Søndag 14. mars 1993 kl. 2000 ble det arrangert en festforestilling i Olavshallen som skulle «…vise den bredden og kvaliteten som kjennetegner det trønderske dansemiljøet». I programmet skriver arrangørene Gunvor Martine Winge, Anne Fiskvik, Heidi Grande og Kristin Nash: «For første gang i historien fokuserer en hel nasjon på den sceniske dansen som kunstform». På programmet stod navn som Arne Fagerholt (konferansier, koreograf og danser), Marit Moum Aune (regi), Ingrid Lorentzen, Niklas Gundersen, Knut Morten Damm, Dagfinn Krogsrud, Hanne Knudsen, Elke Selnes, Vidar Hansen, May Ona Lintho, Pia Immerstein Larsen og Ella Fiskum (dansere), for å nevne noen. Du kan lese mer i programmet!
Dansekunstnerne Ingrid Lorentzen og Ella Fiskum, begge 21 år den gangen, deler her sine minner fra festforestillingen – og litt attåt!
INGRID LORENTZEN. Ingrid Lorentzen er i dag ballettsjef ved Den Norske Opera & Ballett. I 1993 medvirket hun blant annet som danser i «Trondheim danser».
Ingrid Lorentzen medvirket som danser i hele fire ulike verk, og her forteller hun hvorfor Dansens År ’93 og «Trondheim danser» ble viktig, både for henne personlig, og for dansekunsten i Norge:
– Det var en fullsatt Olavshall og jeg husker det som en veldig viktig hendelse fordi det var, i hvert fall for min del, første gangen vi hadde et stort publikum hvor den profesjonelle dansen stod i sentrum. Trondheim har hatt en lang tradisjon for sterke miljøer for ballettskoler og ballettskoleforestillinger, men jeg hadde aldri vært med på en tilsvarende profesjonell sammenheng hvor det var den sceniske profesjonelle dansen som fikk hovedsete.
– At jeg som 21-åring, i min egen by, for mitt eget publikum fikk lov å danse et så variert repertoar, var stort. Jeg danset i fire verk: «Lokk», «Heartaches», «Kjærleikens ferjereiser» og «Esmeralda», og jeg danset i alle verkene for første gang under denne festforestillingen, bortsett fra «Lokk».
Soloen «Lokk» av koreograf Kjersti Alveberg het opprinnelig «Secrets» og var laget for Ingrid til Eurovisjonskonkurransen for unge dansere i 1991.
– I 1993 var jeg freelancer og jeg hadde ikke noe kompani jeg hørte hjemme i. Jeg hadde ikke fått jobb på Operaen, og jeg hadde ikke fått jobb i Carte Blanche, så jeg jobbet fra oppdrag til oppdrag – og «Lokk» var faktisk en solo jeg faktisk levde på de årene – og jeg fikk godt betalt, noe som gjorde at jeg kunne være med på veldig mange andre prosjekter som ikke lønnet seg like mye.
Så min «main» inntektskilde var å være hulder de årene der!
Ingrid Lorentzen
– «Heartaches», koreografert av Arne Fagerholt, ble opprinnelig skapt for dansekompaniet Carte Blanche, og senere fikk jeg lov å dra på Riksteaterturne med forestillingen (1995) i en litt omarbeidet utgave som da het «Pastiche».
– Jeg skulle innstudere en solo som var skapt for dansekunstner Torunn Robstad som het «Crazy», til sangen med samme navn, sunget av Patsy Cline, og jeg husker at bevegelsesspråket for meg var mystisk og kjempevanskelig å gå inn i – og forstå!
Men så skjedde det i Olavshallen, som var et vendepunkt for meg – og det var at publikum lo! Jeg hadde ikke skjønt at det var gøy – jeg gjorde det i fullt alvor!
Ingrid Lorentzen
Det var et skikkelig øyeblikk rett og slett – at dans kunne kommunisere sånn at salen rista! Og da lærte jeg også det at man skal gjøre ting med full intensjon hvis det skal ha sjans til å bli gøy!
