Path Created with Sketch.

Et langt, levende danseliv – Fernanda Sparre Smith fyller 100 år

Foto: Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand.
Om hundre år er allting glemt, sies det. Men Fernanda Sparre Smith fyller 100 år den 18. august og har visst ikke glemt noe som helst. Jeg besøker henne i Uranienborgveien, leiligheten er stilfull med malerier på alle stueveggene, og i arbeidsværelset henger fotografier fra dansekarrieren hennes, som starter på 40-tallet. Jeg har besøkt Fernanda mange ganger her, vi har holdt kontakten i 45 år, helt siden jeg som 8-åring startet ved hennes ballettskole Fernanda Smith Ballettskole/Asker Dansesenter. Vi drikker alltid te, og ofte spiser vi smørbrød, men i dag er det intervju, så vi har ikke tid til sånt, og vi setter oss borte ved vinduet, der toppene av bjerketrærne utenfor har vokst helt opp til femte etasje og beveger seg med vinden og fuglene mens vi snakker.

Jeg kommenterer kunsten vi er omgitt av i rommet, og Fernanda understreker at hun kommer fra en familie der kunst var en naturlig del av livet.

«Min far var sjefsbibliotekar i Bergen, men også meget musikalsk, han satt ofte ved pianoet og spilte fritt. Han var musikkanmelder i Morgenbladet og hver søndag anmeldte han konserter på Den Nationale Scene. Noen ganger fikk vi barna være med, og den første forestillingen jeg så i mitt liv var Carmen. Da satt jeg på fanget til far, og jeg husker jeg syntes veldig synd på Don José, for denne Carmen var ordentlig slem, hun hundset ham og dette kunne jeg ikke tilgi!

Vi var fire søsken, og alle ble kunstnere. Mine eldre brødre Waldemar og Victor ble henholdsvis pianist og kunstmaler. Jeg er født i Oslo, men ble tatt med til Bergen etter et halvt år, og på min ettårsdag kom lillesøster Sunniva. Hun ble billedkunstner, men hadde også musikalske talenter hun fikk utfolde.

Min mor var også begavet og ønsket å bli bildende kunstner, og hun begynte ved Harriet Backer sin malerskole. Men da hun skulle betale skolepengene, viste det seg at beløpet hun hadde oppfattet skulle gjelde for et år, bare var nok for én måned, så hun måtte pakke sammen malesakene. Vi har noen arbeider etter henne, og hun illustrerte flere bøker. Far ble syk og døde i 1936. Mor og vi barna dro tilbake til Oslo, og bosatte oss i denne leiligheten i Uranienborgveien. Her hadde vi alt i nærheten; slottsparken, alle teatrene, aulaen, Karl Johan.»

Fernanda debuterer 11 år gammel på Den Nationale Scene i juleforestillingen «Kari, Mari og prinsen» som blåbær og nisse. Det er to danseskoler i Bergen på 30-tallet, den ene er klassisk orientert, den andre fridans-orientert. Fernanda begynner hos danske Ellen Hein og får fridansen inn fra barnsben av. Når familien flytter til Oslo fortsetter hun å danse ved skolen til den kjente Inga Jacobi i Josefines gate, men undervises mest av Solveig Fuglseth.

Fernanda Sparre Smith
Fernanda Sparre Smith debuterer 11 år gammel på Den Nationale Scene i juleforestillingen «Kari, Mari og prinsen» som blåbær og nisse (1934). Foto: Bøbak.

«I 1941 startet Gerd Kjølaas et seks-ukers kurs for dansere. Jeg var nettopp ferdig med artium og hadde ingen inntekter, så jeg var bekymret for hva kurset ville koste. Da gikk brødrene mine, Waldemar og Victor, opp til Uranienborg terrasse der kurset skulle holdes, og spurte Gerd Kjølaas om kursavgiften. Den var på hele 60 kroner. Det ble så holdt et familie- og venneråd hjemme, og vi snakket om planen, hva dette ville bety for Fernanda, hva var meningen med hennes liv, hvor lå evnene hennes, om det var noe å satse på, kunne det bli et levebrød? Vi lyttet sammen og var stille sammen, vi la frem våre tanker. Og innen møtet var ferdig lå pengene på bordet; 60 kroner.

