Levd liv i dansekunsten – refleksjoner og kroppslige minner

Vi stilte følgende spørsmål:
Hvordan opplever du det å være voksen dansekunstner – utfordringer og gleder?

Vi har fått mange fine svar – som vi her velger å gjengi i sin helhet. Svarene forteller oss om kroppslig endring, om hensyn som må tas, men også om mer dybde, trygghet og erfaring. Flere forteller også at spørsmålet om hvor lenge man skal danse, er noe man stadig blir møtt med, noe som kanskje illustrerer at ideen om den unge dansekunstneren lever i beste velgående.

Kunstnerne som har svart er Liv Hanne Haugen, Øyvind Jørgensen, Therese Øvstebø Markhus, Steffi Lund, Josephine Jewkes, Kristina Gjems, Siri Jøntvedt, Annette Brandanger, Kjersti Kramm Engebrigtsen og Anne Katrine Haugen.

Liv Hanne Haugen (født 1968) // www.livhannehaugen.com

Første gang jeg fikk spørsmålet: «Hvor lenge har du egentlig tenkt å fortsette å danse?» var jeg i begynnelsen av 40-årene. Jeg lo høyt. Spørsmålet opplevdes både litt frekt og usaklig. Etter hvert greide jeg å formulere noe jeg syntes var presist; ingen spør vel Jan Kjærstad hvor lenge han har tenkt og fortsette å skrive selv om han har bikket 70?

Så lenge jeg lever, så opplever jeg, tenker jeg, føler jeg og dette skaper fortellinger. Og som livet selv, er også disse fortellingene alltid i endring, og mitt arbeid som dansekunstner (slik jeg ser det), er å forsøke å henge med og gi disse et uttrykk som kan kommunisere med andre. Når jeg får til å formidle, berøre og inspirere fra et etter hvert ganske langt og levd liv, gir det meg muligens enda større tilfredshet enn før.

Å formidle fra kroppen, vårt fremste hjem med alle de mulige og umulige bevegelsene og uttrykkene som finnes i den – å få snakke med den; for en glede!

Liv Hanne Haugen

Siden jeg fikk spørsmålet for første gang har det gått mer enn ti år. Jeg danser fortsatt, og alt etter som hvor jeg har fokuset, varierer svaret mitt. Innimellom kjennes det som beskrevet over – meningsfullt og lystbetont. Andre ganger uoverkommelig og krevende i en verden der det ungdommelige, nye og freshe fortsatt er det som hylles. 

Så jeg synes innimellom det er krevende, så absolutt. Kravet (og kanskje jeg legger dette vel så mye på meg selv?) til fornyelse, til å følge med og holde meg oppdatert kan noen ganger kjennes som en pisk. Jeg har LYST til å gå saktere, produsere mindre, men DYPERE. Jeg har LYST til å bli gitt en plass til å kommunisere fra, ikke måtte bevise eller kjempe meg til den. Det kommer stadig flere etter meg som mestrer og beveger seg inn og ut av digitale plattformer så mye mer smidig enn meg. Dette er et sted å nå ut. Det å ikke være så synlig, aktiv og mestrende der kjennes litt skamfullt. Men det finnes både en trass og en vilje til å holde på, og nettopp sånne problemstillinger brukes til å skape med.

Jeg er en av de heldige med ansettelse i Skuespiller- og danseralliansen (SKUDA) og nå også innehaver av et arbeidsstipend. Dette gir meg en opplevelse av fellesskap og verdighet som gjør det lettere å si at: Joda, jeg er dansekunstner og kjenner meg takknemlig som får holde på med det. Fellesskapet med mine jevnaldrende kolleger, som jeg er veldig glad for, kommer nok til å bli stadig viktigere i årene som kommer. SKUDAs tidskonto gjelder uansett alder. Her skulle jeg ønske meg større forståelse og noen endringer.

For en tid siden ble jeg, sammen med mannen min Lawrence, plukket ut gjennom en open call til å gjøre et prosjekt under Festspillene i Nord-Norge (FINN). Gjennom dette ble vi også del av et talentprogram. Daværende direktør for FINN, Ragnheidur Skuladottir, insisterte på at man er talenter gjennom hele livet og for meg ble det en utrolig deilig bevegelse i retning av å viske ut en del påklistrede skiller. Jeg er alltid sårbar når jeg skaper. Kanskje er jeg som moden kunstner tryggere på noen områder enn for 30 år siden, men på andre områder er jeg desto mer sårbar da det å eldes er en krevende øvelse. Med en stadig voksende aldrende befolkning er dette viktige samtaler å ha.

