«Sign ‘O’ the Times: en dansekunstners minnearbeid fra ei skeiv tid» av Per Roar

Artisten Prince kom i 1987 ut med Sign ‘O’ the Times. Både låta og albumet var djervt og framoverlent og beskrev intensiteten i samtida med disse åpningslinjene:

Oh yeah!
In France, a skinny man died of a big disease with a little name
By chance his girlfriend came across a needle and soon she did the same
At home there are seventeen-year-old boys and their idea of fun
Is being in a gang called ‘The Disciples’
High on crack and totin’ a machine gun

Time
Times

Etter å ha overlevd nok en pandemi, skaket av den pågående krigen i Ukraina og konfrontert med de mange skytemassakrene rundt oss – senest under PRIDE 2022 i Oslo, så synes Sign ‘O’ the Times som en passende inngang til dette: Et fragmentarisk minnearbeid i form av en spekulativ utgraving av minner fra 1980 og 90-tallet slik det ble opplevd av meg som en ung, skeiv mannlig dansekunstner in spe. Deler av denne tidsperioden tilbrakte jeg i Storbritannia og USA, noe som også setter sitt preg på utgravingen og teksten.

Skjæringspunktet mellom 1980- og 90-tallet er en tidsperiode som i ettertid ofte knyttes til Berlinmurens fall, Sovjetunionens sammenbrudd, og at grensene mellom øst og vest ble åpnet og den kalde krigen avsluttet. For nordboere flest var dette en tid fylt av politisk framtidsoptimisme og nedrustning, med Lillehammer OL, rave-parties og introduksjonen av internett (1993). Det til tross for blodige borgerkriger og folkemord i X-Jugoslavia (1992-95) og Rwanda (1994), så vel som andre kjølige understrømmer. Jeg tenker da særlig på konsekvensene av den nyliberalistiske økonomiske ideologien som Margaret Thatcher hadde fremmet på 1980-tallet. Thatcher var statsminister fra 1979 til 1990 i Storbritania og kjent for spissformuleringer som:

«There is no such thing as society. There are individual men and women and there are families.»

«No one would remember the Good Samaritan if he’d only had good intensions; he had money as well.»

«Power is like being a lady… if you have to tell people you are, you aren’t.» ¹

Margaret Thatcher

Det ideologiske tankegodset som Thatchers regjeringstid sto for skulle få langt større og mer vidtrekkende konsekvenser enn noen av oss kunne ha ant den gang. De umiddelbare sosiale konsekvensene for Storbritannia er derimot velkjente fra de mange skildringene i et utall filmer og bøker. Deriblant filmen Billy Elliot og de skeive oppvekstskildringene i bøkene til Douglas Stuart.² Her vil jeg derimot få minne om «Section 28», et tillegg til den britiske kommuneloven av 1988 (Local Government Act 1988), som Thatcher-regjeringen vedtok. Denne loven forbød lokale myndigheter og skoler å formidle informasjon om homofili som alminneliggjorde eller promoterte homofili eller homofiles rettigheter.³ Thatcher opererte her ikke i et vakuum og sto ikke alene. I en spørreundersøkelse gjort i 1987 svarte 75 % av britene at homofili «alltid eller stort sett er galt».⁴ Politisk og ideologisk var hun i tospann med Ronald Reagan, USAs 40. president (1981-89). Han er en av de mest populære amerikanske presidenter gjennom tidene, men som på sin vakt ignorerte framveksten av HIV- og AIDS på 1980-tallet: Det resulterte i en epidemi som løp helt løpsk i USA og spredde seg videre til hele verden. Noe som Prince i Sign ‘O’ the Times nettopp løfter fram.

Oh yeah!
In France, a skinny man died of
a big disease with a little name
By chance his girlfriend came across
a needle and soon she did the same

Prince

HIV-AIDS utgjør et grelt og brutalt bakteppe for tidsperioden 1980- og 90-tallet. Epidemien rammet hardt LHBTQ-miljøer verden over, og gjorde særlig at homofile nok en gang ble stigmatisert, demonisert og utpekt av den evangeliske høyresiden som en samfunnstrussel. For dem kom HIV og AIDS som en bekreftelse på at alt LHBTQ-kampen sto for, stred mot Guds ord og naturens orden. Ettersom smitteveiene var knyttet til deling av kroppsvæsker, ble epidemien uløselig knyttet til ukristelig begjær, drifter og seksualitet, som dertil kunne ramme uskyldige ofre via blodoverføringer med infisert blod, eller uvitende ektefeller og barn i fødsel.

