«Sjefsvetter» – 30 år siden OL på Lillehammer

I denne artikkelen, på oppdrag for Danseinformasjonen, deler dansekunstner og gul «Sjefsvette», Björn Sandberg sine minner fra denne begivenheten, og refleksjoner rundt hva OL på Lillehammer kan ha betydd for det frie dansekunstfeltet i Norge.

Og lurer du på hva en «Sjefsvette» er for noe – så får du svar i denne artikkelen!

Svenskarane kjem..

Den 27. mars 1993 kom det seks svenske dansere i en limousin til Aker Brygge og (gamle) Black Box teater for å gå på audition til OL på Lillehammer. De var på West Side Story-turné med Svenska Riksteatern hvor ryktet om jobb i OL hadde spredt seg i ensemblet – og en liten gjeng tenkte at de skulle prøve lykken. I løpet av 24 timer ble dette en strekning på til sammen 150 mil: Bollnäs-Oslo-Härnösand, på både norske og svenske vinterveier med to etter hvert veldig slitne taxisjåfører. De hadde opprinnelig syntes dette var en «kul greie» å tjene litt ekstra penger på. Av disse seks var det to dansere, undertegnede samt Christer Tornell, som ble tilbudt jobb, «and the rest is history»…

…nåvel… Vi visste lite om hva vi gikk til, hvem som var koreograf eller hvilket uttrykk det skulle ha. Vi kjente ikke noe særlig til norsk kultur og var vel heller ingen racere i språket. Det gikk da også vitterlig mer enn et par hjerneceller med den første prøvedagen som fant sted den 14. juni 1993 på Scenehuset i Oslo. Koreografene Leif Hernes og Anne Grete Eriksen, som til sammen utgjorde Dansdesign, holdt seg ikke med bare med én, men hver sin (for svensker) ganske ubegripelige dialekt; henholdsvis Ålesund og Kristiansand. Regissør Bentein Baardson sin mumling bidro også lite til økt forståelse. Ved tre-tiden på ettermiddagen lå i hvert fall jeg i språklig fosterstilling, men så er jo jeg Stockholmare…

Nå skal ikke dette handle så mye om oss, men vi representerte kanskje én av de mange forskjellige typer dansere som ble med i dette prosjektet. Anne Grete og Leif forteller at de hadde satt som absolutt krav å ha med profesjonelle dansere. Det var også et mål for dem å få med dansere fra ulike sjangre og å samle samtids- og jazzmiljøet. De ville heller ikke «ta» et helt kompani som Carte Blanche eller Operaballetten, som kunne vært én mulighet.

Christer Tornell og jeg representerte nok noen av de som lå lengst bort fra det moderne uttrykket som utgjorde deres språk, så for oss var dette en bratt læringskurve og en ny måte å jobbe på. Vi to: En tidligere kunstløper som hadde omskolert seg til jazzdanser og begitt seg langt inn i den svenske musikalscenen, og én «baletthoppa» som også hadde gått en annen vei via jazzen, måtte plutselig kaste seg ut i kontaktimprovisasjon og være medskapende dansere. Vi ble så tildelt hver vår partner, Rudy Claes og Nina Lill Svendsen. De snakket også norsk.

OL i perspektiv

Det finnes selvfølgelig mange perspektiver, minner og vinklinger om OL på Lillehammer. Det var, og er en stor del av nyere norsk historie, både kulturelt og sportslig, og kanskje bør man hente frem begreper som nasjonalromantikk når fenomenet OL omtales.

Historien er fortalt og analysert i fra alle tenkelige ståsted, unntatt kanskje ett; nemlig dansernes og dansen sitt. For midt i alle OL-hymner med Sissel i fri dressur, utøvere, OL-pins, snøfall, fakkelhoppere (med og uten fall), Koss, Tonya og svenskt hockey-gull, så var det 51 profesjonelle dansere som gjorde det som mest sannsynlig er den største frilansjobben i norsk dansehistorie og antagelig en av de største enkeltjobbene noensinne.

Det er dette som er kjernen i denne artikkelen. De betydelige koreografiske verkene som utgjør åpnings- og avslutningsseremoniene under Lillehammer-OL i 1994 og den fantastiske brokete samlingen av norske (og noen svenske) dansere.

