«Noter fra et skeivt danseliv – et vitnesbyrd» av Steffi Lund

Å være åpent skeiv er altså en politisk handling. Synliggjøring gjennom kunsten har alltid vært del av min aktivisme.

Barn, ungdom og (sint) voksen

Det er ikke alltid lett å vite hvor ting begynner og slutter.

Jeg er i skrivende stund 61 år gammel (født i 1961), og har virket som profesjonell, frilans dansekunstner siden 1988 da jeg ble uteksaminert fra Kunsthøyskolen i Amsterdam, avdeling School for New Dance Development. Dette har hovedsakelig vært som soloutøver i egenkoreograferte verk.

Jeg er en late bloomer. Tiltrekningen til jenter og kvinner lå som en understrøm. Fra jeg var 11 år, i ungdommen og videre inn i den unge voksendommen, ble dette til en trykkoker. Der jeg vokste opp ble fenomenet homoseksualitet så vidt satt ord på først på ungdomsskolen.

Fra tid til annen steg sanselige meldinger fra dypet opp til overflaten i form av forvirrende drømmer, fornemmelser og noen opplevelser. Jeg måtte bli hele 28 år før en forelskelse eksploderte og snudde livet på hodet. Ikke bare så jeg min forhistorie i et annet, forklarende lys, i tillegg ble det berømte sløret revet bort fra mine øyne: Fra den ene dagen til den neste så jeg samfunnet fra en helt annen vinkel og skjønte at jeg som lesbisk tilhørte en undertrykt minoritet, uten samme rettigheter som mine heterovenner. Jeg ble rasende, og meldte meg umiddelbart inn i Landsforeningen for Lesbisk og Homofil Frigjøring.

Samtidig ble det underlig å være i danseverdenen. Jeg var gjennomrystet av min nye erfaring, både på personlig og samfunnsmessig plan, men uten artsfeller i dansemiljøet. I 1990 var jeg den eneste blant de kvinnelige danserne jeg visste om som likte Damer (!) og endte opp med å føle meg både utilpass, og ganske alene i noen år.

Er jeg en særing sånn uavhengig av legning?

Hadde jeg uansett begynt å kun skape egne verk og gått solo fordi mitt eget tematiske og estetiske univers trengte seg på og ville ha alt fokus?

Har en følelse av annerledeshet ledet til disse valgene, eller skjøvet meg ut i dette terrenget?

Er annerledesheten, som jeg i dag kaller ‘det skeive’, dette universet?

Det er ikke alltid lett å vite hvor ting begynner og slutter.

Representasjon!

Jeg hadde aldri sett mine egne, lesbiske erfaringer reflektert eller representert på noen scene noen gang. Det føltes derfor som en oppgave – ja nærmest et ansvar – å gjøre forestillingsprosjekter med eksplisitt lesbisk tematikk. Og i tillegg til å utvide mitt eget pusterom, livsrom og spillerom, ønsket jeg også å tråkke opp en ny sti i dansefeltet, for andre. Noen måtte begynne å sette noen bilder på scenen som ikke hadde vært der før. Og jeg måtte gjøre det på egenhånd.

Jeg hadde ingen referanser – jeg måtte lage dem selv.

For eksempel: å iscenesette Eva og Eva som på felles initiativ eter seg inn i kunnskapens eple fra hver sin ende, til munnene møtes.

For eksempel: å iscenesette to ‘ballerinaer’ som utøver en øm, klassisk duett – pas-de-deux – i ballettskjørt og bare overkropper.

For eksempel: gjøre en sekvens hvor jeg faller og faller … faller og faller og faller for den andre kvinnen.
Disse eksemplene er fra forestillingen Yndige, yppige og bølgende (1998).

Etter hvert ble dansekunstner Anne Panda Gjems Rudi en partner in crime i duetter som ofte inneholdt nær kroppslig kontakt. Flere av disse prosjektene tok utgangspunkt i tekster av lesbiske/skeive forfattere, og ved flere anledninger ble de vist i forbindelse med Skeive Dager og Pride.