Øyvind Jørgensen (født 1960) // www.ojprod.com

Jeg er 65 år og danser fortsatt på scenen.

Den aldrende kroppen har sine begrensninger, det er klart.
Kroppen min har vært igjennom ekstrem fysisk aktivitet.
I mange år. Men jeg er fortsatt bevegelig, og utøvende.

Det hadde vært gøy, å gjøre alle krumspring og C-momenter, igjen.
Men foreløpig står jeg over.

Dans handler ikke bare om kropp, men også om energi i kropp,
motivasjon, opplevelse, følelse, mentalt fokus og intelligens.
Og ånd.

Uttrykksbehovet, er det samme som før, kanskje mer lekent med alderen?

Jeg elsker lek, ser barn fantasere, forteller historier, sanne eller usanne.
De beveger meg.

Trøtt av dansepolitisk styr og stell, orden og forordninger.
Støtteordninger. Kontrakter. Konkurranse.

Lei av ulike kontroverser om etiske og estetiske ståsted innad i miljøet.
Uenighet og mangel på generøsitet?

Ikke trøtt av bevegelse og dans. Uttrykk.

Kropp er en kommunikasjonskanal.
Danser eller ikke danser.

Therese Markhus (født 1978) // www.theresemarkhus.no

Det å være en voksen dansekunstner gir et skråblikk på dansekunsten på et dypere plan ved at man har flere livserfaringer, er mer robust og kjenner seg mer trygg i seg selv og sitt kunstnerskap. Det å kjenne på mer dybde gir glede, men samtidig flere utfordringer. Man forventer kanskje mer av seg selv og andre hva kvalitet betyr. Samtidig kommer det en ny generasjon som har andre synspunkter og meninger. Som voksen dansekunstner synes jeg det er viktig å holde dialog med neste generasjon dansere.

Ved aldring som dansekunstner er man prisgitt at man er skadefri, klarer å ha en stabil inntekt, får tildelt ulike stipender og produksjonsstøtte. Jeg skulle ønske det var flere 10-årige arbeidsstipender som innen billedkunsten.

Jeg synes det er veldig viktig at det er flere voksne dansekunstnere – vi trenger den stemmen på lik linje som i andre yrker, der man blir sett på som mer erfaren når man har jobbet lenge innen faget.

Det er viktig at vi dansere fremmer at dans ikke bare er kropp, men også tanker, psykologi, anatomiforståelse, romlig forståelse osv.

Therese Markhus

Av og til skulle jeg ønske at dansekunstneren sin stemme ble hørt oftere utenfor dansefeltet – at vi var mer synlige politisk og samfunnsrelatert. At vi ble invitert inn i ulike rom og debatter der danseforståelse kunne gi ulike perspektiv og dypere nyanser.

Steffi Lund (født 1961) // www.facebook.com/steffi.lund

I en alder av snart 64 år definerer jeg meg som ‘halvgammal’ person/dansekunstner.
Det er herlig å være ‘senior’.
Mer erfaring = mer trygghet = mer frihet!
Er forventningene (på noen plan) lavere til en dansekunstner på 60 + enn til en på 35?

Det byr også på et frirom…

Jeg er blitt mindre selvhøytidelig med åra, og synes det er helt i orden å bli oppfattet som en RAR gammel dame som gjør ‘kleine’ (!?) ting.

Steffi Lund

Jeg har siden midten av 1990-tallet nesten utelukkende gjort mine egne ‘solo-greier’. Utøver kun verk jeg har laget selv, med og for den kroppen jeg til enhver tid har (er?)

– BRA for kroppen, anbefales!

En hyggelig ting med å bli eldre er at man oftere blir spurt om å være ‘ytre øye’ / veileder

– det er GULLoppdrag!

Det blir ikke lettere å få prosjektstøtte med de aldrende åra – jeg har ikke tall på dette, men det oppleves sånn. Samtidig, nå som de nye, fabelaktige generasjonene kommer stormende frem, er det ikke grusomt at det kan sitte noe lenger inne for meg å få et ‘ja’.

Jeg planlegger med dette i mente: Utvikler noen stykker hvor jeg ikke trenger annet enn egen kropp, stemme og tekst – og siden jeg har arbeidsstipend spiller jeg ‘for døra’ innimellom.

Josephine Jewkes (født 1965) // khio.no/staff

Wise Women

When I joined London Festival Ballet (renamed English National Ballet) in 1982 aged 17, there were 85 dancers in the company, including several mature and experienced character artists well into (or well past) their fifties. These wonderful artists provided the essential ´ballast´ for narrative ballets, which need a diversity of ages to create a convincing world-within-a-world. Offstage, older artists were also a valuable company resource in the preservation of oral traditions, in the form of memories of productions, choreographers, interpreters and performances. Stories about unforgettable times such as Nureyev´s whirlwind creation of his Romeo and Juliet (rehearsal calls 24/7) or an historic tour to China. Artistically, a range of ages makes sense and used to be taken for granted when Petipa, Bournonville, Fokine and later, Ashton and MacMillan created their narrative ballets.

