikken har 81 afrikanske kilder og 56 karibiske/amerikanske. Teknikken er fullt kodifisert og har blitt undervist i høyere utdanningsinstitusjoner i en rekke land.
Vi jobber aktivt med identitet, og dansernes røtter er ofte sterkt representert i bevegelsesmaterialet, filosofien, den konseptuelle tilnærmingen og rammene rundt våre verk.
Tabanka kombinerer kunsten sin med ulike former for samfunnsarbeid. Vi er svært opptatt av representasjon og resonans og jobber aktivt med å løfte historiene til de som har liknende identitet som utøverne. Vi har hatt fire premierer på Operaen. Før hvert show har vi som research hatt samtaler med over 150 norsk-afrikanere om ulike ting som opptar dem. Vi har valgt oss ut noen tema og historier og bruker dette som utgangspunkt. Vårt ungdomsarbeid og samfunnsengasjement danner grunnlaget for de kunstneriske temaene vi tar opp. Vi benytter oss av ulike tradisjonelle og nyskapende metoder for “call and response” og på den måten veves publikum inn i selve verket. Vi ønsker at de stemmer vi forsøker å løfte frem på scenen også er representert blant publikum. Publikumsarbeid og kommunikasjon er viktig for oss, som en naturlig del av vår kunst, ikke som kommersialisme. Vi tar opp mange betente tema og jobber på ingen måte uten risiko.
Vi benytter oss av sosiale medier, workshops og samtaler for og i etterkant av alle forestillinger og skapende prosesser. Slik forlenger vi verkenes “kunstneriske levetid” (den lengden verkene blir hos publikum og fortsetter å “virke”). Vi ser også på sosiale medier som en scene i seg selv.
Det er ikke slik at fordi vi er i konstant samhandling med publikum at de dikterer hva vi skal gjøre eller hvordan vi gjør det. Vi er autonome. Samtidig jobber vi innenfor tradisjoner hvor det ikke er ønskelig å skille seg fra publikum eller behandle dem som fremmedelementer. Publikum er nære, aktive og medskapende. Vi er opptatt av felleskap, men ikke utopi. Ingen familier er i harmoni hele tiden, men de er likevel familie. Slik ser vi på publikum også – de er vår familie.
Vi viser verden uredd fra vårt ståsted. Vi mener at en tydelig avsender ofte er mer inkluderende enn en som forsøker å ivareta alle hele tiden. Vi viser hvor vi står og hva vi opplever. Publikum lar oss øyeblikkelig vite hva deres respons er.
Vi jobber aktivt med polyrytmikk og vernakulære tilnærminger til bevegelse. Vi trekker i stor grad på rituell dans og dans som er kodifisert til å skape respons både hos utøvere og hos publikum. Afrikansk-kinetisk teknologi, for å gi det et begrep. Dette har latt seg oversette overraskende godt også til et norsk publikum som ikke har vokst opp i disse tradisjonene.
Vi jobber både med satte steg og med improvisasjon. Mye av det vi gjør vil vanskelig kunne oversettes til norske og vestlige danse- og kunsthistoriske termer. Improvisasjon, bryting av den fjerde vegg, utforskning, energi over form og så videre, hører ofte den vestlige samtidsdansen til. Hos oss ville dette rett og slett kunne defineres som tradisjonelt. Vår dans og klassisk ballett ligger på to forskjellige tidslinjer, og selv om de noen steder tangerer, er det ikke nødvendigvis fordelaktig å skulle sammenlikne dem som paralleller eller gjennom samme analyseverktøy. Vi jobber aktivt for å fremme dypere og mer kunnskap om vår dansehistorie som noe separat fra vestlig dansehistorie, og som har sin tilhørende filosofi, teori, applikasjon og historikk. Slik kan afrikanske prosesser og metoder for å skape samt formidle, presenteres som fullverdige alternativer, referanser og kilder for alle kunstnere i Norge. Det er et utrolig bredt, spennende, tungt og utprøvd leksikon med prosesser og praksiser å ta fra innenfor disse tradisjonene.