Begynnelsen

Koreograf Kjersti Alveberg stod bak Norges presentasjon under avslutningsseremonien i Albertville-OL i 1992. I etterkant ble det utlyst en idékonkurranse til åpningsseremonien til OL på Lillehammer som Alveberg vant, og hvor hun, sammen med koreografene Sølvi Edvardsen og Ina Christel Johannessen skapte et idéfundament for åpningsseremonien. Av ulike årsaker trakk Kjersti seg og oppdraget gikk så videre til Dansdesign og Anne Grete og Leif. Ideen om hoppbakkens kulverter (underjordisk rom) ble videreført. Dansdesign forteller at de startet med blanke ark, og sammen med regissør Bentein Baardson og dramaturg Bodil Kvamme planla de de ulike sekvensene og skapte den fortellingen som nå har gått inn i historien .

Ett helt år i forveien valgte de seg ut noen få dansere til å begynne og utvikle materiale. Det var: Marius Kjos, Caroline Wahlström Nesse, Gry Kipperberg, Karianne Bjerkestrand, Sigrid Edvardsson, Arne Johan Hegdahl, Gaute Grimeland, Per Roar og Snelle Hall. Det var nemlig avgjørende å komme i gang slik at de fikk mulighet til å jobbe i Lysgårdsbakken på Lillehammer for å få testet ut arenaens muligheter, samt jobbe på snø.

Da jeg snakket med Leif Hernes og Anne Grete Eriksen i forbindelse med denne artikkelen fortalte Leif en viktig ting, nemlig at de måtte forholde seg til et underlag som ikke var fast. Dette er jo normalt danserens eneste arbeidsverktøy, gulvet. Det betød at man ikke kunne jobbe rytmisk til/på musikken på vanlig måte, da vi ikke ville ha det kontante fraskyvet et gulv gir. En ganske interessant og spesiell omstendighet. Det er ikke uvanlig å ikke forholde seg rytmisk til musikken innen dans, men å ikke ha muligheten til å kunne gjøre det, er noe annet. Løft på et underlag som gir etter er også moro…

Det var full kanefart i formasjoner ned unnarennet i Lysgårdsbakken som ble filmet på alle vis. Dette dannet erfaringsgrunnlag for videre arbeid og slik utviklet man en lang rekke sekvenser som kunne settes sammen og puttes inn i ulike sammenhenger, formasjoner og konstellasjoner. Vi hadde sekvenser som blant annet «Stakitt», «Tyskarane kjem», «Dow Jones» og «Skjoldmøyslaget». Videre ble det funnet opp ulike måter å transportere egen kropp på vetters vis, som blant annet «Loffing» og ikke minst den entusiastiske favoritten, «Lav hurving»: En noe knedrepende norsk versjon av kosakkdans hvor man forserte mest mulig snø hoppende i grand plié. En klar favoritt var Leif i megafon ropende; «og husk; det er laav hurving..».

Men før vi går videre; etter denne første starten ble det altså, som nevnt over, avholdt audition den 27. mars 1993 og totalt 44 dansere ble valgt ut, sammen med syv jenter fra avgangsklassen ved Statens Balletthøgskole (nå Kunsthøgskolen i Oslo) – til sammen 51 stykker.

Fem måneder hard jobbing

Av disse 51 danserne ble det tatt ut 24 stykker (12 par), inkludert de første ni, til å jobbe sammen på sommeren 1993. 24 er jo som kjent svært delbart og veldig greit nå man skal jobbe med formasjoner. Her må også koreografiassistentene nevnes; Karene Lyngholm, Bibbi Winberg, Lee Otterholt, Hanne Krohn Riege og Håvard Engell. De var Dansdesign/Anne Grete og Leif sin forlengede arm til alle de andre vettene, som inkluderte 107 militære, (Håvard) og alle barna (Hanne). De deltok også i seremoniene.

Vi begynte som sagt den 14. juni på Scenehuset i Oslo og i løpet av tre uker, mandag til lørdag, ble vi regelrett fullstappet av alle disse sekvensene som de hadde laget tidligere på året, i tillegg til en del løft og annet som vi jobbet frem underveis. Vi jobbet også en del ute på Jordal kunstgress og på Sagene.

Etter tre uker i Oslo var tiden kommet for å gå opp noen hakk i format. Vi reiste til Fagernes hvor vi møtte noen av amatørene som skulle være med. De bestod i hovedsak av turnere fra Hokksund turn og Ellen Berntsen sin gym-mix gruppe. Nå kunne vi for første gang se og prøve ut koreografien i et stort format med nesten hundre utøvere på Blåbærmyra stadion. Her kan det passe å nevne at det etter hvert ble litt muggen stemning fordi man hele tiden snakket om proffe og amatører. Derfor ble tittelen «Sjefsvetter» oppfunnet for å skille oss fra resten.

