Path Created with Sketch.

Ingrid Lorentzens minneord til Kjersti Alveberg

Kjersti Alveberg. Foto: Knut Bry.
Kjersti Alveberg ble født 26. juli 1948 i Oslo, som den eldste av tre søstre.  Faren, Per Øyvind Alveberg, kom fra en vestkantfamilie i Oslo. Han var familiens bohem og idealist ifølge Kjersti, og valgte å dedikere seg til å gjøre en forskjell for andre mennesker. Sammen med Odd Nansen jobbet han i Tyskland for å gi jødiske flyktninger et godt liv etter krigen. 

Det bevegelige barnet

«Tenk selv», sa faren, en læresetning Kjersti ville følge gjennom alle sine senere valg.  
 
Moren, Kari Rigmor Johansen, var hjemme med barna. Kjersti beskriver henne som «et musisk menneske», som spilte gitar og sang og hadde vært norgesmester i step. Hun beskriver barndommen som lykkelig – «en knallbarndom, jeg er så happy for den», sa hun senere. 
 
Og allerede tidlig i Kjerstis liv, var bevegelsen der. 
 
Hun ble kalt «atombomben» – var så dynamisk og bevegelig at hun ble spent fast både i lekegrinda og barnevogna, men fant måter å komme seg ut på – som en tryllekunstner Houdini, ifølge moren. 
 
Som fireåring kom Kjersti til Oslo og fant dansen – hos danser og koreograf Gerd Kjølaas, der hun danset sammen med blant andre Ellen Kjellberg.  
 
Hun har beskrevet det som å bli «truffet av en gnist».  
 
Så oppslukt ble hun at Kjerstis kristne farmor mente det så faretruende ut – at dansen gikk utover både lekser og skolearbeid. Det passet ikke med forventningene om ei akademisk framtid. 
 
Kjersti måtte slutte å danse og beskrev det som sin «første kjærlighetssorg.» 
 
Gjennom ungdomstida tok hun noen kurs i jazzballett. Under et år på high school i New Jersey – med mange besøk i New York – møtte hun et miljø hvor dans var en naturlig del av livet, og så andre danseuttrykk enn hun hadde gjort i Norge.  
 
Hun kom inn på Juillard School of Music, men valgte å reise hjem. Tilbrakte et år med å løse verdensproblemer på Nansen-skolen, før planene om å bli sosiolog måtte vike: Hun måtte danse. 
 
Hun søkte på Ballettinstituttet hos Jorunn Kirkenær og kom inn  – visstnok etter å ha skrytt på seg mer danseerfaring enn hun hadde.  
 
Det første året var Kjersti ofte frustrert over at hun ikke hadde stått ved barren gjennom ungdomstida. En stund følte hun seg «annerledes og utafor». Senere innså hun at bakgrunnen hennes hadde gitt henne verdifull bagasje: 

«Jeg fikk utvikle meg innenfor filosofi, psykologi, politikk», sa Kjersti, «jeg fikk helt andre referanser og en skattekiste med idéer, impulser og inspirasjon, som jeg er usigelig glad for.» 

En stund jobbet Kjersti på Dikemark og så for seg å bli danseterapeut. Hun syntes kombinasjonen av psykiatri, psykologi og dans var åpenbar. 

Ikke minst fikk hun opplevelsen av at det ikke var hun som valgte dansen – dansen valgte henne

«Dansen tok meg imot og åpnet muligheten til å bruke hele meg, med hode, hjerte og mage», skrev hun senere i boka Visjoner – øye på dans.1

Den søkende koreografen

Kjersti var stadig søkende. Hun studerte videre i New York, Paris, London og Amsterdam. Hun danset ved scener som Chat Noir og Det Norske Teatret – ikke minst i Cats så sent som i 19852 – og i NRK Fjernsynet. 
 
Hun ble tilknyttet Studio Oscar, der veteraner som Henny Mürer og Edith Roger arbeidet sammen med uetablerte dansekunstnere. 
 
Samtidig ble hun hentet inn i det nystartede Ballettverkstedet i Operaen, av ballettsjef Anne Borg.
I 1975, 26 år gammel, debuterte hun som koreograf med balletten Fot på Studio Oscar og Imorgen? på Ballettverkstedet. 

Ballettene ble godt mottatt, og NRK Fjernsynet ga henne tilbud om å filme begge. Kjersti takket ja til Imorgen?, men nei til Fot. I NRK holdt de på å dette av stolen. For Kjersti handlet det om å stole på seg selv – og være trofast mot sine egne idealer. 
 
Hun kjøpte seg et videokamera – et stort betamax-kamera – og beskriver det som «spennende å tenke i bilder, danse med kameraet, leke med mikro- og makrokosmos og bruke nærmediet». Ikke minst lot hun kameraet danse som en aktør i koreografien. 
 
I NRK møtte hun produsenten Jannike Falk. Jannike var villig til å ta sjanser, og skulle få stor betydning for Kjerstis videre liv og karriere, slik mange av dere i NRK-familien skulle få.