Epidemien forsterket konfliktlinjer om hva som skulle være rådende verdier og verdisett i samfunnet. I grell kontrast til utbruddet av Covid-pandemien i 2020, hvor vi alle skulle ta en for laget, så måtte homofile og andre berørte i LHBTQ-miljøet på 1980- og 90-tallet langt på vei håndtere situasjonen med HIV og AIDS alene. Dette innebar en brutal konfrontasjon med stigmatisering og utestengning, eksistensiell frykt og uro, så vel som sorg over de mange tapene som fulgte av HIV og AIDS. Epidemien angikk liksom ikke storsamfunnet, og det tok lang tid før myndighetene i mange land for alvor tok fatt i problemet. Resultatet var at dødeligheten bare økte i omfang utover på 1980-tallet fram til 1997 – det var først da vi fikk et medisinsk gjennombrudd i tilbudet av antiviral behandling.⁵ Det var hele 16 år etter de første tilfellene ble registrert i California. 16 år med stigmatisering, frykt og uro er lenge, noe som står i stor kontrast til situasjonen som fulgte utbruddet i 2020. For deler av verden er dette fortsatt situasjonen.

Midt under HIV-epidemien, en høstkveld på tidlig 1990-tall, sto jeg ved disken i en stor musikkforretning på Broadway på nedre Manhattan, New York. Jeg var nylig ferdig utdannet fra Statens Balletthøgskole og hadde reist til New York for å ta videreutdanning, som de fleste nyutdannede dansekunstnere i min generasjon gjorde. Fordi butikkpersonalet ikke hadde peiling på det jeg var på jakt etter, og jeg trengte et råd, kom jeg i snakk med en annen kunde. Han var åpenbart en musikk-kjenner som hadde god oversikt. Av utseende sto han ikke ut i mengden, han var kanskje tidlig i 40 årene, og spurte som naturlig var hvor jeg kom fra. Selv fortalte han at han var lege og jobbet med HIV-smittede og AIDS-syke på et av sykehusene på Manhattan da han plutselig knekker sammen i gråt og hulkende utbryter: «Jeg orker ikke å gå i flere begravelser. Det er ikke naturlig at en på min alder skal ha vært i så mange begravelser på så kort tid, at så mange på min alder dør hele tiden.»

Situasjonen var nemlig at fra de første registrerte dødsfallene i California i 1981 og fram til 1989 fantes det ingen medisiner som kunne bremse HIV-viruset i å resultere i AIDS og død. Først i 1989 kom de første medisinene, men disse var svært kostbare og dessuten veldig krevende å bruke med mange bivirkninger. Resultatet var at fram til gjennombruddet med bedre antiviral behandling i 1997, døde veldig mange. Tidlig på 1990-tall var derfor AIDS den største dødsårsaken blant menn mellom 20 og 40 år i USA.⁶ Det antas at det døde om lag 100 000 mennesker av AIDS i New York fra epidemien startet til det kom effektiv behandling på markedet. Sykdommen var nådeløst brutal og førte ofte til dannelser av store mørke flekker på huden som var svært synlige, noe som forsterket stigmatiseringen.⁷

Da jeg kom til New York på tidlig 1990-tall var situasjonen fortsatt svært alvorlig. Gatebildet på Manhattan ga stadige påminnelser om epidemien som hadde rammet oss: Overalt kunne en legge merke til unge, utmagrede menn med spaserstokker. Disse stokkene ble ikke brukt til å flanere med, som en britisk dandy ville ha gjort det et århundre tidligere. Stokkene var snarere brukt av nødvendighet for å kunne ta seg fram, vaklende og ustøtt, på svake bein. Og hele tiden pågikk det pengeinnsamlinger for å hjelpe AIDS-syke med det aller nødvendigste, i fraværet av en velferdsstat som sørget for sine syke.

Homofile hadde allerede på det tidspunkt levd med frykt og uro for å bli smittet i en tiårs tid. Det hadde omkostninger. Ifølge min danselærer og -mentor Frances Becker, mistet dansemiljøet i New York halvparten av sine mannlige kollegaer i løpet av disse årene. Men i tillegg til å miste kollegaer, venner og bekjente, så hadde frykten og uroen for mange av oss krøpet inn i ryggmargen og blitt en del av vårt sentralnervesystem. For noen av oss som gjennomlevde denne perioden, vekket nedstengningene og den offentlige uroen som fulgte Covid-viruset i 2020 og 2021 til live et inderlig og fortrengt sinne. Et oppdemmet sinne over alle årene homofile og andre berørte skeive hadde måtte leve alene med frykt, mens storsamfunnet i liten grad tok innover seg hva vi sto overfor den gangen HIV var ensbetydende med en tidlig død.