Høsten samme år meldte jeg meg på Gerd Kjølaas toårige utdanningskurs for profesjonelle dansere. Og etter et veldig interessant eksperiment, som denne skolen var, avsluttet vi med eksamen og fikk vitnesbyrd. I tillegg til dansefagene hadde vi bl.a. anatomi, kunsthistorie, rytmikk, romlære og Labans teorier.

Alle kunstnere debuterte på denne tiden, uansett kunstgren, og da jeg hadde avsluttet utdanningen min hos Kjølaas, slo jeg meg sammen med Liv Brodtkop og Guri Ludt.  Vi delte en kveld på Det Nye Teater (nå Oslo Nye Teater) for vår debut og vi koreograferte egne soli og gruppedanser. På selve forestillingen, akkompagnerte Waldemar meg. Vi fikk anmeldelser i alle avisene!

Fernanda Sparre Smith i hennes eksamensdans «Aften på høyfjellet» (1942) ved skolen til Gerd Kjølaas.
Musikk: Grieg. Foto: Ukjent
Fernanda Sparre Smith i «Landlig Suite» av Bartok, koreografert av henne selv. Bildet er fra hennes debutforestilling på Det Nye Teater (1946).
Foto: Polyfoto AS

Den sceniske dansen var overhodet ikke etablert i Norge på denne tiden, men det fantes en del private ballettskoler med noen elevoppvisninger. Vi hadde ikke mye kontakt med verken Europa eller Amerika. Dessuten hadde vi vært innestengt i fem år under krigen og var helt forslukne etter å få se og høre kunst. Teatrene hadde vært stengt, det var ingen offentlige forestillinger, og ingen mulighet til å opptre. Men Signe Hofgaard laget et program, og jeg var med i gruppen hennes. Vi spilte to forestillinger på Centralteatret, som ikke var annonsert i avisen, det gikk kun fra munn til munn og vi hadde fulle hus! Man måtte virkelig finne egne måter å nå ut til publikum. Waldemar og hans kollegaer benyttet seg av kontakter og venner og arrangerte huskonserter rundt omkring i Norge, de tjente minst 15 kroner pr konsert.»

Fernandas danseliv foregår i en tid der den moderne dansen, fridansen, utvikles i Europa og litt etter litt i Norge. Dansehistorien vi andre leser om, har Fernanda faktisk gjennomlevd i sin egen kropp. Tankene som brøt med den klassiske dansen var revolusjonerende. Fernanda snakker entusiastisk om Isadora Duncan, Gret Palucca, Martha Graham, og Rudolf Laban; det å danse barbent, uttrykke seg fritt, ta dansen ut i luft og natur, sjø og strand, var helt nytt.

«Rett etter krigen startet Rudolf Laban en skole i fridans, Art of Movement Studio i Manchester. Jeg hadde hørt om den, og etter utdanningen hos Gerd Kjølaas tenkte jeg: der skulle jeg vært. Vi diskuterte det i familien og igjen var temaet skolepenger. Det fantes jo ingen stipender eller lignende. På denne tiden hadde Victor en separatutstilling der han solgte alt, og hovedverkene ble kjøpt opp av samleren Rolf Stenersen. Victor var lykkelig, hans kollegaer var lykkelige og vi var lykkelige, for dette hjalp jo litt på matbudsjettet hjemme. Men aller mest lykkelig ble jeg, for Victor kom hjem og la en bunke penger på bordet og sa: «Fernanda, vær så god, der er penger til ett års undervisning hos Laban.» Jeg ble stum. Det satte meg i stand til å pakke sammen mine utslitte ballettsko og en kittel jeg hadde sydd selv, og reise til England. Skolen hjalp meg å finne en digs, en liten hybel, i en gate som het Old Trafford. Senere har jeg skjønt at dette har noe med fotball å gjøre, og jeg beklager, jeg er ikke interessert i fotball, men jeg har altså bodd ett år i Old Trafford!