Koreografiskisse. Dansdesign sin skisse over «Solen». Etter at alle Sjefsvettene hadde gjort entre samlet vi oss i sentrum av arenaen og dannet hver vår stråle som så ble matet på med flere hundre Vetter fra en kjempestor kulvert under bakken.
Skissen er hentet fra Dansdesign sitt arkiv i Dansearkivet.

De første kostymene dukket også opp til stor glede og frustrasjon, friksjon og alt annet som kan være i veien når to mennesker skal prøve å løfte på hverandre iført noe som lignet en skumgummi-madrass.

Etter en uke på Blåbærmyra og Scandic Valdres, med både dansebænd og bar, tok hele sirkuset en litt lengre sommerferie frem til den 1. november 1993.

Da startet den fire måneder lange innspurten hvor alle de 51 danserne nå var på plass. Heretter følger en intens periode hvor vi vekslet mellom prøver i Oslo, på en rekke ulike steder, samt Lysgårdsbakken. Vi bodde (selvfølgelig) på Birkebeiner Hotel, rett nedenfor hoppbakken, under denne perioden og hadde speakerbygget i arenaen som både oppholdssted, kantine og tøyekrok.

Vi fikk etterhvert oppleve at den vinteren som november og desember bød på var et lite stykke unna Disney-varianten som kom senere. Danseprøver i fem cm vann og regn, samt nordavind fra alle kanter, er oppskrytt. Vi ble heller ikke beroliget av å tenke på det som hadde blitt sagt under de innledende informasjonsmøtene på sommeren. Vår eminente produsent, Martine Rød, hadde nemlig sørget for å se over alle temperaturmålinger tilbake til 1700-tallet, og kunne garantere at det ikke ville bli kaldere enn 27 minusgrader i OL-perioden. Vi jublet.

Vi inntar Lillehammer

I Oslo under denne perioden var vi både på Scenehuset, Gressbana på Makrellbekken og Idrettshøgskolen, men også i NRK drama sine lokaler i Nydalen. Januar 1994 kom og med det stabilt, om enn kaldt vær, og den 2. februar flyttet vi opp til Lillehammer permanent, til over åpningen. Vi ble innlosjert i «Disneylandskapet» i hyttelandsbyen på Hafjell og soknet til Gaiastova som var blitt senteret i det som var medielandsbyen. Her spiste vi, mest frokost, og hang i baren på kveldene. Det ble spilt multimillionær.

På dette tidspunkt hadde det voldsomt store OB Wiik-teltet utenfor arenaen kommet opp. Det var om lag 200 meter langt og lå «kvart på» Lysgårdsbakken. Altså rett ut fra stadion mot nord. Her var det garderober, opphold for all teknikk og personale, kantine og ikke minst hovedkontoret til LOOC som var blitt plassert i andre etasje på det stillase-opplegget som fungerte både som inndeling og garderobeoppheng. Ingen skal si at vi hadde det fancy, men dieselaggregatene gikk på høygir og vi hadde hundretalts ullpledd (flyttetepper) til rådighet. Hvis det høres provisorisk ut så var det også det, men det fungerte og vi hadde det gøy – litt leirskole. I et lite avlukke i overetasjen holdt vår kjære, og godt besøkte, fysioterapeut Olav Kise til. Han hadde, til noens irritasjon, satt opp et skilt med M.A.S.H på, utenfor sin «feltklinikk». Noen i LOOC ble litt småsure, men det var en for god humoristisk mulighet til å forbigås i stillhet.

De ti dagene vi var der oppe ble delt mellom prøver på åpnings- og avslutningsseremoniene, men fra den 5. februar handlet alt om åpningen. Vi hadde nå fulle gjennomganger og på én av dem viste kvikksølvet -23 grader! Hva gjelder kostymene så var det altså Helly Hansen som lagde dem. Vi hadde, til forskjell fra alle amatørene (Vetter) spesialsydde kostymer. De var i skumgummiforet ubørstet fleece og med et par lag med superundertøy hadde de ingen problemer med å holde på varmen, uansett temperatur. Det var verre med skoene. Vi brukte den gamle sortens lave militærstøvler uten fôr som hadde lite å gjøre utendørs i temperaturer under 12-13 minusgrader. Vi fikk slike komager eller Nesnalobber som prøve-sko, men de kunne vi ikke ha når kameraene var på, så det ble noen småfrosne tær etter hvert.

