Dansegledens ambassadør – 10 spørsmål til Jens Jeffry Trinidad

Av Venke Marie Sortland, for Danseinformasjonen

1. Hva arbeider du med for tiden?

Akkurat nå er det faktisk ganske hektisk. Jeg har nettopp jobbet en uke med avgangselevene i jazzdans på Norges Dansehøyskole – der gjorde jeg en tvist av house og jazz, til låta “Sing, Sing, Sing” med Benny Goodman (skrevet av Louis Prima). Det har vært veldig spennende. Jeg liker miksen av streetdance/hiphop og ”good old jazz» veldig godt. Og så er jeg veldig inspirert av 1920-tallets stil og dans.

For det andre skal jeg og crewet mitt, Cre8 Dance Crew, vise et stykke på Åpen Scene (på Rommen Scene). Stykket heter ”Swathe”, som betyr ranker, eller rekker, som på en åker. Inspirasjonen har vi hentet vi fra en filosofisk retning som heter holisme, som handler om at helheten er mer en summen av dens deler. Vi føler dette er relevant i forhold til dansen, miljøet og kulturen vår.

”Swathe” er en koreografi som jeg og Christine Nypan opprinnelig skapte for studentene på 2. BA Jazz på KHiO (2. klasse på bachelorprogrammet i jazz ved Kunsthøgskolen i Oslo) i fjor vår, som vi nå har valgt å gjenoppta med danserne i crewet vårt. Det er spennende å finne ut hva som funker og ikke – crewet vårt har jo en helt annen bakgrunn enn KHiO-studentene.

Crewet mitt har 16 medlemmer, som alle har forskjellig nasjonalitet, interesse og bakgrunn – fra jazz til kun hiphop. Vi har danset sammen i ti år, så vi er som en familie. De fleste av oss jobber frilans med dans, og er veldig opptatt. Noen jobber også med musikk eller teater, og noen studerer. De fleste underviser og koreograferer selv, derfor er alle med på å skape uttrykket vårt. Men i det siste har jeg hatt det kunstneriske ansvaret – og det siste ordet hvis det er noen krangler eller uenigheter…(ler). Det å ha mulighet til å samle gjengen for å gjøre Åpen Scene er veldig fint. Hvis vi ikke blir booket på samme jobb, får vi aldri ellers gjort store produksjoner sammen.

I tillegg har jeg et prosjekt sammen med Elin Osjord. Jeg møtte henne i fjor – hun ville filme meg, noe jeg var veldig med på. Som location hadde hun valgt utstillingen som Bård Breivik – en av Norges største skulptører – hadde på Vigeland-museet. Elin kjenner ham, så vi fikk lov til å leke oss med og i installasjon hans. Jeg improviserte og hun lekte med kameraet sitt. Prosjektet, som vi har kalt ”Playground”, har ingen klar baktanke eller tematikk, men jeg synes det er veldig interessant. Vi filmet bare en dag, men det resulterte i noen snutter som vi nå har klippet sammen. Filmen skal brukes om meg på Danseinformasjonens nettsider under den nye presentasjonen av norske koreografer og kompanier (her).

Jeg jobber selvfølgelig også med de siste forberedelsene til Dansens Dager – jeg forbereder mine elever på Jump Dansestudio til oppvisning på Operataket, og planlegger talen jeg skal holde. Og så er det jo alltid noen små eventer og sånne ting innimellom. Jeg må også nevne at jeg nettopp fikk innvilget tre års arbeidsstipend fra Statens kunstnerstipend, så nå kan jeg endelig sette av mer tid til mine prosjekter og egen utvikling. Det er helt vilt.

2. Hvordan skiller arbeidet med stykket ”Swathe” seg fra ditt tidligere arbeid?

I prosessen med å koreografere for 2. BA Jazz på KHiO måtte jeg og Christine Nypan først lære hverandre å kjenne. Videre hadde vi lyst til å utforske improvisasjon. Studentene på KHiO har også en helt annen bakgrunn enn den vi har. Vår tanke var at vi ikke ville skvise dem inn i hiphop-stilen. Vi ville at de skulle bruke sin egen bakgrunn, og at de enkelte dansernes kvaliteter skulle få lov til å skinne igjennom. Det var en spennende og utfordrende prosess, hvor vi samtidig utforsket nye metoder og teknikker.

Det å utfordre meg selv til å finne bevegelsesmateriale som jeg synes er nyskapende, er nytt for meg. Det er først nå de senere årene jeg har begynt å koreografere denne typen scenekunst. Vanligvis koreograferer jeg for artister eller gjør bestillingsverk for kommersielle TV-produksjoner. Jeg lærer noe nytt hver dag, siden jeg hverken har utdannelse eller lang bakgrunn i koreografi. Jeg er veldig glad for at KHiO og Norges Dansehøyskole gir meg mulighet til å utforske og prøve ut mine teknikker og metoder – skape og feile – for det gjør man jo. Det er vel denne måten jeg skal lære ting på, tror jeg.