Luciano: Koreografiene våre tar utgangspunkt i den virkeligheten vi opplever. Særlig med fokus på de følelsene og erfaringene som ofte er underkommunisert i resten av samfunnet. Vi tar opp viktige og sterke budskap og beskjeder, men ofte gjennom skjønnhet og empati. Vi danser for at publikum skal føle, føle med oss for at vi skal kunne – «imagine forward together».
Vi trekker veksler på teknikker for formidling som har sine røtter i afrikansk og karibisk dansekunst. Begge er retninger med lange tradisjoner og som har unike verktøy for å danne sansefelleskap og en felles tilhørighet og kinetisk empati. Publikum vil ofte ønske å bevege seg med, men dette har ikke med kommersialisme å gjøre, men snarere med sjangerens og formens kunstneriske drivkraft og kjerne.
Hvorfor valgte dere å jobbe med dansekunst som uttrykk, og har dere en kunstnerisk grunntanke i arbeidet?
Victor: Vi ønsker å ta opp en kamp. En kamp uten vold. Dans er den perfekte måten å ta opp de prøvelser vi står ovenfor som melaninrike i samfunnet. Den lar oss grave dypt i våre røtter og ta opp vår arv og føre den videre. Dansekunsten lar oss gå inn i det futuristiske, det konseptuelle, det imaginære og det virkelige. Det tillater oss å ta opp de nære og de såre ting, og det lar oss snakke over, under og forbi skiller som språk, etnisitet, legning, kjønn og alder. Det er et unikt verktøy som frigjør oss og rommer oss samtidig.
Pearl: En av grunnpilarene i vårt arbeid er representasjon. Vi fremmer nye historier og bidrar til å drive samfunnet fremover, sammen -«imagine forward together» – kan sies å være en kunstnerisk grunntanke i det vi gjør. Vi blir noen ganger beskyldt for å ville drive integrering siden vi er opptatt av at vårt publikum er flerkulturelt. Det er pussig at en del ikke har tatt inn over seg at Norge er flerkulturelt, og at vi faktisk ikke kan være noe annet. Det er det mest naturlige i verden for oss. Flerkultur. Vi har aldri opplevd noe annet. Vi utøver innen det flerkulturelle og viser vår virkelighet. En virkelighet hvor lite homogene grupper kommer sammen i fantastiske, berikende sammensettinger. Hvorfor i alle dager skulle vi late som noe annet?
Hvordan vil dere beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?
Grace: Dansefeltet preges veldig av privilegier. I Norge er vi veldig privilegerte med mange ressurser. De aller fleste i verden som danser i vår sjanger har aldri vært i en sal med tilpasset gulv, har aldri danset med speil, kommer aldri til å få muligheten til å danse på en større scene og vil grunnet internasjonal politikk mest sannsynlig aldri få reise over en landegrense. Likevel er dans dyrt i Norge og danseklasser fylles av de med midler nok til å kunne prioritere dansen og velge den. Vi jobber aktivt for å fjerne barrierer som klasse, etnisitet og annenrangs borgerskap for å gi alle likeverdig tilgang til dansen, både lavterskel-dans og den som kan kalles elitistisk dans.
Alle: Vi er bekymret over barrierene som er i Norge. Tabanka er i dag nesten alene som kompani som trekker på andre tradisjoner enn de som er institusjonalisert. Det finnes heller ikke, per dags dato, noen danseutdannelse som trekker på ulike globale dansetradisjoner og presenterer det for de unge og kreative som fullverdige danseretninger, referanser og kilder til inspirasjon og faglighet. Dette ser vi at sakte men sikkert er i endring. Samtidig så må en huske på at danseyrket ikke nødvendigvis er et yrke man har mye tid i. Man bør ofte starte tidlig og det er viktig at de unge som vokser opp i dag, som ønsker å trekke på foreldres og eller venners tradisjoner og verktøy innen kunst, ikke må vente 20 år på at feltets faglighet skal oppdatere seg. Det er heller ikke rimelig at de skal måtte utdanne seg i tre til seks år innenfor andre fagdisipliner enn den de ønsker å utøve. Slike barrierer er vi opptatt av å synliggjøre og komme frem til bærekraftige løsninger på. Dette for hele feltets gjensidige vekst og gode.