Selve dagen – 12. februar 1994

Så kom endelig den store dagen og vi begynte å innta våre plasser. De som kom fra unnarennet, (ja, vi sklei ned unnarennet og ja, det gikk fort og var utrolig gøy), ble med i forsvarets beltevogner opp til militærgutta sine brakker ved siden av hoppene. Danserne som hadde sin entre opp gjennom snøen, fra under bakken, gikk rett og slett ned gjennom luker inne på arenaen et par timer før åpning. De som satt der nede i kulvertene under arenagulvet var altså innestengte i flere timer, så det var i tillegg til én inspisient per kulvert (totalt tre hull), en sykepleier og en dass bak et lite forheng. Under selve entréen ble det åpnet falluker nedenifra, hvor det var remser av hvitt elastisk stoff som holdt snøen på plass slik at det så ut som om vettene virkelig kom opp gjennom snøen. Enkelt og genialt. Selve åpningsseremonien gikk vel stort sett som den skulle og jeg anbefaler alle å ta en titt på den.

Det som er verdt å nevne er noe som bare de som var i arenaen opplevde. Når det gikk mot klimaks og fyrverkeriet startet så skjedde noe helt spesielt. Vi hadde jo kjørt full rulle mange ganger, men fyrverkeriet hadde de naturlig nok spart på. Stadion ser jo ut litt som bunn av en termometer sett over ifra. Plutselig skjøt de opp ildstråler rundt arenaen som dannet en vegg hele veien opp til hoppkanten. Dette, sammen med noen voldsomme eksplosjoner på toppen av det hele, gjorde at vi som var i arenaen plutselig var inne i et gigantisk rom som hadde blitt definert av fyrverkeri. Vi ble stående å måpe og glemte, (i mitt tilfelle i hvert fall), det meste av koreografi, og man kan se på sendingen at alle kikker oppover på fyrverkeriet. Et kort øyeblikk av magi.

Når åpningen var over reiste vi tilbake til Oslo og fortsatte i vår lille boble mens resten av Norge fråtset i gull og snøkledde grønne skoger i «the best olympic winter games ever…»

Avslutningsseremonien har kanskje kommet litt i bakevjen da noe av energien jo blir forløst når åpningen er over. For oss ble det frem til ganske sent jobbet svært integrert med alle dansesekvensene vi lærte på sommeren. Vi lærte dem i blandet rekkefølge og det tok lang tid før vi visste hvilken sekvens som endte opp i hvilken seremoni. Det var altså ikke så stor forskjell på åpning og avslutning når man tørr-prøvde, men avslutningen var litt mer actionfylt for oss. Vi var plutselig blitt onde vesener i svært kule, (les kalde) kostymer. Designet minnet om en blanding av elg og kakerlakk, og her var det både doble og triple undertøy som gjaldt. Kostymene var fryktelig kalde og det var minus 12 ute på selve dagen.

Vi hadde et hurtigskift mot slutten hvor vi skiftet til de hvite vettene, eller «disco-vetter» som vi kalte dem på grunn av alle påsydde speil som skulle reflektere lyset. Her var det noen som var nærmest katatoniske av kulde og tårer frøs til is. Vi entret så arenaen i våre fredsvette-kostymer til samisk dikting og noen Tai-Chi-bevegelser jeg dessverre har glemt navnet på – og det ble fred på jord. Til slutt kom japanerne med noen enorme ballonger som skulle representere blomsten, som var deres logo, og sin vakre prinsesse inn, og plutselig så var alt over – og sirkuset var på vei mot Nagano…

Betydningen

Hva betydde så de profesjonelle danserne i hele dette sirkuset med hundrevis av amatører, turnere, kampsportfolk og militære, med mange flere? Vi var jo, tross alt, en forsvinnende liten del i antall og ble nesten helt borte i det kunstneriske innslaget som var selve kronen på verket, i både åpningen- og avslutningsseremoniene. Rent dramaturgisk er vi selve utgangspunktet for fortellingen og har en rolle som en slags veiviser for alle vetter. Sjefsvetter om du vil. Vi er, selv om kameraene dessverre ikke helt klarte å fange det, ryggraden i verket og det fundamentet som innslaget hviler på.

