Path Created with Sketch.

Syv «etablerte scenekunstkompanier» har fått avslag på kunstnerskapstøtten fra Kulturrådet

zero visiblity corp.
Foto: …it’s only a rehearsal av zero visibility corp./Ina Christel Johannessen. På bildet: Line Tørmoen og Dimitri Jourde. Foto: Erik Berg
Det har dessverre blitt en fast høst-føljetong de siste årene: Med avslagene på kunstnerskapsstøtte fra Kulturrådet følger diskusjonen om de såkalt «etablerte scenekunstkompaniene». Hvem har ansvaret for disse? Skal de fortsatt eksistere? Og hvorfor finnes det ikke statlige støtteordninger som ivaretar livslange kunstnerskap i det frie scenekunstfeltet? Denne uka har det blitt kjent at «etablerte kompanier», og tidligere mottagere av Basisfinansieringstøtten, zero visibility corp./Ina Christel Johannessen, Heine Avdal Produksjoner, Ingun Bjørnsgaard Prosjekt, Winterguest/Alan Lucien Øyen, Jo Strømgren Kompani, Goksøyr & Martens og Verdensteatret fått avslag om kunstnerskapsstøtte.

Kort historikk
Fri Scenekunst – kunstnerskap ble lansert som ny ordning i 2019, og overtok da for ordningen Basisfinansiering av frie scenekunstgrupper, som ble avviklet. Hovedforskjellen mellom Kunstnerskap og Basisfinansering, ifølge Kulturrådet selv, er at den nye ordningen legger vekt på potensiale for fortsatt kunstnerisk utvikling og at det legges mindre vekt på fartstid, internasjonalt nedslagsfelt og etablert drift. Kunstnerskapsstøtten gis for fem år av gangen, og man kan søke igjen, men nye perioder kan ikke forventes. Det er et poeng at man i perioden man får støtte ikke anlegger noe som ligner på drift.

Med denne omleggingen går man igjen bort fra muligheten til langsiktig og forutsigbar drift for danse- og teaterkompanier i det frie feltet. Dette er en gjentagelse av det vi så i 1998 hvor støtteordningen fjernet driftsstøtte og hvor det kunstneriske potensialet i søknadene skulle vurderes. Langsiktighet og forutsigbarhet forsvant.

Etableringen av Basisfinanseringen i 2007 kom som en reaksjon på 98-endringen. Kompaniene i det frie feltet trengte også forutsigbart og langsiktighet, dersom man skulle kunne inngå avtaler om internasjonale turneer eller festivaler flere år frem i tid. I 2020 er vi tilbake til kortere tidshorisonter og drift er igjen et fy-ord.

Flytting av problemet
Kunstnerskapsstøtte-ordningen har ikke løst noen problemer. Tvert imot er nå presset på prosjektstøtteordningen større enn noen gang. Dersom de «etablerte kompaniene» skal kunne fortsette med kunstnerisk virke, må de nå søke prosjektstøtte. Basiskompaniene har vært privilegerte, og har kunnet gjennom år utviklet profesjonelle produksjonsenheter med stort nettverk, kanskje særlig internasjonalt. Mange av dem jobber også i storformat, det vil si med verk med mange dansere på scenen som passer inn på de store scenene. Det har betydning for budsjettene. Dersom de «etablerte kompaniene» får innvilget prosjektstøtte, tar de ganske store jafs av en pott som også skal gå til unge kunstnere som er nyutdannet, kunstnere som er i midten av karrieren og kunstnere som i flere tiår har levd på prosjektstøtte. Kunstnerskapstøtten har dermed flyttet byrden over på alle dem som søker prosjektstøtte, og her er kampen enda hardere enn på lenge. Mangel på gode strukturer rammer altså hele kunstarten.

Konsekvens
Danseinformasjonen kjenner til at flere kompanier vurderer å avvikle. Ina Christel Johannessen har fått avslag og søker ikke prosjektstøtte, og forteller at hun i utgangspunktet styrer mot en avvikling av zero visibility corp. Kompaniet har støtte ut 2020, men de har kontrakter med flere internasjonale spillesteder våren 2021, fordi årets turné ble avlyst grunnet korona.

Dersom flere av disse kompaniene legges ned, er det et poeng at mange arbeidsplasser for dansere går tapt. Mange utøvende og medskapende dansekunstnere har arbeidet i «basiskompaniene» og hatt det som sin arbeidsplass i flere tiår. Dersom disse kompaniene forsvinner, mister vi også i stor grad muligheten til å oppleve fri dansekunst i storformat. Da sitter vi igjen med to produserende institusjoner (Nasjonalballetten og Carte Blanche), og et fritt scenekunstfelt som jobber i mindre format. Om dette blir en langvarig trend, må vi være klar over at Kulturrådet er med på å kuratere feltet.

For dansekunsten er dette prekært. Over 90 prosent av danseforestillingene som spilles her til lands, skapes av og med dansekunstnere som arbeider i det frie feltet. Det betyr at dansekunstens utvikling i stor grad skjer i det frie feltet, og at kunstarten er helt avhengig av offentlig støtte kanalisert gjennom ordningene i Kulturrådet.

Kontakten mellom våre to institusjonskompanier og det frie feltet har heldigvis økt, og det er i dag en god dialog og mye kunstnerisk samarbeid. Men de økonomiske forutsetningene og rammebetingelsene er fortsatt helt ulike.

Vi venter nå i spenning på pressemeldingen fra Kulturrådet og at tildelingslistene skal offentliggjøres, slik at vi kan se helheten. Danseinformasjonen er også i dialog med andre institusjoner, som Norske Dansekunstnere og Danse- og teatersentrum, for å se hvordan vi sammen kan tydeliggjøre problemet ovenfor kulturpolitikerne. Vi trenger en helhetlig strategi for det frie scenekunstfeltet – og vi trenger den nå.