Vi sier dette fordi vi mener at med de resursene som vi har i Norge, og med det potensiale det norske dansefeltet har, bør Norge være en pioner og et fyrtårn for kunst i alle sjangre. Norge har et enormt, ubenyttet potensial, og det er viktig at vi er stolte av det vi har i Norge og at de “høyere” makter begynner å satse skikkelig på talentutvikling og på å sende norsk kunst ut. Vi håper den nye kulturmeldingen får med seg dette.
Er det noen forestillinger, kunstnere eller teoretikere som har betydd særlig mye for dere?
Grace: Det er ikke mange der ute som gjør det vi gjør. Jeg vil tørre å påstå at vi er hverandres største inspirasjonskilde. Vi har sett hverandre vokse, presse oss selv og overkomme personlige utfordringer over mange år. Mange i Tabanka er “supermennesker”. De har tatt mer enn en bachelor samtidig som de både jobber og danser. De hjelper andre med leksehjelp, barnevern, er støttekontakter, jobber med enslige mindreårige og arbeider mot menneskehandel. Alt dette gjør de med like mye ild og engasjement. Det er vanskelig å ikke bli inspirert av noe slikt.
Alle: Det er mange som har betydd mye for Tabanka. Vi danserne har et meget stort pensum vi må gjennom. Dansevitere som Thomas DeFrantz, Kariamu Welsh-Asante, vår venn og mentor Brenda Dixon Gottchild, Zab Maboungou, Yvonne Daniel, er blant noen. De som er interesserte burde lese verkene deres.
Videre er det kunnskapsrike, innovative og inspirerende utøvere og koreografer som Camille A. Brown som blant annet har koreografert for Alvin Ailey American Dance Theater. George Momboy som virkelig viser hva en teknisk afrikansk kropp mestrer. Vuyani Dance fra Sør Afrika. L’Antoinnette Stines er en levende legende og en annen av våre mentorer basert på Jamaica. Og selvfølgelig må vi nevne Katherine Dunham og særlig Pearl Primus for deres pioner-arbeide.
Listen er lengre selvfølgelig. Det må sies at mye av det vi henter inspirasjon fra er tradisjoner hvor koreografiene og dansen tilhører folket. Det finnes mestere, men verkenes skapere navngis ikke. Folket og rytmene eier det du har skapt. Dette mener vi er både vakkert og sterkt.
Haiti, Trinidad, Tobago, Jamaica, Cuba, Guadeloupe, Dominkanske Rep., Ghana, Togo, Benin, Botswana, Rwanda, Congo, Nigeria er alle kilder, eller rettere sagt, de folkene som nå bor i disse områdene er det. nigeriansk dans, for eksempel, er et tomt begrep. Nigeria har bare eksistert i rett over 50 år. Igbo-, Yoruba- og Hausa-nasjonene innenfor den nigerianske statens grenser derimot, er rike kulturer med mange estetiske kilder. Koloniseringen har mye å si for hvilken informasjon som er lett tilgjengelig og hvilken som er vanskelig å nå. Vår dans skapes i en kompleks verden.
Hva er viktig for kompaniets kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer dere?
Alle: Å kunne ha økonomisk støtte over tid er noe av det som vil være viktig for oss fremover. Vi gjør betydelig researcharbeid, og må også trene opp dansekunstnere i de verktøy som vi bruker. Dette er tidkrevende og kostbare prosesser. For mange av dansekunstnerne som nå har holdt på i mange år er forutsigbarhet og det å være bærekraftig viktig. De må ha ro i arbeidet sitt, og mulighet til uredd å kunne utforske kunstneriske veier.