These choreographers realized that audiences like to see themselves reflected on the stage and often cast children, adults and older artists in their ballets.

Josephine Jewkes

It has always seemed natural to me to learn from ex-dancers who were advanced in years – my first ballet teacher, Phyllis Kempster was many decades my senior. A brilliant pedagogue, «Mrs. Kempster» would challenge me and my classmates to answer questions about art and artists, as well as to understand technique and to use our imaginations to dance expressively. She wanted to educate us, not just train us and I loved and respected her!

As a teenage ballet student, some of my most cherished memories concern my studies with Madame Cleo Nordi. Madame Nordi had been a soloist with Anna Pavlova´s company and had travelled the world with her, seeing from the wings the way Pavlova danced her «Dying Swan» a little differently every day and how it became “like a soul dying, not a swan”. I started my studies with Madame Nordi at her open studio when I was fourteen and she was eighty; they ended with her death four years later and I cried all the way through her funeral. Her classes were very strengthening for my undeveloped muscles, but they were also uplifting, filled with a spiritual calm and romantic delicacy that seemed to embody the essence of classicism. I still have a file of classes I wrote down in my wobbly fourteen-year-old handwriting.

After the death of Madame Nordi, I began to work with my longtime coach the well-known pedagogue, writer, coach and character dance specialist, Madame Maria Fay. Maria was in her sixties when she began helping me prepare almost all my roles (including Odette) in my spare time (evenings, weekends and holidays).

Maria only had to indicate a movement with her hands or use a witty or evocative turn of phrase for my imagination to fire up.

Josephine Jewkes

She could «trick» me into successfully tackling challenges by her subtle understanding of my psyche: by drawing my attention to a musical accent or a point of interpretation or breathing, I would suddenly float through some dreaded pirouette combination without difficulty, much to my astonishment. I called her my ´guru´ and videoed many hours of our rehearsals, which often ended with long discussions about artistic interpretation and Maria´s reminiscences of the many great artists she had worked with.

A third ´grand dame´ from whom I learned was Dame Alica Markova. Dame Alicia had danced with Diaghilev´s Ballet Russes as a teenager, and she learned Les Sylphides from Fokine himself. I was lucky enough to learn several roles in the ballet from her when she was in her eighties. Petite, and immaculately coiffed, Dame Alicia was generous artistically, allowing me to interpret the famous Prelude in my own way, explaining that “Fokine didn’t want the Prelude danced ON the music, he wanted the steps to weave in and out of it, sometimes pulling the movements out and then catching up”. This was essential artistic «food» for me and allowed me to find my way into the part. I loved to dance Prelude as it felt almost like improvising onstage.

In all of these cases, the weight of knowledge and experience carried by wise women was sufficient to stimulate my artistry and imagination. I had no need to see full-out demonstrations to understand what my task was. In some mysterious way, an indication of a movement was more inspiring to me than a full demonstration. Perhaps because I could imagine how to fill in the ´gaps´?

When I was invited to take part in the coming performance project for ageing women “the older the better”, I had all these wonderful examples and more, in my mind.

Josephine Jewkes

As I enter my sixth decade, I feel calmer and more at peace with myself than I can remember. I feel that I am starting to understand the art of teaching ballet more and more. It is certainly due to the wonderful examples I had in my youth that I can feel that I still have something to offer my young students every day.

Her kan du lese Josephine Jewkes prosessdagbok fra The Grey Swan-produksjonen.

Kristina Gjems (født 1960) // www.dreamscreenproductions.no

Essens tar tid.
Jeg opplever begrensninger.
Begrensningene bringer meg innover og nedover, inn i mikrokosmos, ned i dypet.

Strukturen som holder meg samlet er skjør.
Porøs, uten begynnelse og uten slutt.
Oppløsning er uunngåelig. 
Kaos er nærværende.
Jeg danser til jeg forsvinner.

Dansen handler ikke om alder, men alder kan oppleves gjennom dansen.

Dansen er foranderlig, fornybar, tidløs.
Jeg er den samme og aldri den samme.
Jeg danser den jeg er og danses av mer enn det jeg er.
Essens tar tid.

Siri Jøntvedt (født 1968) // www.sirijontvedt.com

Danser du fortsatt …?