For kun drøye ti år etter avkriminaliseringen av homofile i Norge fant sted, ble homofiles kamp for rettigheter og frihet i de vest-Europeiske landene hardt rammet av HIV-epidemien. Allerede i september 1983 ble det første dødsfallet av AIDS registrert i Norge. Det var kun et år etter at Sosialdepartementet hadde fjernet homofili som sykdomsdiagnose i sine manualer.⁸ For mange skeive, og da først og fremst homofile, gjorde HIV og AIDS at diskresjon eller en skap-tilværelse forble en viktig strategi for å unngå diskriminering i arbeidsliv eller risiko for å bli sett på som en mulig helsefare for familie og kollegaer. For det fantes fortsatt ikke noe formelt rettsvern mot diskriminering av homofile eller skeive i arbeidslivet⁹ og opplevelsen av utenforskap ble nok, for mange, forsterket av HIV-epidemien. Få snakket om «det». Smitte, sykdom og død ble håndtert med den største diskresjon i mange familier, så vel som blant venner de første årene. I Norge hadde allikevel situasjonen beveget seg fremover siden 1972, på tross av – eller kanskje nettopp på grunn av – alvoret som HIV og AIDS representerte. Store og livsviktige rettighetskamper og konfrontasjoner med homofobiske holdninger ble utkjempet på mange arenaer i disse årene, og det ga resultater. Tidlig 1990-tall innledet et markant taktskifte. I 1992 kunne et likekjønnet par markere inngangen til sitt samliv med en forbønnsgudstjeneste i Paulus kirke i Oslo, og i 1993 ble Lov om registrert partnerskap vedtatt i Stortinget.¹⁰ Brytningene var intense, men en opplevde likevel som ung aktivist at en hadde tiden på sin side.

Den gang som nå, innebar det å være lesbisk, homse, bi- eller trans at en måtte «komme ut» til sine omgivelser. Det er en sårbar prosess. På 1980- og 90-tallet kunne den bli svært smertefull. Fordommene var mange, kunnskapsnivået langt dårligere enn i dag og en slik prosess kunne resultere i brudd med ens biologiske familie. Mange valgte å ikke si noe, men heller å flytte til storbyer og langt vekk fra sine oppvekststeder. I offentligheten fantes det få personer å vise til eller ha som forbilder, men karikaturene var mange og flittig brukt i underholdningsbransjen. I det skeive miljøet fantes det imidlertid ulike synspunkter på hvordan en burde jobbe med synliggjøring og bekjempe herskende stigmatisering og fordommer. Noen støttet «outing» av kjente personer, det vil si å offentliggjøre andres legning og preferanser før de selv er klar for det. Andre ville at drag-queens og fetisj-elskere skulle tre i bakgrunnen og ikke ta så mye plass i markeringer som Skeive dager og så videre.

Denne ambivalensen besto, forenklet sagt, mellom de som ivret for en normalisering av det å være homofil eller lesbisk, og de som anså det som mest grunnleggende å hevde retten til å være annerledes. For å spissformulere dette: Motsetningene sto mellom viktigheten av å kjempe for retten som homofil eller lesbisk til å ha et A4-liv med like rettigheter som heterofile til juridisk regulerte samliv, sikring av eventulle barn og lovfestet beskyttelse mot diskriminering ¹¹ versus retten til å kunne eksistere som en subkultur som rommet mangfoldet av kjønnsuttrykk og preferanser med alt det innebar av paljetter, cross-dressing, fetisjer og flytende kjønnsidentiter. Denne ambivalensen er fortsatt å spore både i miljøet, og i kommentarfelt på sosiale medier og i diskusjoner i offentligheten.