Det er også viktig at melaninrike kropper blir sett på som fullverdige kilder til kunst og ikke bare som en kommersiell portal til dagens “kulhet” og urbanitet!
Vi er inspirert av kompanier som tar vare på utøverne sine og som er preget av samhold og bærekraftighet.
Tabanka har i større grad enn de fleste måttet finansiere reisen selv. Vi har også måttet trene opp utøvere over syv til ti år fra bunnen av. Det er viktig for kompaniet å få rammer som kan sette dette i system og ivareta de som har jobbet så hardt for å gi Norge noe landet aldri har hatt før. Det er også viktig for oss at utdanningsinstitusjoner utvider pensum. Vår sjanger har hatt en sterkt, tydelig og ganske stor tilstedeværelse på dansefeltet i mange år nå. Den er relevant for studentene.
Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?
Alle: Bredde er viktig. Det programmeres ikke bredt nok i dag. Vi er beviset på at mange nye publikumsgrupper finner veien til scenene hvis det som programmeres har resonans, representasjon og relevans for dem. Flere danseriske stemmer må slippe til, og nye og andre historier må fortelles. Bredde vil skape spenning, inspirasjon og vil trekke stadig nye og flere grupper til kunsten. Det vil også frigjøre mange utøvere til å kunne velge kunsten og vil gi nye hybriddansere som vil blande sjangre og estetikker på innovative og spennende måter. Dette er i ferd med å skje allerede og det er stadig flere som danser. Mange av de som danser nå, danser utenfor institusjonene som profesjonaliserer, og her er det kanskje et behov for oppdatering på feltet for å i større grad fange opp den utviklingen som er å se.
Det er ikke lengre forsvarlig å skulle påstå at flerkultur går utover kvalitet, at urban kunst bare er kommersielt. Publikum har utviklet seg videre og har mange utrolige spennende og sammensatte referanser. Dansekunsten kan tørre mer, og vi tror den vil bli belønnet for innsatsen med mange nye følgere.
Pearl: At nye estetikker slipper til vil også være med på å bryte ned fordommer rundt dans. Det at mange tror at gutter som danser er feminine, eller som forbinder hoftebruk med legning. I andre estetikker vil ikke dette gjelde og å slippe til bredde vil således frigjøre alle på feltet. Tabanka vil sammen med Studio 1 i Akershus se hva vi kan gjøre for at flere gutter skal tørre å danse. Det er langt flere gutter som vil danse enn de som tør å gjøre det – slik skal det ikke være.
Hvis dere fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?
Joel: Gi oss hovedscenen på Operaen!
Alle: Dansen skal satse på bredden.
Dansen må ses på som både funksjonelt og kunstnerisk. Det gir helse, livsglede, livskvalitet, identitet, selvrealisering, samhold og mer. Det finnes dans for alle sammenhenger og alle samfunnssjikt. Dans bør være et bredt satsningsområde i kunsten, i skolen, i folkehelsen, i nasjonsbyggingen og bør være et tverretatlig satsningsområde. Det tror vi vil føre flere utøvere til dansekunsten og det vil også være med på å bryte ned barrierer som funksjonsevne, alder og annet.
Vårt ønske for dansekunsten er at den skal få lov til å innta sin rettmessige plass, som en sentral del av alt det som er godt med å være menneske og i live.
1 Raske forandringer av kvalitet, humør, uttrykk uten myke overganger eller kronologi
2 Et uttrykk forbundet med blant annet jazz hvor man er «varm» og «kald» samtidig. For eksempel gjøres meget virtuøse bevegelser i både jazz og hip hop tilsynelatende uten anstrengelse og hvor man helst t.o.m ikke skal synes å svette. Tap dance med svært «varme» aktive bein og helt rolig overkropp i kontrast er et eksempel på «cool».
3 En tilnærming til en verdensforståelse hvor forfedre fremdeles er en aktiv del av hverdagen.