3. Kan du beskrive hvordan du vanligvis jobber?

I tillegg til dansegleden, er musikken en veldig drivkraft for meg. I prosessen med å skape koreografi, ser jeg først og fremst for meg bilder, stemninger, og dynamikk – hvordan jeg kan bevege rommet. Tema kan også være sentralt. Ut fra dette skaper jeg materiale og bevegelser. Jeg liker også veldig godt at det er en råhet i koreografien.

Hvis jeg jobber i kommersielle produksjoner, gjør jeg som regel bestillingsverk – da er det veldig konkret hva oppdragsgiveren vil ha. Selv om man vil utfordre, må man jo treffe seerne gjennom kameralinsa og TV-skjermen. Ofte er det ”more is more” som gjelder. I slike produksjoner jobber jeg med folk som har mer eller mindre samme danseerfaring som meg. Jeg stiller med ferdig materiale til danserne, for ofte er det bare satt av et par timer prøvetid, før vi møtes på scenen et par dager senere – og så er vi ”på”. Noen ganger får vi en time med artisten også. Det er kjempegøy. Hvis jeg koreograferer for artister som skal på turné så får vi kanskje litt mer tid.
Det å jobbe under et sånt press er både veldig gøy og veldig utfordrende. Ikke minst når jeg alltid er med som danser selv, i tillegg til å koreografere. Men når jeg vil gjøre alt, må jeg vel lide litt.

Men, jeg synes det er mer interessant å jobbe med TV-produsenter og –regissører. Dette er ofte personer med sterke visjoner. Det å få lov til å være med å utvikle ideene deres, og få samarbeidet med dem til å funke og klaffe, er veldig spesielt. Mitt siste oppdrag for denne bransjen var for MGP (Melodi Grand Prix). Da fikk jeg jobbet med Vibeke Sørlie (hiphop-koreograf). Hun er en veldig inspirerende dame, med bein i nesa.

Jeg er mye inne i den kommersielle danseverdenen, men ønsker å jobbe mer i den frie scenekunstverdenen. Å veksle mellom disse er kjempespennende, men kan også være veldig forvirrende.

4. Når, hvordan og hvorfor begynte du å arbeide seriøst med dansekunst?

Hvordan jeg havnet her? Ja, det lurer jeg også på! Jeg startet å danse da jeg var tolv år, på X-Ray Ungdomskulturhus i Oslo. Der hadde jeg fire mentorer; Reo, Benny, Mo og Gomi –   noen av Norges hiphop-pionerer. De har formet og inspirert mange ungdommer, og var de beste mentorene jeg kunne hatt på den tiden. I gruppen Dancing Youth lærte vi først og fremst disiplin og punktlighet; av og til måtte vi stå og holde en posisjon i fem minutter, til alle ”hadde det”, før vi fikk gå videre.

Etter hvert fikk jeg trene med showgruppa på X-Ray. Det var kjempestort og vekket interessen min for dans i enda større grad. I begynnelsen trente jeg basketball i tillegg, men da jeg skulle starte på videregående valgte jeg å fokusere på skolen og dansen. Mens jeg gikk på videregående fikk jeg lov til å være med å opptre. I tillegg fikk jeg ansvaret for undervisning av nybegynnerne. Det å få lov til å lage mine egne rutiner var en kjempeerfaring.

Etter videregående bestemte jeg meg for å ta et friår, hvor jeg bare skulle reise. Jeg dro til New York, LA og Paris, oppdaget forskjellige miljøer og kulturer, og tok masse klasser. Planen var at jeg skulle begynne å studere igjen når jeg kom tilbake til Norge. Men nå sitter jeg her i dag, og er fortsatt på samme greia..(ler).

Da jeg kom tilbake til Norge fikk jeg først jobb som danser i Det Norske Teatrets oppsetning av «Jungelboken». Å være med i en så stor og omfattende produksjon, med så mange mennesker involvert, var helt nytt for meg. Vi spilte omtrent 150 forestillinger. Etter dette begynte ballen og rulle – jeg tok bare tak i jobbene som kom.

Hvilken jobb har betydd mest for deg hittil?

Å få jobbe i store tv- og teaterproduksjoner, og med anerkjente musikere, har vært veldig lærerikt og et privelegium. Samtidig har det å koreografere studentene på KHiO og Norges Dansehøyskole hatt stor betydning for meg, og gitt meg mulighet til å utforske mitt koreografiske uttrykk.  

Å turnere med det svenske streetdancekompaniet Bounce var også en veldig fin opplevelse. Sammen med dem besøkte jeg mange store scener i Europa. Men det å jobbe med Impure Company og Hooman Sharifi (”Now the field is open”), produsert i samarbeid med Javid Afsari Rad og dEEp doWN dopEIZM, 2012), lærte jeg veldig mye av. Prosessen med denne produksjonen var helt annerledes enn det jeg er vant med. Jeg ble fasinert og inspirert av både stykket og danserne.

5. Hva håper du å utrette gjennom din virksomhet innen dansekunst? Har du en plan, noen bestemte mål eller ambisjoner for framtiden?