Det skeive representerte for meg i disse brytningsårene en alternativ motkraft. I en tid før mobiltelefoner, apper og sosiale medier, ble informasjon best formidlet fra person til person og gjennom organisert virksomhet. Drevet av en punkaktig energi, fikk vi grupper som ACT UP (AIDS Coalition to Unleash Power) i USA med slagord som SILENCE=DEATH. I Norge fikk vi studentgrupper på universitetene, og solidaritetsprosjekter som Virusgruppa som fra 1992-2002 viste forestillinger, samlet inn penger og spredte informasjon om safe sex¹². Vi begynte også å få flere vitenskapelige avhandlinger som dokumenterte og frambrakte kunnskap, som for eksempel om hvordan homofile menn erstattet biologiske familier med vennskapsfamilier etc.¹³ Alt dette skjedde ikke i medvind. Selvmordsstatistikken var dyster og skjulte tunge historier om utenforskap og fortvilelse.¹⁴ Heterofile kirkeledere gjorde ikke situasjonen bedre ved at de med alvorstunge miner hevdet på riksdekkende fjernsyn nødvendigheten av å trekke et skille mellom det å være homofil og homofil praksis. Dette ved å nekte andre det de selv tok for en selvsagt rett: Retten til å elske den du vil.

1980- og 90-tallet var ei brytningstid mellom ulike verdisett og hegemonier. Arrangementet som var forløperen til dagens PRIDE, hadde siden 1982 funnet sted under navnet HOMODAGENE. Fra 1993 ble det til SKEIVE DAGER. Dette navneskiftet reflekterer endringene som var på gang. Det var midt i denne brytningstida jeg begynte å virke som dansekunster, og etableringen av Menn Danser fant sted. Menn Danser var et dansekunstprosjekt som på mange måter speiler spenningene i denne brytningstida. Kjernegruppa bak Menn Danser var Øyvind Jørgensen, Odd Johan Fritzøe, Marius Kjos, Karstein Solli, Preben Landmark og Henning Winger. Jørgensen forteller i et videointervju med Danseinformasjonen, for Dansearkivet i 2011 at prosjektet kom ut av et behov for å synliggjøre mannlige dansere, og som en reaksjon på at det ikke-institusjonelle dansefeltet var dominert og styrt av kvinner. Det handlet ikke primært om å belyse forholdet mellom homofili og mannlige dansere.¹⁵ Likefult valgte Menn Danser å vise de tre forestillingsprosjektene de kom til å arrangere nettopp under HOMODAGENE i 1992, og under SKEIVE DAGER i 1995 og 1998. Hver gang med et sammensatt program som var bygd opp av flere kortere koreografier, laget og danset av menn.¹⁶ Jeg husker ambivalensen som svirret rundt arrangementet: Ville dette tjene feltet og fremme rekrutteringen av mannlige dansere, eller ville det bare sementere fordommer og stigmatisere de mannlige danserne som deltok og slik vanskeliggjøre framtidige engasjement?

Jeg så forestillingen i 1992, da den ble vist på store scene på Black Box teater, som den gang lå på Aker Brygge. Opplevelsen av dette sitter fortsatt i kroppen. I stedet for den lille og faste dansemenigheten som vanligvis kom for å se ny dansekunst produsert av ikke-institusjonelle grupper, så husker jeg godt hvordan det var å komme inn på store scene for å se den fylt til randen av et annet publikum. Det er det mest mannsdominerte dansepublikummet jeg til dags dato har sett på en danseforestilling. Prosjektet hadde klart å nå ut til en ny publikumsgruppe, men med det hadde det også klart å vekke følelsen av være del av noe større som ga selvrespekt som ung skeiv dansekunstner. Slik de kommersielle spillefilmene som kom i denne perioden med skeive karakterer som hovedpersoner gjorde: Særlig de som handlet om skeive som ikke bare døde av AIDS, opplevde uforløst kjærlighet, eller ble brukt som karikerte bifigurer i amerikanske familiedramaer. Skeive drømmer og lengsler fikk på den måten en plass i en bredere offentlighet og var ikke lenger bare noe som eksisterte i subkulturens mørke klubblokaler eller bakgater. Jeg tror det er vanskelig å forklare for ettertiden hvor emosjonelt og viktig det opplevdes å se noen som seg selv synliggjort på film og scene i offentligheten den gangen. De gripende konsekvensene av HIV og AIDS ble derimot i Menn Danser holdt på en poetisk armlengdes avstand. Denne virkeligheten var kanskje simpelthen for smertefull å ta tak i på annen måte enn gjennom poetiske uttrykk og gester.