Jeg har hele veien trukket inn litteratur, og da særlig poesi og prosafragmenter, av skeive og lesbiske forfattere: Sappho fra Lesbos, Gertrude Stein, Karin Boye, Jeanette Winterson og Kristin Berget. I noen av disse tekstene er det skeive uttalt, i andre ligger det skeive der som en undertone. Når du vet hvem en forfatter er, gjør det noe med lesningen. Alf Prøysen er et eksempel: Tekstene hans fikk nytt liv og nye lag av betydning da hans kjærlighet til menn ble kjent. Gjenkjennelsen i det som ligger i undertonene er av fysisk karakter for meg. Det kjennes i huden, i leddene, i pusten, i organene. Det går rett i nervesystemet og gir fysisk, så vel som intellektuell, inspirasjon. Deretter kan det sildre ut igjen, i form av det uttalte eller gjennom nye undertoner.

I 2005 initierte jeg et forestillingsprosjekt som inneholdt en film bestående av nærbilder av ansikter: Her var lesbiske og skeive kvinner, en transperson som elsket kvinner og en streit mann. Oppgaven de fikk mens de ble filmet var å lukke øynene og tenke over eller kjenne på spørsmålet Why Do You Sleep With Girls?. Dette er også tittelen på forestillingen, en tittel opprinnelig hentet fra en tekst av Jeanette Winterson. Prosjektet ble vist både i Oslo i forbindelse med Europride, og i Helsinki under en egen lesbisk kulturfestival.

Det er vidunderlig å være – å jobbe – i en sammenheng med artsfeller. Det er da man skjønner at man har – ja er – en egen kultur! Det innforståtte gir en avspenthet i samværet. I de kroppslige møtene skapes en fortrolighet, en lekenhet, en dristighet. Og slik utløses noe … og dette er så subtilt, og helt umulig å beskrive med ord. Jeg kan se det selv, for eksempel på film: hvis de to skuespillerne er lesbiske eller skeive er det en annen temperatur, en annen inderlighet, en annen lidenskapelighet og reservasjonsløshet i samspillet. Slik er det annerledes enn om det er to heteroseksuelle skuespillere som spiller lesbiske eller skeive karakterer – uansett hvor dyktige og modige skuespillerne er. Er det mitt skeive blikk fra min skeive erfaringskropp som gjenkjenner andre skeive erfaringskropper? Er og vibrerer deres tilstedeværelse med hverandre rikere? Legger ikke-skeive merke til disse nyansene? Jeg har tatt feil noen ganger, men ikke da forestillingsserien Menn danser ¹ så dagens lys på 90-tallet. Frem til da hadde jeg liksom bare sett mine mannlige kolleger løfte rundt på damene i stykker med gjengangertematikken mann-kvinne-forhold. Dette er kanskje utilgivelig forenklet, tabloid og satt på spissen, men frem til da vil jeg påstå at dansehistorien hadde fortonet seg som én lang mann-kvinne-duett. Plutselig berørte og løftet mennene hverandre. Det var som om jeg så dem for første gang. De lyste, det var som om noe todimensjonalt hadde blitt tredimensjonalt. Jeg ble berørt og løftet. Publikum og nye publikumsgrupper strømmet til. Det var en av de viktigste bevegelsene i norsk dansehistorie – en endring.