I 1986 lagde de to Aske, skodde, støv for vinden basert på Peer Gynt og den abstrakte og poetiske scenen i 5. akt[1] – som Kjersti «ante et visuelt univers bak». Aske, skodde, støv for vinden ble et unikt stykke TV-kunst og fikk Amanda-pris her hjemme, men ikke minst juryens spesialpris under Prix Italia i 1986. 

Det var en sensasjon da Arne Fagerholt vant sølv under EBU, Eurovisjonens første konkurranse for unge dansere i 1985 i Italia – med soloen Media, som Kjersti skapte for ham. Da Arne ble bedt om å danse under pauseinnslaget to år senere, skapte Kjersti Spirits med ham som midtpunkt. Med direktesending til hele Europa og Canada, ble Spirits den norske balletten som har nådd flest tilskuere på én gang. Den ble også en signaturballett for Carte Blanche, danset under Festspillene i Bergen og på turné Norge rundt. 
 
Kjersti opplevde stor tillit fra NRK, ikke minst da hun luftet ideen om å skape ballett på en oljeplattform i Nordsjøen. Hun trodde egentlig det ble for drøyt, men Stein Roger Bull var umiddelbar og positiv – og Statfjord B ble ballett. 2000 oljearbeidere la ned arbeidet, Kjersti lå under dekk med en ropert og skrek tellingen til danserne som bare hørte helikoptrene som hang og filmet over dem: «Det var helt vanvittig», ifølge Kjersti. 

Men det ble ikke bare TV: På slutten av 1970-tallet var hun med å starte Norsk danseteater med Yngve Horn. De ville de samle de beste danserne og skape et kompani med gjennomslagskraft. Forestillingene ble godt mottatt, men kompaniet ble beskyldt for å være elitistisk.3 
 
«Demokratiet skulle også fungere for dansen», sa Kjersti senere. «Politisk sett var jeg helt enig, jeg var på venstresiden, men kunstnerisk har jeg innsett at kunsten ikke er demokratisk.» Vi skal komme tilbake til akkurat det litt seinere. Det var bare én av de gangene hun opplevde at det blåser på toppene – og priste seg lykkelig for at hun var utstyrt med humor. 
 
Da Carte Blanche i 1984 ble opprettet som nasjonalt kompani for samtidsdans, var Kjersti sentral. Hun tilførte gruppen kunstnerisk legitimitet – og møtte dansere som kunne bære fram visjonene hennes, ikke minst i balletten Rav, som beskrives som «en triumf».4 
 
Kjersti brakte også den moderne dansen inn i Operaen – ikke uten motstand. Men hun fikk danserne med seg, ikke minst i den ikoniske helaftensballetten Volven5, bestilt av Anne Borg, som «ville forløse de kreative kreftene i norsk ballett».6 
           
Sammen med komponisten Synne Skouen, Kjerstis nære venn,  gikk de inn i en produksjonsfase som tok to år, hvor de knadde og vendte på Voluspå. Kjersti hadde irritert seg over at norske koreografer aldri brukte vår egen, nordiske mytologi, men derimot gikk til den greske.  Nå skulle hun gi form til spåkvinnen og skapelsesberetningen fra Den Eldre Edda. «Svart skinner solen, været farlig. Vil du vite mer, eller hva?» Jeg husker fortsatt hvordan det lyste i Kjersti sine øyne når hun sa det: «Vil du vite mer, eller hva?»
 
Kjersti sa: «Jeg var langt nedi nornebrønnen i flere år. Det var en fantastisk produksjon å kjempe fram, for det var nærmest en fødsel». At hun midt oppi det hele ble gravid og fikk Noah, kalte hun skjebnen! 
 
Kjersti kalte seg «en blond latiner». Likefullt søkte hun stadig mot det norske, mytiske og særegne i valg av tema og musikk. Hun kunne ha reist ut, men valgte å bli.  
 
Som et varemerke for norsk dans ble hun invitert til å koreografere de store begivenhetene. Alveberg skapte det norske innslaget under OL-åpningen i Albertville 1992, der Sissel Kyrkjebø red på Carl Nesjars isbjørn til Jan Garbareks musikk – og skapte øyeblikk vi som nasjon aldri vil glemme. 

Hun vant også konseptkonkurransen om åpningsseremonien under Lillehammer-OL, som hun jobbet med i to år, med Sølvi Edvardsen som sin «høyre hånd». At Kjersti fikk skylda for at ideen hennes var for dyr til å kunne gjennomføres, mens den endelige seremonien likevel liknet på hennes konsept, beskrev Kjersti senere som noe av det mest ufine og urettferdige hun hadde opplevd.7  
 
Men hun sto på. Skapte Danse Macabre til Sommerkonserten i Holmenkollen i 1995. Bønn med Jan Garbarek til NRK Fjernsynet i 1996. Babels Barn til Nasjonalballetten i 1998, Reise på drømt hav i 2001. Nett.no for Det Norske Teatret i 2002.
           