I 1995 deltok jeg selv som utøver i to koreografier av respektivt Odd Johan Fritzøe og Karstein Solli/Marius Kjos.Type-castet med mitt lange lyse hår som henholdsvis en ung døende yngling og en uskyldig engel. Jeg hadde imellomtiden hatt mine første studieopphold i New York, og visste godt hvilken kamp vi stod i og var en del av, selv om mange i publikum i 1995 kanskje var mer opptatt av å se noen pene kropper på scenen og ha en fin fest under SKEIVE DAGER enn delta i aktivisme for å endre verden.

Versjonen av Menn Danser i 1998 fikk jeg symptomatisk nok aldri sett, fordi da var jeg allerede på tur ut i verden igjen. Via en turné i Sør-Italia skulle jeg tilbake til New York for å ta en master i Performance Studies, noe som skulle bidra til å sette alle disse erfaringene inn i et større perspektiv og en kritisk diskurs. Hvor innsikten fra egen bakgrunn fra studier i historie og sosiologi med sosialisering av kjønn, Arnfinn Andersens begrep om «vennskapsfamilier» og Marianne Gullestads «Kitchen Table Society»¹⁷ møtte Judith Butlers og Peggy Phelans forståelse av performativitet. Alt dette smeltet sammen med mitt virke som dansekunstner til fornyet innsikt om scenekunstfeltets radikale potensial.¹⁸

Mine studieopphold i New York gjorde dessuten at jeg for alvor innså hvem som hadde banet vei for endringene som hadde gjort det mulig for meg å gå med hevet hode uten å be om unnskyldning for at jeg var den jeg var. Det var ikke de av oss som kunne passere som «virtually normal»¹⁹. Kampen ble startet av skeive iført høye hæler, glam og stort hår, som ikke lenger fant seg i trakasseringen og overgrepene de ble utsatt for av politiet og ordensmakten fordi de ikke oppførte seg slik det var forventet av personer med et juridisk kjønn som menn. De var skeive som av ulike grunner ikke klarte eller ville leve diskré bak en heteronormativ fasade som forutsatte privilegier som de kanskje heller ikke hadde del i. Sammen med rappkjefta og uredde aktivister, som Kim Friele i Norge, viste de vei ved å vise oss hvor sammensatt og mangfoldig livet kan leves. På den måten strakk de lerretet for oss alle, ikke bare de for av oss som identifiserer oss med det skeive miljøet. Det er på deres skuldre våre rettigheter og gleden over PRIDE hviler.

Dansekunsten har bidratt med mye for skeive, og står for mye vi kan være stolte av, men vi har fortsatt mer vi kan gjøre. Særlig om vi ser på rekrutteringen til det profesjonelle dansekunstfeltet med et interseksjonelt blikk,²⁰ eller ser på hvordan dansekunstnere fortsatt bidrar til å resirkulere de mest rigide kjønnsstereotypiene i undervisning og koreografier.

I november 2019, helgen som markerte 30-årsdagen for Berlinmurens fall og at grenser ble åpnet, opplevde jeg imidlertid noe som for meg representerte et paradigmeskifte i det norske dansekunstmiljøet med premieren på forestillingen Shine Utopians av Harald Beharie og Louis Schou-Hansen. Det våre skeive foregangsforkjempere fra Stonewall-opprøret i 1969 påbegynte gjennom sin spontane revolt, tok Shine Utopians videre og skapte med det for meg det spranget som hele dansefeltet trengte å gjøre sammen, som beskrevet i min anmeldelse til Norsk Shakespearetidsskrift:

«Hvor diversitet ikke blir demonstrert eller framvist, men er levd og erfart med oss i rommet. Det er også dette som gjør at forestillingen oppleves som så vesentlig. I dette ingenting som rommer alt, og mens synth-disco-beaten klinger ut i rommet, vet jeg med sikkerhet at det er ingen andre steder jeg heller vil være enn her i kveld. Porten er høy og døren er vid. Jeg er hjemme». ²¹

Oh yeah. Shine Utopians viste meg hva vi kan være og bære av mangfold sammen om vi vil. Som i Sign ‘O’ the Times hvor Prince snur sin dystopiske låt med en tilsvarende skeiv slutt i det han avslutter:

Some say man ain’t happy truly until a man truly dies
Oh why, oh why?
Sign o’ the times, unh
Time
Time
Sign o’ the times mess with your mind
Hurry before it’s too late
Let’s fall in love, get married, have a baby
We’ll call him Nate
If it’s a boy
Time
Times

Prince