Da jeg gikk i 5. klasse var jeg stormende forelsket i en gutt, samtidig som jeg hadde nøyaktig de samme følelsene for ei jente. Symptomene var de samme, men siden forelsket var noe man per definisjon var i en av motsatt kjønn, så eksisterte ikke jenteforelskelsen. Jeg skjønte ikke at det var forelsket jeg var. I prosjektet I bunn og grunn – en slags kabaret om blant annet kjærlighetssorg (2016) hadde jeg en lang stand-up-aktig monolog. Monologen hadde en befriende virkning fordi et nytt uttrykksrom ble skapt. Ikledd gullbukser, hvit herreskjorte og slips snakket jeg om hvor håpløst gær’n jeg var etter damer, og om de utallige og svært forskjellige drømmedamene mine. Monologen kulminerte i en lengre historie om hvordan jeg hadde truffet en dame, som jeg da beskrev i malende og forelskede ordelag, hvordan vi møttes, hvordan vi ble sammen, og så videre. Det var en ny fantasidame hver kveld, og målet mitt var å gjøre det så levende at selv folk jeg kjente ville begynne å lure på om det var sant. I ettertid har jeg tenkt at verken før eller siden (så langt) i norsk dansehistorie, har lesbisk begjær blitt så eksplisitt uttrykt og kringkastet. Det var en gøy sekvens å gjøre, og det mest tilfredsstillende var nettopp språkliggjøringen: å sette konkrete, utvetydige ord (!) på lengslene og begjæret. Dette handlet om viktigheten av å gi noe et navn og var som å holde opp en plakat med et budskap som ikke på noen måte kunne misforstås, feiltolkes eller bortforklares.

Dress og drag – det trange jeget

Det androgyne har vært en skeiv, rød tråd i mitt kunstnerskap. Første gang jeg brukte herredress som kostyme, var i soloen Huset lutar (2004). Jeg følte meg ‘på plass’ i dress, som ‘meg’! Neste gang var i lett absurde Cottleston Pie (2007), hvor jeg tok utgangspunkt i en sang fra en av bøkene om Winnie-the-Pooh (Ole Brumm). I 2014 laget jeg en solo som hadde arbeidstittelen Jeg har aldri klart å uttale setningen ‘jeg er en kvinne’ med overbevisning. Denne ble så endret til Absolutt uten tittel. Også dette stykket ble vist første gang i forbindelse med Pride, på Pride House. Jeg jobbet ganske rått med bevegelse og stemme, på et rødt ovalt gulv med publikum sittende rundt. I retrospekt blir det tydelig at denne perioden i kunstnerskapet mitt innvarslet en ny omdreiing: Absolutt uten tittel var et rent improvisatorisk verk hvor jeg riktignok hadde dress, men ellers verken ‘var’ mann eller kvinne, barn eller gammel, dyr, fugl eller menneske. Samtidig var og vaket jeg mellom disse værensformene som jeg kjente kroppslig, ikke bare som inspirasjonskilder, men som bestanddeler av både meg og oss selv. Her begynner jeget å bli trangt. Her kom jeg til sentrum av det som interesserer og driver meg stadig mer: å slippe til og slippe løs alt det som nettopp ikke kan settes i bås, plasseres, kategoriseres og bestemmes. Det foranderlige. Flytende kjønn.

I 2013 initierte og ledet jeg forestillingsprosjektet En gang var jeg det høye gresset, en tolkning av Janne-Camilla Lysters koreografiske manus Vi forlot den stille skogen. Her involverte jeg blant andre dansekunstner Ulf Nilseng. Siden manuset antyder to søstre, gikk vi for drag begge to. Kjole er det samme som drag for mitt vedkommende. I dress er jeg ‘meg’ eller ‘oss’, og å ta på kjole er å være eller leke ikke-meg/oss. Skapes slik en slags avart av drag? Ulf og jeg fremsto som to androgyne tvillinger, skallede, med helt like og hvite sommerkjoler – for trang for Ulf, for løs for meg. Maskulinitet og femininitet ble ikke ytterligere tematisert bevegelsesmessig, vi bare var to omskiftelige figurer eller former i rommet sammen med lydsporene, videoprojeksjonene og de scenografiske elementene som forestillingen inneholdt.

Jeg har alltid vært fascinert av drag, av det overskridende og mangetydige, av hvordan kjønn settes i spill i denne sjangeren. I 2020 var jeg så heldig å bli invitert inn i dansekunstner og drag-artist Jens Martin Hartvedt Arvesens drag-prosjekt sammen med tre andre scenekunstnere. Prosjektet handlet om å undersøke, eksperimentere med, tøye og utvide drag-sjangeren, finne ut om og hvordan drag kan informere og inspirere samtidsdansen, scene- og performancekunsten og vice versa. Vi skulle utvikle hvert vårt soloverk, og disse fem verkene skulle til slutt sammenstilles og vises som én forestilling. Dette ble i 2021 til The Abandoned Museum of Contemporary Drag Art, vist på det gamle Museet for Samtidskunst på Bankplassen i Oslo. Refleksjonsnotatet jeg skrev underveis i prosessen hører hjemme i denne teksten.