I 2005 ga hun ut praktboka Visjoner – øye på dans. Samme år sto hun for åpningsforestillingen av Nasjonalbiblioteket på Solli plass. Hun skapte  @lice for Riksteatret med turné i hele landet, og Nano til åpningen av Kunsthøgskolen i Oslo. I 2014 varslet hun at hun ville trappe ned – men først fikk vi henne tilbake i Operaen.

Jeg trodde kanskje ikke så mye på det heller, det med nedtrapping. Kjersti har vært opptatt av tid så lenge jeg kan huske, og jeg så ingen grunn til at tida skulle renne ut eller at leken skulle gå over. Det så ikke slik ut slik ut, der jeg så Kjersti utfolde seg med yndlingslekekamerat Knut Bry foran Alveberg på drømt hav.

Oppsummerende fase

Kjersti fikk Telenors kulturpris, Oslo bys kulturpris, og Danseinformasjonens ærespris

Da hun i 2014 ble utnevnt til kommandør av den kongelige norske St. Olavs Orden, for sin innsats for ballett og dans, beskrev Kjersti det som «ekstra godt å få et skulderklapp hjemmefra».

«Å være dansedikter handler om 10 prosent talent og 90 prosent arbeid», oppsummerte hun i Aftenposten. «Priser er én ting, men dans handler om teamarbeid, om å tenne en gnist hos både dansere og publikum. Vi som driver med dans, bærer alle på en lengsel om alltid å strekke oss etter noe større, vakrere, styggere og mer engasjerende.» 

Det visste vi som jobbet med henne. I studio, på filmsett, så nådeløst direkte og insisterende, men hun tente den gnisten. Vi var medspillere, og Kjersti var dirigenten, inderlig tilstede i øyeblikket. Det sto så mye på spill, og vi vokste i hennes blikk. (Ja, jeg følte vel nærmest at jeg vokste opp under hennes blikk, og livnærte meg som hulder på heltid i flere år.)
           
Hun jobbet med noen av mine største forbilder – Arne Fagerholt, Halldis Olafsdottir, Indra Lorentzen, Patrick King, Arlene Wilkes, Marianne Albers, Cecilie Lindeman Steen og Marianne Skovli, for å nevne noen. 

Og uansett om du var aldri så krevende, Kjersti, så krevde du mest av deg selv. For Kjersti hadde ikke bare et stort talent, hun hadde et stort prosjekt. Hun skulle skape evige verdener i dans, lysende estetikk, og hun skulle nå ut i det helt store formatet: til scener, arenaer og skjermer.

Gjennom ditt virke demokratiserte du faktisk dansen, du gjorde det gjennom å nå ut til folk.

Tusen, tusen takk for ditt liv og for det du har gitt til dansekunsten, og til oss, generasjoner av dansekunstnere. Takk for det danselivet du ga meg.

«Livet har flere nyanser», sa du, «det skjønner man først når man har fått lov til å være her en stund. Livserfaring er interessant, for livet er ingen selvfølge.»

 
Kjersti døde 18. oktober 2021, 73 år gammel, spirituell og undrende, på om det finnes noe annet og mer. Hun sa til avisa Vårt Land: «Det er så flyktig det lille livet vi har akkurat her. Jeg er helt sikker på at det er noe etterpå». 
 
Jeg lyser fred over Kjersti Alveberg sitt minne. 

Marianne Haugli danser i begravelsen til Kjersti Alveberg
Marianne Haugli danset i begravelsen til Kjersti Alveberg (3. november 2021). Foto: Alberto Palladino.


 
KILDER: 
Norsk opera- og balletthistorie, Opera forlag 2010 
– Kjersti Alveberg: Visjoner – øye på dans, Press forlag 2005 
– Anne Borg, Dans! Anne Borg og Kolle forlag 2003 
– Danseinformasjonens dybdeintervju med Kjersti Alveberg, gjort av Margrete Kvalbein 28.10.2010, https://danseinfo.no/videointervju/kjersti-alveberg/  
– Danseinformasjonen: «10 spørsmål til Kjersti Alveberg», 2014: https://danseinfo.no/nyheter/kongens-kommandor-10-sporsmal-til-kjersti-alveberg-2/  
– Robert Hoftun Gjestad: «- Jeg ønsker meg en dans som ikke er rynkefri», intervju i Aftenposten 22. mars 2014  
– Marianne Lystrup: «En Guds akrobat», intervju i Vårt Land, 29. mars 2014 
– Siri Lindstad: programintervju til Alveberg på drømt hav, 2014 
– Norsk biografisk leksikon, https://nbl.snl.no/Kjersti_Alveberg 
– Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Kjersti_Alveberg 

(Kulturkompasset: «Kjersti Alveberg kommandør av St. Olavs orden», 2014, http://kulturkompasset.no/kjersti-alveberg-kommandor-av-st-olavs-ordenen/)  
(Press forlag: https://fpress.no/forfattere/kjersti-alveberg


[1] «Vi er tanker, du skulle tenkt oss / Vi er et løsen, du skulle stillet oss / Vi er sanger, du skulle sunget oss / Vi er tårer der ei ble felte»