… en helt vanlig reaksjon å få når jeg forteller hva jeg jobber med,
etterfulgt av bekymrede blikk når jeg prøver å forklare hva jeg faktisk gjør,
altså å jobbe som skapende og utøvende dansekunstner – på heltid i 35 år nå.
Det høres sikkert groteskt lenge ut!
For jeg er jo verken ung, akrobatisk eller veldig myk.

Kropp kan være skummelt og vanskelig å forstå seg på. Jeg kan snakke om endring og transformasjon, om vekst og at livet alltid endrer seg og at kroppen endrer seg. For meg ligger det en stor nysgjerrighet og et hav av muligheter i disse forandringene, både fysisk og mentalt. Ut av det kan det komme nye ting som man ikke forventer og det kan være veldig inspirerende.

For hva er vel mer naturlig enn å danse?… også som eldre.

Siri Jøntvedt

Den myke tilnærmingen…det er faktisk helse i det.
Å følge kroppens signaler, være i ett med svingningene i livet.
Svinge fra tvil til overmot. Fortsette å finne ut av ting.

Det som driver meg fremover, er lysten til å skape og gleden over å bevege meg/danse. Det forsvinner ikke. For meg er det å jobbe med dans totalt integrert i livet mitt, det er representasjon, mangfold, politisk og feministisk. Hadde jeg vært forfatter eller komponist hadde ingen brydd seg om det tidsforløpet.

Jeg vil at vi skal snakke mer om hvordan vi står lenge i dette yrket, med verdighet, for det er mange som faller fra. Som ikke orker hverken fysisk eller psykisk.
Alle trenger forbilder og å bli inspirert av hverandre. Mine forbilder gir meg mot.
Det å dele er så viktig. Være sammen, støtte hverandre, dele kunnskap og erfaringer.
Da trenger vi hele linja fra de ferske til de eldgamle.

(Siri, 56 og et halvt år på jorda)

Annette Brandanger (født 1978) // www.constantmovement.com

Personlig føler jeg at det er mer interessant å stå på scenen nå enn det var før. Hva det går i er litt vanskelig å sette fingeren på, men jeg tipper det henger sammen med modning.

Jeg tør å være mer personlig i det jeg står på scenen i dag, og har det derfor mer gøy!

Annette Brandanger

Prosjektene jeg er med i er enten selvprodusert, eller jeg har blitt invitert inn. Dette har også en stor betydning for hva det vil si å jobbe utøvende. På samme tid skulle jeg ønske det dukket opp flere muligheter for å involvere seg i andres prosjekter, både små og store. Det er et vedvarende problem at det er mye interne engasjement i vårt dansemiljø. Som eldre danser med mange baller i lufta, er det utfordrende å følge med på alt som skjer. Som dansekunstner skal du gjerne engasjere deg 150 % for å bli aktuell, og dette er ikke så lett da livet suser av gårde i prosjektarbeid, barnehage og skolesysler. Mer synlighet og åpenhet i feltet hadde vært strålende.

Etter som jeg blir eldre vil jeg danse mer og gjerne engasjere meg mer, og jeg føler jeg har en kompetanse som ikke brukes tilstrekkelig og det er ofte tiden som ikke strekker til. Mine oppgaver krever enormt mye frivillig arbeid som suger tid, og dette skulle jeg gjerne endret. Jeg har mange punkter på min liste som skal gjennomføres for å utvikle meg selv som dansekunstner og sørge for at jeg mottar oppdrag i tiden fremover, men dette havner ofte nederst på lista. Det brenner i andre prosjekter.

Gjennom årene har vi opparbeidet viktig kompetanse, det er derfor veldig demotiverende å måtte søke, søke, søke og søke på små potter. Det er heller ikke lett å sette i gang langsiktige planer hvor det er rom og tid for å jobbe, da må du i så fall sette det i gang selv – og da blir du ofte det administrative leddet i stedet for en kreativ utøvende aktør. Dette tar igjen mye tid og er frustrerende.

Jeg mener at det er helt essensielt og utrolig viktig å løfte frem kropp og bevegelse fra alle generasjoner og jeg skulle ønske at dette var selvfølgelig, ikke et WOW-moment!

Annette Brandanger

Det er en stor glede å kjenne at kroppen føles like sprek som da jeg var yngre, den krever bare litt mer omsorg, veiledning og vedlikehold. Jeg opplever også at det er veldig inspirerende og givende å jobbe sammen med dansere fra mange ulike generasjoner, mye bedre enn å være eneste senior i en gruppe full av nyutdannede.