Her er et utdrag:
«Jeg er biologisk hunkjønn, men tenker stadig oftere på meg selv mer som en hen eller som vi. Derfor fortsetter denne teksten i flertallsform.

Da vi ble invitert inn i prosjektet sammen med tre andre scenekunstnere, tenkte vi først at vi skulle drag’e som dame eller kvinne. Vi pynter oss i herredress, vi står ofte på scenen i herredress, vi slapper av og føler oss mye som ‘oss selv’ i dette antrekket. Å være drag king ville med andre ord ikke være å drag’e, for oss. Kunne det ikke vært gøy å være drag queen?? Vi grublet, drodlet, kjente etter … Hva slags queen, hvilken karakter, hvilket uttrykk, hva slags kostyme skulle vi gå for? Den store LYSTEN dukket imidlertid aldri opp, og selv om vi i utgangspunktet ikke hadde dybdekjennskap til drag-kulturen og -tradisjonen, så forekommer det oss at LYST OG GLEDE må være drivende her!!! Vi tenker og tror at drag handler om frihet: til å leke, til å spille ut, og leve ut, flere sider av seg selv – og det kan vel ikke være annet enn gledesfylt?

Så utkrystalliserte Anybodies seg, en utvidelse og nyansering av prosjektet Absolutt uten tittel: en skeiv eller flere skeive figurer, som leker seg mellom, gjennom og forbi kjønns(uttrykk)- og sjangerkategorier. Et flytende kjønn, et vesen eller vesener, som unndrar seg kjønn, som er i stadig endring, i transformasjon. Gjennom ett langt, on going improvisatorisk forløp.

Siden prosjektet skulle handle om å eksperimentere med drag, fikk vi lyst til å snu noen ting opp-ned: skrelle AV, ikke på, droppe sminke, musikk og show-faktor. Vi ble veldig inspirerte av noen setninger prosjektleder Jens Martin skrev, i en av sine opplysende tekster om drag:

«… en tredje tolkning av ‘post drag’-begrepet, nemlig drag forløst fra commodities (varer), marked og produksjon. Kjønnsuttrykket og det skeive aspektet i drag vil kanskje komme fra kroppene våre, for det vil være mot sin hensikt å kjøpe effekter for å konstruere en slags skeivhet.»

Vi valgte å bruke sorte og hvite kostymer (sorte kjoler og hvite herreskjorter), slik at huden, med sine fargetoner, kunne få tre mer frem, og likeledes kontrasten mellom rynkete hud (60 år) og guttesveis. Vi valgte også ytterligere stillhet i form av å knapt bruke stemmen, noe som ellers er en sentral del av vårt scenekunstneriske arbeid. Så tenkte vi at drag er en temmelig vertikal eller oppreist sjanger, og fikk lyst til å jobbe en del horisontalt og på gulvet.

Prosjektet nærmet seg nå … dans …? Ble det mer queer art enn drag? Men dans, drag og queer flyter jo nettopp over i hverandre i The Abandoned Museum …»

Anybodies ble drevet av undring og nysgjerrighet, det handlet om å forfølge det varme, det som til enhver tid interesserer oss. I prosjektets prøveperiode lot vi oss alle inspirere og bevege av hverandres høyst ulike prosesser, vi heiet på hverandre, det var som å være på Pride hver dag.

Pride

Årets dansehøydepunkt, hvert år, er å danse gjennom gatene i Prideparaden. Pride er mitt annet hjem, der er min storfamilie, der får jeg og vi pustet. Det sosiale er en livsnerve i den skeive kampen for frigjøring og rettigheter. Party og politikk hånd i hånd! Stonewall-opprøret i New York natt til 28. juni 1969, har fått sitt navn fra baren med samme navn, der skeive (transpersoner, lesbiske, homoseksuelle) for første gang sto opp mot politiet som for n’te gang kom for å foreta en razzia der. Skeive var blitt utsatt for razziaer og trakassering i årevis, og nå slo de tilbake. Er man undertrykt, forstøtt og forbudt, finner man sammen i undergrunnen. Man drikker, fester, ler, gråter, støtter hverandre, danser (!) og aksjonerer.

