Det overordnede temaet for din masteravhandling er verdien av kunst og kultur. Hvorfor landet du på akkurat dette temaet?
Jeg landet på dette temaet fordi jeg lenge har vært opptatt av et ganske enkelt spørsmål: Hvordan forstår vi egentlig verdien av kunst og kultur? Ikke bare som opplevelse, men som noe som virker inn på samfunnet rundt oss.
Norge er et rikt land. Vi kan kjøpe våpensystemer, teknologi, lagre og sikkerhetsinfrastruktur. Men dersom et samfunn over tid svekker de kulturelle forutsetningene for tillit, tilhørighet og vilje til kollektiv handling, oppstår et vanskeligere spørsmål: Hva er det egentlig mulig å kjøpe tilbake når krisen først kommer? Og alt dette er vanskelig å skrive uten å se på den kulturpolitiske utviklingen i Norge de siste 100 årene.
En stat kan kjøpe mye, men den kan ikke uten videre kjøpe et folk som opplever at fellesskapet er verdt å bære. Det var noe av dette som gjorde at jeg ville undersøke kunst og kultur i et samfunnsøkonomisk perspektiv. For dersom kunst og kultur, gjennom mange små og mellomliggende mekanismer, bidrar til å opprettholde identitet, fellesskap og ansvarsfølelse, er utfordringen kanskje ikke først og fremst at slike verdier mangler, men at de er svakt synlige i systemene vi bruker til å telle, rapportere og prioritere. Og det et samfunn ikke ser verdien av i fredstid, kan det ende med å savne dyrt i krise.
Kan du trekke fram eksempler på noen krevende og/eller positive problemstillinger du har møtt på i løpet av prosessen?
Oppgaven ser i liten grad på kunstens egenverdi, men på verdier og innvirkninger på samfunnet gjennom ulike sett med verdier, med et ekstra fokus på beredskapsverdien.
En av de mest overaskende funnene i arbeidet har vært å oppdage avstanden mellom de verdiene kulturpolitikken sier at den skal ivareta, og de verdiene som blir synlige i styrings- og rapporteringssystemene. Ved at systemer som i utgangspunktet er laget for å støtte og utvikle kunst- og kulturfeltet, i praksis ser ut til å fange best opp det som er lett å telle: ressursbruk, aktivitet, produksjon og måloppnåelse. Det som er mer langsiktig, indirekte og kollektivt — som tillit, fellesskap, identitet og kulturens evne til å bidra til at et samfunn holder sammen under press — blir langt mindre synlig.
Samtidig domineres den offentlige debatten om kulturens plass i budsjettene i stor grad av økonomiske argumenter, enten i form av krav om effektivisering og kutt, eller som forsvar gjennom henvisning til arbeidsplasser, eksport og verdiskaping. Derfor ble det også viktig for å spørre om statens målsettinger, rapporterings- og styringssystemer faktisk gir et tilstrekkelig bilde av kulturens samfunnsøkonomiske bidrag.
Det betyr ikke at de ikke er synlige.
Kanskje handler problemet ikke bare om at noen verdier er vanskelige å måle, men også om at de er svakt formidlet og derfor lettere å undervurdere. Dersom de viktigste verdiene kunst og kultur skaper knapt er synlige i systemene som teller, rapporterer og prioriterer, er det kanskje heller ikke så rart at mange opplever kunst og kultur som mindre viktig enn det faktisk er.
Hvordan vil du oppsummere oppgaven? Og hvor kan vi lese den?
Jeg vil oppsummere oppgaven som et forsøk på å undersøke om kunst og kultur skaper samfunnsverdier som er reelle, men som i liten grad blir synlige i systemene vi bruker til å telle, styre og legitimere offentlig ressursbruk. Mer konkret ser jeg på hvordan offentlig støtte til kunst og kultur kan forstås i et samfunnsøkonomisk perspektiv, med særlig vekt på kulturens mulige bidrag til samfunnets beredskap i totalforsvarsåret 2026, for å velge noe relevant.
Ved å bruke beredskap som case forsøker oppgaven å vise hvordan noen av kulturens mest interessante virkninger kan være indirekte, kollektive og langsiktige. Bidraget ligger ikke i å bevise en enkel årsakssammenheng mellom kunst, kultur og beredskap, men i å utvikle et mer presist språk for å forstå og diskutere slike sammenhenger og eksternaliteter.
Oppgaven blir publisert på Oslo Met sine nettsider, og jeg deler og snakker gjerne om dette arbeidet utover høsten.
Rudi Skotheim Jensen er tilsatt som fagkonsulent med ansvar for kommunikasjon og kompetanse ved Skuespiller- og danseralliansen. Jensen har en utdanningsbakgrunn som inkluderer regi fra ESAC i Brussel, skuespillerutdanning fra Akademi for Scenekunst, og en bachelorgrad i markedsøkonomi fra handelshøyskolen BI.
Han er også redaksjonsmedlem og arrangør for PechaKucha Nights Oslo, et av de lengst levende kulturelle tiltakene i Oslo.