Det var et eventyr å gå på den skolen. Laban var rundt 70 år, og han underviste oss innimellom, men mest hadde vi Lisa Ullman. Det var banebrytende tanker. Labans åtte efforts, eller bevegelseskvaliteter, var grunnlaget for hans danseteknikk. Tid, rom flyt og kraft settes sammen i åtte kontrasterende kombinasjoner. Da jeg kom hjem fant jeg det helt naturlig å benytte kunnskapen jeg hadde tilegnet meg i teatersammenheng. Jeg ble ansatt på Det Norske Teater sin elevskole, der jeg arbeidet noen år med skuespillerelever. Det var en veldig hjelp for skuespillerne å få noe håndfast når det gjaldt det fysiske.

Fernanda Sparre Smith
Kurs holdt av Rudolf Laban og Lisa Ullmann ved Art of Movement Studio i England. Lengst til høyre i bildet ser vi Fernanda Sparre Smith. Foto: Ukjent.

Så var jeg danser i Ny Norsk Ballett i flere år. I 1952 dro jeg på en tre ukers studietur til New York. Vi så sikkert 20 teaterforestillinger, vi kunne velge og vrake blant det beste. Her så jeg Oklahoma, som er den første musikal der koreografi er et integrert element i sceneuttrykket. Jeg oppsøkte også Martha Grahams studio og fikk kikke på en treningstime gjennom en åpen dør til salen der avanserte elever utføre hele serien. Jeg fikk se hvordan kroppen viklet seg ut, at hver del av kroppen fikk sin sjanse, fra sittende på gulvet, til stående, og til slutt på diagonalen over rommet. Det var veldig fascinerende. Etter timen kom Martha Graham selv ut og hilste på oss, hun var liten, spe, gikk barbent, tok seg tid til en prat. Det gjorde stort inntrykk på meg å møte henne.»

Grahamteknikken skal bli et viktig innspill fra Fernanda til neste generasjon dansere, for hun er en av de første som underviser denne teknikken i Norge. Men først tar dansen henne til et helt annet arbeid, som er av humanitær art. På studieturen til New York får hun kontakt med en organisasjon som driver fredsarbeid.

«Dette lå i tiden. Etter verdenskrigens nød var det sterkt behov for nye tanker og forståelse, ikke bare mellom mennesker, men mellom nasjoner. Moral Re-Armament kjempet for forvandling, forsoning og fred. De benyttet kunstneriske uttrykk for å styrke menneskelige møter, litteratur, teater og dans. Jeg ble grepet av en musikal der og sluttet meg til en gruppe som skulle ut til mange land. Dette var et rent humanitært arbeide uten lønn, og vi reiste til land der vi ble invitert. Vi var to profesjonelle dansere som ble engasjert i musikalen og var med til Asia, Sør-Amerika og India. I India møtte vi både det beste og det mest problematiske i samfunnet, fattigdommen var stor, mennesker krøp på gaten og grep etter oss. Det var meget vanskelig å se. Men jeg fikk også oppleve indisk dans, som var svært interessant!»

En ny livsperiode begynner når Fernanda kommer hjem fra reisene. «Jeg hadde levd i en koffert i flere år og arbeidet uten lønn, jeg hadde ikke et øre. Heldigvis kunne jeg komme tilbake til leiligheten her i Uranienborgveien. Jeg hadde tanker om å begynne å undervise, men ville jeg tørre det? Da min svigerinne spurte om jeg kunne lære døtrene hennes å danse, leide jeg et musikkrom på en skole, og i 1964 satte jeg inn en annonse om ballettundervisning. Den første gruppen bestod av mine to nieser på 6 og 8 år og noen av deres venninner. Jeg hadde en tromme som akkompagnement. Etter hvert utvidet tilbudet seg så mye at jeg måtte ha en assistent til de yngste.»