For mange år siden så jeg en dokumentarfilm om ubeskrivelig modige skeive aktivister i land hvor det er (livs)farlig å leve åpent. Et av intervjuobjektene var en ung, vakker mann som var en av lederne i en skjult skeiv bevegelse. Denne bevegelsen bestemte seg for å organisere en parade. Jeg mener han sa at de var atten personer som hadde turt å gå, tre av dem hadde våget å gå uten maske. Den unge mannen så rett inn i kameraet: “It was the most beautiful day in my life”. Slike historier setter ting i perspektiv – og for sånne som han går jeg og vi gjennom Oslos gater med regnbueflagget høyt hevet.

I paraden deltar alle mulige foreninger, organisasjoner og lag. I mange år tenkte jeg at jeg skulle lage et banner hvor det sto «Den Lesbiske Danserinnen i Norge». Jeg kom aldri så langt. Nå er det uaktuelt, og jeg er så lykkelig over at vi er en hel gruppe med alle kjønn, legninger og identiteter representert, som sammen går under fanen Skeive Dansekunstnere.

Fremtiden

Hvordan er det å bli gammel som skeiv? Det er et skrekkscenario for meg å skulle havne halvforvirret på et sykehjem og ikke bli sett, forstått og møtt som det skeive mennesket jeg er. I 2022 utlyste Dramatikkens Hus, i samarbeid med Oslo Pride og SPKRBOX, en konkurranse. De var på jakt etter ny skeiv dramatikk. Jeg skrev Vi er Or, en poetisk scenetekst hvor temaet om det å bli gammel som skeiv dirrer i bakgrunnen. Stykket skal utvikles til en forestilling i samarbeid med min skeive dansekunstnerkollega Terje Tjøme Mossige.

Mens jeg skriver dette ser jeg i hvilken grad skeivheten har preget arbeidet mitt, og i stigende grad fortsetter å gjøre det. Livet, kunsten og aktivismen henger uløselig sammen!

Flytende kjønn, flytende tekst

Kan også tekstsjangre, som kjønn, være i flyt?                                           
Danseinformasjonen etterlyste artikler om skeiv dansekunst. Jeg er utenfor akademia og har aldri skrevet artikler.

Jeg googlet ordet artikkel, og Norsk Språkråd² forteller at en artikkel er, blant annet, et trykklett småord som knyttes til substantiv for å vise kjønn, tall og bestemthet, men også at en artikkel er «et selvstendig stykke, en utgreiing i en avis, et tidsskrift eller et oppslagsverk». Det kan også være en paragraf, som for eksempel første artikkel i trosbekjennelsen. 

Jeg ønsket å skrive en tekst fra «gulvet» – altså fra praksis og erfaring – fordi jeg mener et slikt dokument, essay eller vitnesbyrd, burde ligge i dansehistoriearkivet, og vurderte dessuten at jeg er ‘innafor’ gjennom å skrive et selvstendig stykke i form av denne beretningen fra mitt skeive danseliv – om både kjønn og (u)bestemthet, og om min mangfoldstro, med mer.

Takksigelser

Jeg ønsker å rette en særlig takk til mine yngre kolleger Marte Reithaug Sterud og Ann-Christin Kongsness. Jeg er så takknemlig for at de gjennomførte en samtalerekke om Skeiv dansekunst i 2018. De trakk historiene opp og frem i lyset, gjorde kunstnerskap synlige og satte dem inn i større, estetiske og politiske sammenhenger. Det er viktig å ikke bli historieløs!

Så vil jeg takke alle kunstnere jeg noen gang har jobbet med, det gjelder selvsagt også en fantastisk perlerad av ikke-skeive samarbeidspartnere.