– «Kjærleikens ferjereiser», koreografert av Gunvor Winge og regissert av Marit Moum Aune, pekte på ett eller annet mystisk vis framover. Gunvor hadde vært min lærer og koreograf og hadde veldig mye å si for min kunstneriske utvikling, og for at jeg i det hele tatt ble ballettdanser (les Ingrids minneord over Gunvor Winge her). Samarbeidet mellom Marit Moum Aune og Gunvor Winge startet nærmest ved en tilfeldighet tilbake i 1990 med «Soldatens historie» av Igor Stravinsky (jeg ble hentet tilbake fra Stockholm for å danse prinsessen), og dermed startet en ny vei for meg som handlet om å kombinere teatret og dansen.
– Det fortsatte med «Kristin Lavransdatter» i 1992 i Nidarosdomen (Gunvor Winge på koreografi og Marit Moum Aune på regi), som vi også gjorde i 1993, 1994 og 1999 for et ganske stort publikum i Trondheim. En som senere gikk bort, dramatikeren Nina Valsø, laget det fantastiske manuset til «Kristin Lavransdatter» hvor hun kokte ned Sigrid Undseth til 10 minutter tekst.
– «Kjærleikens ferjereiser» er skrevet av Edvard Hoem, og Henning Sommerro/John Pål Inderberg laget musikken, og forestillingen var på en måte en hilsen til Nina Valsø og hennes historie. Jeg tror aldri den forestillingen ble vist igjen.
– Gunvor Winge var en koreograf med et stort format, som jobbet lokalt. Hennes verden var Trondheim og Leksvika. Hun koreograferte også balletter som «Haugtussa» og «Isslottet» og var ekstremt fortellende i dansen, men på en subtil måte. Hun var rett og slett en global koreograf med et veldig lokalt nedslagsfelt.
– Oppsummert kan man si at det er typisk at mange tråder spinner videre – nettopp som dette med at Dansens År ’93 resulterte i etableringen av Danseinformasjonen (1994), som igjen fikk mandat til å etablere og realisere et Dansens Hus (2004). Sånn kan det også være i de individuelle karrierene – for meg var det i hvert fall sånn!
ELLA FISKUM. Dansekunster, filmskaper og produsent siden 1991.
Grunnlegger, kunstnerisk og daglig leder for R.E.D. – regionalt kompetansesenter for dans, og internasjonal, nasjonal kunst og kulturarena siden 2013.
Kunstnerisk og daglig leder for den årlige festivalen RIFF; R.E.D. Internasjonale danse- kunst- og film festival siden 2015 og årlig EINAWOOD X-MAS SHOW siden 2018.
Dansekunstner Ella Fiskum danset en solo fra «Love Songs» av William Forsythe under festforestillingen i Olavshallen, den 14. mars 1993.
– Jeg var 21 år og nyutdannet og lurte på om jeg skulle klare å overleve som danser. Min bakgrunn var at jeg kom inn som den til da aller yngste eleven på Statens Balletthøyskole som 15 ½-åring. Som 17-åring hoppet jeg av studiene i Oslo til fordel for Vaganovainstituttet i St. Petersburg, hvor jeg trente videre med Natalia Papina. Deretter dro jeg til John Cranko-Statlige Ballettakademi i Stuttgart i Tyskland. Etter disse utenlandsoppholdene, følte jeg på mange måter at jeg stod litt alene da jeg kom hjem igjen. Det var derfor veldig hyggelig å bli invitert med på «Trondheim danser», som var hjembyen min.
Jeg husker godt alle som var med, spesielt steppedanseren Peter Berg, at Arne Fagerholt var konferansier og at mange av «de store» var med.
– Jeg utførte en solo som jeg hadde innstudert i Stuttgart, koreografert av William Forsythe, fra en av hans balletter som het «Love Songs». Soloen var en kombinasjon av klassisk ballett utført på tå, men med et teatralsk moderne uttrykk, som traff meg rett i hjertet.
– Forestillingen var i store sal i Olavshallen så det var en stor scene å fylle som ung solodanser. Det betydde derfor utrolig mye i etableringsfasen å få en anmeldelse der Guri Pahle Glad i VG skrev:
«.. Det var flere fine solistinnslag og de to kvinnelige danserne Ingrid Lorentzen og Ella Fiskum, var meget dyktige og uttrykksfulle i sine soli…»
Guri Pahle Glad
Ingrid Lorentzen er en norsk danser, som fra 2012 er ballettsjef ved Den Norske Opera & Ballett. Hun ble utdannet ved Statens balletthøgskole (1988–1989) og ved Svenska Balettskolan, og har også gjennomført dansestudier i New York og Paris.