Elevmassen øker betraktelig de neste årene, og når jeg selv begynner hos Fernanda i 1977 er undervisningen godt etablert ved Hvalstad i Asker, i nydelige lokaler, tidligere Hartmanns Pensjonatskole. På min første time lærer vi trinnet Pas de Basque. Fernanda ber oss huske navnet og hører oss i timen uken etter. Fordi jeg husker det, får jeg et postkort med ett av dansemotivene av Degas, med hilsen fra Fernanda på baksiden. Jeg henger kortet opp ved sengen min. De neste årtiene, ved så og si alle forestillinger jeg gjør, sitter Fernanda i salen, og det kommer blomster og hilsener og ikke sjelden en refleksjon over forestillingen i etterkant, sendt i brevs form.

Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand
Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand i front fra «Sneen danser» av Fernanda Sparre Smith. Fremført i 15-årsjubileet til Fernanda Smith Ballettskole/Asker Dansesenter.

Jeg minner Fernanda på den gangen min venninne Birgitte og jeg laget en liten koreografi i kjellerstuen til Mozarts Jupiter-symfoni. Vi tar mot til oss og forteller det til Fernanda før en ballettime. Helt spontant sier hun; «Vis den til oss!» Vi blir kjempenervøse, men Fernanda er bare begeistret og sier «Så fint, dette må vi danse sammen!». Så bruker vi timen på å koreografere dansen videre, der Birgitte og jeg er solistene i midten og resten av partiet i ensemble rundt oss. Det ender med et fint nummer som vi viser på juleavslutningen. Jeg innser i dag at jeg ble sett og anerkjent som en kreativ danser som 9-åring, noe som ga meg troen på at jeg kunne lage noe selv. Fernanda husker det og nikker: «Det var viktig at dere fikk vise fram det dere hadde skapt, for det var jo akkurat det jeg var interessert i: Å vekke sansen for bevegelsen, for musikken, for teater, for drama, og det å skape selv.»

Fernanda Smiths Ballettskole
Fernanda Smith Ballettskole. Fra 20-års jubileumet. Foto: Ukjent.

Ballettskolen til Fernanda blir en stor institusjon i Asker over en tyveårs-periode og teller 350 elever ved nedleggelsen i 1985. Vi blir presentert for et bredt repertoar av teknikker og stilarter: Karakterdanser, spansk dans, stilhistoriske danser, klassisk ballett, Graham og Cunninghamteknikk, jazzballett og etniske danser. Fernanda drar hver sommer til et internasjonalt kurs i Køln, der hun samler nytt materiale til elevene. Skolen trekker til seg fremtredende pedagoger, som selv er aktive dansere i det frie scenekunstfeltet, som bl.a. Veslemøy Sparre, Mette Rønning, Aase With, Cathrine Smith, Anne Grete Eriksen og Jane Hveding, dansere som var store forbilder for oss som elever.

Dansene fra barokken er og blir et hjertetema for Fernanda og meg. I de ti årene jeg danser på Asker Dansesenter lærer jeg flere barokkdanser, og de treffer meg som noe veldig interessant og unikt. Jeg spør Fernanda hvor hennes fascinasjon for barokkdansen startet.

«Da min eldste bror Waldemar utdannet seg som pianist, ble jeg aldri lei av å høre ham øve på Bachs stykker. Og jeg var nysgjerrig på hva som skjedde ved hoffene, der danset de jo til denne musikken. Det var knapt noen som behersket stilhistoriske danser her til lands, men på kursene i Køln fikk jeg muligheten til å lære danser fra ulike epoker; middelalder, renessanse, barokk og romantikk. Gradvis bygget jeg opp et repertoar av stilhistoriske danser til mine elever, som ble vist ved skolens jubileer og andre arrangementer.»