Ja, jeg har vel det. Jeg vil både skape og koreografere mer, og få mer erfaring som utøver. Men først og fremst vil jeg lære meg flere metoder og teknikker. Jeg vil utvikle nye kvaliteter og mønstre innenfor hiphop og streetdance, og skape nye møter mellom ulike typer dansere og sjangre. Jeg har også en drøm om å samle en gjeng med dansere, som er i samme prosess og tanketilstand som meg, for å skape noe sammen.

Jeg er en veldig rastløs person – jeg må liksom alltid videre. Jeg vil at ballen skal rulle, og jeg må være i bevegelse. På en måte er jeg alltid i en læreprosess, jeg lærer noe nytt hver dag.

6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

Jeg er veldig stolt av det norske dansefeltet. Jeg synes det er veldig mange gode dansere og koreografer her i Norge. Scenekunsten som blir laget her er også veldig bra. Samtidig synes jeg vi burde være mindre skeptiske og mer nysgjerrige på hverandre, på ulike deler av feltet og på ulike sjangre. Kanskje må vi akseptere hverandre enda mer, og gi hverandre enda mer plass? For jeg tror det er plass til alle.

7. Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?

Hiphop og streetdance-guruer som Caleaf, Link, Brian Green og Marjory Smart, for nevne noen få, har inspirert meg utrolig mye i min dans. Jeg blir inspirert av hvordan deres sjel lever gjennom dansen, kunnskapen de har, og at de faktisk var med på å skape disse sjangrene. Det er også utrolig mange andre streetdance-utøvere som inspirerer meg, både norske og utenlandske, venner og kollegaer – utøvere som er nyskapende, jobber beinhardt, og er frie sjeler som danser for seg selv.

Men jeg har ikke vært så opptatt av å oppsøke eller skape meg forbilder. Jeg liker å se forestillinger, og snuser på det jeg synes er spennende og utfordrende av kunst, kultur og natur.

Jeg fikk tilfeldigvis se NDT (Nederlands Dans Theater) da jeg satt og søkte på YouTube. Klippet var fra en koreografi av Jiří Kylián. Musikaliteten han bruker og presisjonen i bevegelsene, er veldig magisk. Jeg blir også inspirert av Pina Bausch, selv om jeg ikke har sett noen hele stykker av henne ennå. Jeg har bare sett én forestilling av Batsheva Dance Company, men den likte jeg kjempegodt. Jeg har sett flere forestillinger av NDT – og liker noen av dem. Jeg har også sett Akram Khan Company, Peeping Tom, Carte Blanche, Oslo Dance Ensemble, og Impure Company. Danserne i disse kompaniene er utrolig sterke og inspirerende.

8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling? Blir du (for eksempel) inspirert av teoretikere og/eller andre kunstuttrykk?

Musikk først og fremst. Det kan være musikaliteten, stemningen, eller følelsene bak som  trigger meg. Jeg blir også veldig inspirert av å freestyle eller improvisere – det drar hodet og sjelen gjennom mange faser og retninger. Når jeg freestyler/improviserer finner jeg både nye metoder og bevegelser. I hiphop-miljøet er det som regel gjennom jams, sessions eller battles jeg opplever den frie dansen – å miste kontrollen over rammer og regler, og miste meg selv i musikken eller stemningen. Jeg synes ”social dancing” er utrolig viktig å bevare i hverdagen vår.

I fjor sommer tok jeg en intensiv Gaga-workshop i Barcelona. Den åpnet nye veier. Jeg fikk både ny informasjon, og ny forståelse av hvordan jeg kan videreutvikle meg innenfor både koreografi, undervisning og utøvelse av egen dans.

Jeg synes også dansehistorie er veldig spennende – hvordan sjangre har blitt utviklet, krysset, og hvordan musikken beveger og former dansens retninger.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum uten å miste sin kunstneriske integritet?

Er ikke dette med å miste sin integritet bare et problem som man skaper for seg selv?  
Innenfor den kommersielle verdenen handler det om å treffe seerne. Jeg tenker at det også i scenekunsten handler om å treffe publikum, uansett om det du gjør er sært eller kjempekommersielt. Det handler om å bevege noen tanker eller følelser, eller skape en flamme som står og gnistrer litt. Om publikum blir fornærmet eller imponert, utfordret eller inspirert, skal det jo være en opplevelse.

Jeg ønsker å formidle at dans er dans. Dansen må få lov til leve uansett om den er seriøs eller useriøs. Når dansen blir mekanisk og uselvstendig, må man kanskje stoppe, lytte og bryte mønstre for å finne nye veier.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Jeg ønsker meg mindre skepsis og mer nysgjerrighet. Jeg tenker alle kan beine på enda hardere – man må ha masse erfaring for å komme seg videre med sin kunst, eller i det hele tatt vite hvilken retning man skal ta.

Mange dansestudioer står ledige. Jeg synes folk skal få mulighet til å fylle disse studioene – enten for å skape, eller bare for å danse. Det er jo litt klisjé, men jeg mener alle skal få kjenne på dansegleden så ofte som mulig. Den kan åpne veldig mange dører, både inni og rundt oss, og er en viktig drivkraft til å fortsette. For min egen del er dette kjempeviktig å prioritere. Uten dette stagnerer jeg.