Kjersti Kramm Engebrigtsen (født 1947) // danseinfo.no/videointervju

Noen tanker om meg som 74-åring i forestillingen Dronninger:

Jeg sa ja til tilbudet med en gang. 
Selve fremførelsen på scenen nøt jeg som før. 
Har alltid elsket å stå i rampelyset. 

Det som imidlertid var krevende var å ha prøver fra 10.00 til 16.00. 
Det viste seg etter hvert helt umulig. 
Den første måneden kunne jeg nesten ikke gå. 
Etter hvert fikk jeg avslutte tidligere. 
Så erfaringen viser at hele prosessen må tilrettelegges i forhold til alder.

Anne Katrine Haugen (født 1966) // www.haugenproduksjoner.no

I forestillingen til Haugen Produksjoner Søstre 11 år etter var dette noe av vår tematikk. Der sier jeg blant annet at dersom jeg hadde jobbet i Nasjonalballetten eller Carte Blanche hadde jeg allerede vært dansepensjonist i sju år. Nå er det gått 11 år til og jeg ville nå vært dansepensjonist i 18 år. I Søstre 11 år etter sier vi også: «En yngre kollega av oss sa: Hvor lenge har dere egentlig tenkt å fortsette å danse og vi svarte selvfølgelig – HELT TIL VI DØR!!!»

Som danser i det frie feltet er det ingen ordninger for oss til å pensjonere oss når vi er 41 år, så dersom kropp og helse ikke holder, må vi omskolere oss. 

Heldigvis er min kropp fortsatt forholdsvis sterk, men jeg er ikke like myk og sterk som da jeg var yngre. Ryggen holder, faktisk så er jeg mindre plaget med prolapser, muligens fordi at nå da jeg er eldre, er disse tørket ut. Etter at jeg kom i overgangsalderen, er beltet med kiloer rundt magen kommet og jeg passer nok ikke kostymene fra hverken Søstre (2003) eller Søstre 11 år etter (2014). Jeg må nok si at jeg savner min slanke sterke og myke kropp fra da jeg var en ung danser. 

Jeg kan fortsatt kjenne på et «uttalt» press på at man som danser helst skal være slank, og selv om det nå er mye fokus på et positivt og mangfoldig kroppsbilde henger det nok fortsatt igjen hos meg. 

Anne Katrine Haugen

Gleden er å kunne fortsette å skape danseforestillinger og at jeg kan lage forestillinger rundt tematikk som er aktuell og viktig. Kanskje er det andre temaer som jeg som eldre dansekunstner ønsker å tematisere i motsetning til de som er yngre. I Søstre 11 år etter og i XwomXnseX prater jeg f. eks om overgangsalderen, men on pause (menopause). Da jeg var 47 år, kom jeg i overgangsalderen. Jeg skjønte ikke var det var som skjedde med meg når jeg fikk mine første hetetokter og følte meg dum og uvitende. Jeg følte at dette var en tematikk som var underkommunisert i samfunnet, noe som var flaut, som måtte skjules, var usexy og ikke ble snakket om. Heldigvis er det blitt mer fokus og åpenhet om dette nå. 

I 2020 var jeg så heldig og privilegert at jeg fikk 10-årig stipend for etablerte kunstnere. Det var virkelig en gave og er med å inspirere meg til å fortsette mitt virke som dansekunstner og til å fortsette med å lage forestillinger. I 2030 er jeg 64 år og da er det tre-fire år til jeg når den ordinære pensjonsalderen. Fordi jeg er en skapende dansekunstner, lager jeg mine egne bevegelser/dans/koreografi og da tilpasser jeg disse automatisk i forhold til hva min kropp kan gjøre. I tillegg til dans bruker jeg også ofte tekst i mine forestillinger, både alene og med bevegelser. På den måten tenker jeg at jeg forhåpentligvis bestandig kan bevege hele kroppen eller deler av den, og på den måten danse resten av livet. Det viktigste for meg er hva jeg ønsker å si igjennom forestillingene mine, og basert på det hvilke virkemidler jeg vil bruke for å formidle dette på best mulig måte; dans, tekst, film, musikk, installasjon. 

Jeg synes det er utrolig bra at det er flere og flere dansekunstnere som danser hele yrkeslivet sitt og at det er mulig. 

Anne Katrine Haugen

Det er viktig med bredden i alder; både å se yngre og eldre dansere på scenen. Jeg husker en gallaforestilling jeg så i London for mange år siden da jeg gikk på London Contemporary Dance School, hvor en gammel ballettdanser, kanskje i 70-årene, danset Svanens død. Hun var tynn, skjør, litt skjelvende og med de mest nydelige grasiøse armer og med en fantastisk tilstedeværelse og hvor svanens død virkelig kom til sin rett.