I 1982 produseres en timelang TV-produksjon i NRK med stildanser i regi av Fernanda. Programmet blir sendt 1. juledag i beste sendetid. Jeg er blitt 14 år og deltar i en av dansene; Allemande. I studio på Marienlyst blir det bygget en autentisk barokksal, og profesjonelle mannlige dansere blir engasjert siden vi bare er jenter på ballettskolen.

Fernanda Sparre Smith
Fra NRK-produksjonen «Fra nåtid til barokk» laget av Fernanda Sparre Smith. Danserne på bildet danser Cotillons fra 1775: Torhild Jahren, Katrine Sommerfeldt, Marianne Schwarz, Vibeke Jenssen, Svend Berglund, Per Arne Skar, Richard Brunes og Jan Huuse. Musikere: Oslo Consert, ledelse Ketil Haugsand.

I voksen alder ønsker jeg å ta opp igjen barokkdansene, og når jeg forteller dette til Fernanda, utbryter hun; «Kari Anne, du er gal!» Hun tar meg med opp på loftet i Uranienborgveien og åpner en kiste der notater og lydbånd til barokkdansene ligger bevart. Så står vi på soverommet hennes og øver inn fire variasjoner av La Folia som jeg skal vise ved et arrangement på Dansens Dag. Dette er den spede begynnelsen til barokkdansforestillingen «Rubinhjerte», som jeg skaper i 2010. Elizabeth Svarstad blir en avgjørende samarbeidspartner og utøver i Rubinhjerte, og det er Fernanda som bringer oss sammen. Hun er svært entusiastisk over at vi endelig har fått en eminent, profesjonell barokkdanser her til lands i Elizabeth. Fernanda og jeg prøver å få sett henne hver gang hun har en opptreden. Sist nøt vi Elizabeths mange La Folia-variasjoner da hun deltok på tidligmusikkfestivalen Oslo Early i den vakre foredragssalen i gamle Deichmanske bibliotek.

Fernanda Sparre Smith, Kari Anne Bjerkestrad og Elisabeth Svarstad
Fv: Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand, Fernanda Sparre Smith og Elizabeth Svarstad på tidligmusikkfestivalen Oslo Early hvor Svarstad deltok. Foto: Ukjent.

Fernanda holder seg oppsiktsvekkende, nesten uforskammet godt. Kroppen er imponerende sprek, og hodet imponerende klart. Hun stråler!

Jeg takker dansen for at jeg er så sprek og kan øve meg opp etter uhell eller skader. Jeg kjenner kroppen min så godt at jeg kan trene litt hver dag» sier hun og demonstrerer litt for meg på stuegulvet.

Flere av Fernandas elever valgte å bli dansere. Torunn Robstad, Ellen Johannessen, Pia Elton, Marianne Albers, Hanne Thorbjørnsen Suttie samt undertegnede har hatt lange karrierer som dansekunstnere. Enda flere utdannet seg innen dans og i andre kunstneriske retninger. Marianne Schwarz, som også var elev hos Fernanda, driver i dag Asker Dans & Ballettskole (nå en del av Asker kulturskole).

Når vi avslutter intervjuet kaster Fernanda et blikk tilbake på noe av det viktigste for henne de siste 100 år: «Det var så meningsfullt å undervise, spesielt de små. Det vekket deres fantasi og frigjorde deres skaperevne. De større elevene fant etter hvert en givende fritidsaktivitet, og etter hvert fant noen av dem et levebrød gjennom dansen. I løpet av mitt lange liv har jeg også opplevet en enorm utvikling i kulturlivet. Samfunnet har sett sitt ansvar for vår kunstart. Statens Balletthøgskole ble opprettet i sine praktfulle lokaler på Tjuvholmen, med store saler med utsikt over indre Oslofjord og med de beste pedagoger. Nye dansere av høyeste kvalitet er vokst frem. Flere av mine elever søkte og kom inn her og har preget utviklingen. Og noen ganger, når jeg er i Operaen, hender det noen tar tak i meg og forteller at de danset hos meg da de var små. Det gir en enorm glede!»