Karriere
Lorentzen fikk sitt gjennombrudd med fremførelsen av Kjersti Alvebergs Lokk i Eurovisjonens konkurranse for unge dansere i 1991. Året etter danset hun for første gang Kristin Lavransdatter i Nidarosdomen. I 1995–1997 var hun ansatt ved Skånes Danseteater. Hun ble ansatt i Nasjonalballetten i 1997 og forfremmet til solist i 2000.
Lorentzen regnes som en moderne og utradisjonell ballerina i Nasjonalballetten hvor hun fikk utfolde sitt allsidige og dramatiske talent i den store klassiske rollen som Odette/Odile i Svanesjøen, og briljere i moderne verk av internasjonale koreografer som George Balanchine, Glen Tetley, Jiří Kylián, Paul Lightfoot/Sol Leon og Nacho Duato. Hun fikk Kritikerprisen i 2001 for sin tolkning av Kim Brandstrups Place of Stone.
Hun har samarbeidet med Kjersti Alveberg om blant annet Babels barn, tittelrollen i Volven (2000) og Nett no (Det Norske Teatret 2002; også fjernsynsvisning). I tillegg til gjesteopptredener i utlandet, har Lorentzen spilt hovedroller både i norsk film, Lille Frøken Norge (2003) og teater. Hun hadde den kvinnelige hovedrollen som Eva Linde i Dag Solstads Genanse og verdighet ved Nationaltheatret (2000), Solveig/Den grønnkledde i Peer Gynt ved Torshovteatret (2004) og Ein tanke slo meg her om dagen, en forestilling om Olav H. Hauge (2008).
Priser
I 2001 mottok Ingrid Lorentzen Kritikerprisen for sin tolkning av Kim Brandstrups Place of Stone. I 2004 ble hun, som første danser, tildelt Telenors kulturpris «Grenseløs kommunikasjon».
Hun har vært medlem av Norsk Kulturråd og juryleder for Det Nasjonale Drømmestipendiet som utdeles av Norsk Kulturskoleråd i samarbeid med Norsk Tipping. Fra 2019 er hun leder av juryen for Den internasjonale Ibsenprisen og FEDORA – Van Cleef and Arpels danspris.
Ella Fiskum kommer fra Trondheim. Hun studerte klassisk ballett ved Statens Balletthøgskole i Oslo (1988-1990), privat under Natalia Papina i St. Petersburg, Russland (1990-1991) og ved The John Cranko Schule i Stuttgart, Tyskland (1991-1992). Hun har gjennomført flere studieopphold i Edmonton, Canada (koreografi) og Los Angeles (film).
Karriere
Etter å ha jobbet som samtidsdanser fra 1991, hvor hun bl.a. jobbet Ingun Bjørnsgaard, Oslo Danse Ensemble, Dans Design, Riksteatret, Nationaltheatret, grunnla hun Ella Fiskum Danz i 2000 hvor hun jobbet både som koreograf, regissør, produsent, danser, skuespiller og utøver. I 2002 begynte hun å jobbe med film/video. Hun har skapt over 19 helaftens scene- og performance- forestillinger fremført i USA, Mexico, Russland, India, Island og Norge. Hun har laget over 20 kortfilmer/dokumentarer, hvor filmene hennes har blitt invitert til Mexico og USA.
I 2012 flyttet Fiskum med familien til en gård i Eina, Toten, utenfor Oslo med det formål å starte R.E.D., en internasjonal arena for kunst og kultur, og et produksjonshus for dans og film som hun driver. R.E.D. ble et Regionalt kompetansesenter for dans i 2018 og er siden 2021 støtten over statsbudsjettet. I 2015 initierte og kuraterte hun RIFF, R.E.D. Internasjonale danse- kunst- & filmfestivalen som avholdes årlig.
Priser
Hun ble tildelt Oppland fylkes arbeidsstipend for 2017, Vestre Toten kulturpris for 2019, Oppland Arbeidersblad’s kulturnavn i 2020, og er i dag mottaker av Norsk Kulturråd 5 års arbeidsstipend 2021-2025 hvor hun jobber med både scenekunst og film.