Det som imidlertid er vel så viktig er at dette var et betydelig stykke arbeid og et betydelig verk i seg selv, som holdt en høy kunstnerisk og teknisk kvalitet og samlet mange ulike dansere under ett og samme uttrykk. Bare det å lage noe så stort om vinteren, med de forutsetningene var ekstraordinært. Her må jeg nesten skyte inn at Anne Grete Eriksen har skrevet bok om det å jobbe utendørs med dansere (Koreografi ute). Dansdesign jobbet også senere under enda vanskeligere forhold i fjellterreng, noe som ikke hadde vært mulig uten erfaringene fra OL.

Det at vi ble samlet på denne måten har nok hatt en stor faglig betydning på ulikt vis, både fordi mange dansere har lært en ny eller annerledes måte å jobbe på, men også fordi man har fått jobbe med dansere man kanskje aldri hadde møtt ellers. Det er vanskelig å kvantifisere denne verdien, men flere jeg har snakket med er enig i at miljøet nok var et «før og etter OL».

For meg personlig har den vært avgjørende og jeg har blant annet hatt privilegiet å få jobbe med Dansdesign ved to anledninger senere, selv om jeg vanligvis har befunnet meg i helt andre sjangre. Jeg vet om flere slike møter som har båret frukter i miljøet. Dette er en viktig del av vår felles kunnskapsarv. I et dansemiljø som i sin helhet bestod av færre enn hundre utøvere har det nok vært av stor betydning at man ble bedre kjent med hverandre. Her mener jeg at OL absolutt har spilt en rolle i å konsolidere miljøet.

Hvor er vi i dag?

Et bildesøk på «Vette OL-94» gir akkurat null referanser til de profesjonelle danserne. Ikke ett bilde har jeg funnet som viser oss i våre kostymer. I forbindelse med denne artikkelen har jeg også gjort en del søk for å se hva som egentlig står om oss der ute – om noe. Det eneste som kommer opp på Wikipedia om «dansere og vinter-OL 1994» er noe om TV-vignetten hvor piktogrammene ble gestaltet av dansere. At disse danserne ikke engang var norske, eller at man ikke tenkte at det hadde vært en god idé å bruke norske dansere, kan vi ta en annen gang. Jeg har også møtt folk som virkelig har gått i dybden og skrevet bok om OL på Lillehammer og de gjettet på Ellen Berntzen som koreograf for åpningsseremonien. Det er altså litt symptomatisk når de som har gravd dypest i denne materien ikke vet noe om oss eller koreografien. Er det Norge som land som ikke er interessert? Er det tilfeldigheter eller mediedekning? Var det det moderne koreografiske formspråket? Fravær av kjendiser?

En funfact er at det var et spørsmål i Trivial Pursuit om hvem som koreograferte OL – antageligvis det vanskeligste spørsmålet i TP.

Konklusjon?

Hva mener jeg så med dette? Nå, tretti år senere har dansen den minste plassen i offentligheten jeg har opplevd i mitt liv siden jeg startet på ballettskole i 1980.

Er det viktig at vi danserne blir gitt en større plass i sirkus Lillehammer? Kanskje ikke, men det burde være av interesse at fortellingen ligger tett opp til det som faktisk skjedde og det er vel her, i hvert fall vi, kanskje ikke helt føler at denne delen av «arven etter OL» har blitt ivaretatt på en riktig måte, all den tid vi ligger i en blindsone midt i smørøyet. Det er ikke vanskelig å se for seg underholdningsverdien i en liten «road-movie» fra dansernes herjinger på Lillehammer og egentlig smått utrolig at det ikke ble laget. Kanskje det ikke er for sent..?

Det hadde jo vært fryktelig gøy hvis man hadde gått igjennom arkivmaterialet i NRK for å se om det ligger noe fra prøvene. Det hadde også gått an å lage en aldri så liten dokumentar om noe som i hvert fall bidro til den norske OL-euforien bittelittegrann…
Jeg kan bidra med bilder fra baren på Fagernes hotell.

Husk – «lav hurving»!

Olympisk hilsen, Björn Sandberg – Gul Sjefsvette!

PS. Her vil jeg takke Danseinformasjonen som i sin ualminnelige visdom valgte seg meg og min hukommelse til å senke seg over OL sitt minne.

Medvirkende profesjonelle dansere – «Sjefsvetter»