Fernanda Sparre Smith – fakta

Fernanda Sparre Smith ble født 18. august 1921 i Bergen og er oppvokst både i Bergen og i Oslo. Fra hun var 9 år gikk hun på skolen til danske Ellen Hein i Bergen. Etter å ha fullført artium i Oslo i 1940, tok hun sin profesjonelle utdannelse hos Gerd Kjølaas i Oslo fra 1941-1943 hvor hun blant annet ble undervist av Rita Tori. Før dette hadde hun gått på skolen til Inga Jacobi (1936-1937). Hun studerte også ved Rudolf Labans skole i Manchester i ett år (1946-1947). Hun videreutdannet seg i Køln, hvor hun hver sommer i 20 år tok kurs i Graham-teknikken.

7. mai 1946 debuterte hun sammen med danserne Guri Ludt og Liv Brodtkorp med egne koreografier på Det Nye Teater.

Fernanda Sparre Smith danset og koreograferte i flere oppsetninger på teatrene. Hun var også en del av Ny Norsk Ballett, som eksisterte fra 1948–1955, og som er forløperen til Nasjonalballetten ved Den Norske Opera & Ballett.

I 12 år reiste hun verden rundt med den kristne bevegelsen Moralsk Opprustning og kom hjem for godt i 1962. I 1964 startet hun sin egen ballettskole «Fernanda Smith Ballettskole/Asker Dansesenter». Hun hadde flere ansatte pedagoger og underviste selv i Graham-teknikk, klassisk og barneballett. Skolen ble nedlagt i 1985.

Hun jobbet som danseanmelder i Morgenbladet fra 1969-1983, og i 1996 ble hun tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.

Foreldre: Mor: Eli Sparre Smith. Far: Victor Alf Smith
Søsken: Victor Sparre, Sunniva Smith og Waldemar Smith


Fernanda Sparre Smith er intervjuet av Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand, for Danseinformasjonen.

Kari Anne Vadstensvik Bjerkestrand er oppvokst i Asker og var elev av Fernanda Sparre Smith til hun utdannet seg ved Statens Balletthøgskole 1986-89 og School for New Dance Development, Amsterdam 1989-91. Hun har siden vært freelance danser, pedagog og produsent og er i dag koreograf og tekstforfatter. Med sitt konsept «Scenisk bevegelse» og bevissthet underviser hun skapende og utøvende kunstnere i sin egen praksis og ved utdanningsinstitusjoner. Kari Anne har også utviklet metoden «BodyMindFlow» som hun har jobbet med i næringslivet og i helsevesenet. Hun har gitt ut boken «Bedre flyt» på Aschehoug Forlag.

Intervjuer og foredrag

Dybdeintervju med Fernanda Sparre Smith fra 1998 kan høres HER. Intervjuet er en del av Dansearkivet – Norges største samling av dansehistorisk materiale fra sceniske dansen.

Fernanda Sparre Smith holdt foredrag på Kunsthøgskolen i Oslo i 2017 hvor hun forteller om sitt lange liv i dansen, både som danser, pedagog og kritiker. Hun gir også et bilde på utviklingen av samtidsdansen før, under og etter andre verdenskrig. Foredraget kan sees HER (skroll ned på siden).

Oldemors felt – en demonstrasjon, improvisasjon og samtale med Fernanda Sparre Smith og Ingunn Rimestad av og om dansen de delte med Mina Weiders oldemor, Astri Lied kan sees HER (skroll ned på siden). Arrangementet ble holdt under Dansens Dager i 2018, på Scenehuset i Oslo. Intervjuet Om oldemor Astri Lied i lys av Fernanda Sparre Smith av Mina Weider ble også gjort i forbindelse med dette prosjektet og NRK Kulturreportasjen laget en reportasje hvor Mina Weider, Fernanda Sparre Smith og Ingunn Rimestad medvirket.

For bio/fakta om Fernanda Sparre Smith, se nederst i intervjuet.