Glede ved å mestre – 45 år med Kirsti Skulleruds ballett- og dansestudio.

Fortell om hva dere arbeider med akkurat nå.

Det er tre dager til premiere på årets store elevforestilling. Cirka 330 dansere i alle aldre viser koreografier i mange dansesjangere akkompagnert av filmmusikk fra de siste 45 år. Når så mange danseuttrykk skal vises sammen er det viktig å samles rundt et tema. Denne gangen er det filmmusikk fra de siste 45 år som danner felles ramme for koreografiene. Det har gitt en fellesnevner for produksjonen som gir pedagogene stor frihet når de skal velge musikk, stil og utseende på sine koreografier. Det har blitt et veldig variert og morsomt program, forteller daglig leder og pedagog, Marianne Barsøe. Jeg gleder meg, sier Kirsti Skullerud. Siden jeg overlot driften av skolen til Marianne i 2016 er jeg ikke inne i forestillingsarbeidet lengre, men jeg gleder meg stort til å være med på denne feiringen av dans og ballett, og at vi har holdt det gående i hele 45 år!

Kirsti Skulleruds ballett- og dansestudio ble etablert i 1978, hvordan startet det hele?

Kirsti Skullerud forteller: Jeg var ballettelev hos Rita Tori, i tenårene ble det også jazzballett hos Randi Frønsdal. Dans var noe jeg ville drive med, men jeg stiftet familie i ung alder og satte dansen på pause noen år, før jeg tok det opp igjen på hobbybasis. Da Operaens ballettskole annonserte audition til pedagogstudiet i 1976 var tiden inne, jeg trente meg opp og fikk plass på det aller siste kullet på pedagoglinjen på Operaens ballettskole. Der fikk vi opplæring i utdanningssystemet til Royal Academy of Dance (RAD) som fortsatt er kjernen i vår ballettundervisning. Fra studiet gikk jeg rett ut i jobb som pedagog på Operaens ballettskole tre kvelder i uka, men ønsket sterkt å ha min egen skole. De to ledige kveldene startet jeg derfor Kirsti Skulleruds ballettskole i gymsalene på Bryn og Belset skoler på Rykkinn, hvor jeg og stereoanlegget kom kjørende for å rigge opp speil og barrer på hjul og tilby ballettundervisning. Jeg var drevet av danseglede, arbeidslyst og besluttsomhet. Det var en slitsom, men spennende tid.

Da Kolsås senter skulle åpnes i 1981 fikk jeg mulighet til å innrede en ballettsal i underetasjen. Da sa jeg opp jobben på Operaen og gikk «all in» på Kolsås, forteller Kirsti. To år etter oppstart kom en ung ballettlærer fra Kristiansand flyttende til Oslo. Marianne Barsøe hadde fått både opplæring i ballett og samlet undervisningserfaring hos Esthers ballettskole i Kristiansand. Kirsti og Marianne hadde møtt hverandre gjennom RADs mange kurs i Norge og Marianne forteller:

Vi møttes på RAD-kurs i august og jeg fortalte at jeg hadde flyttet til Oslo. Da bare ordnet Kirsti det slik at jeg kunne begynne hos henne i januar 1983. Jeg kjente til Kirsti, det var RAD, det var bra og jeg visste hva hun sto for, det var perfekt.

Vi var veldig samkjørte, og utfylte hverandre på en god måte. Skolen utvidet og fikk flere elever og pedagoger. Det var en utrolig fin tid hvor vi jobbet målrettet og godt. Så etter ti år kom et brev som ble veldig viktig. En ung meget seriøs dansepedagog, Beate Devold sendte et håndskrevet brev med gode attester og et inderlig ønske om å få jobbe med oss på Kirsti Skulleruds ballettskole. Hennes verdier, interesser og motivasjon sammenfalt helt med våre. Et artig sammentreff er også at Beates aller første ballettlærer i Kristiansand var Marianne. Nå har skolen eksistert i 45 år, Marianne har vært her i 40 år og Beate i 30. Det er utrolig hvor godt vi har jobbet sammen og skapt det miljøet og kvaliteten som skolen er kjent for, forteller Kirsti.

Glede gjennom mestring

Glede ved å mestre er skolens motto. Alle kan oppleve utvikling og mestring i dans og vi har alltid hatt fokus på at alle skal bli sett, få riktige utfordringer og oppleve mestring. Klassene er små, vi skal kjenne hver enkelt og kunne tilby god undervisning i et miljø hvor hver enkelt person kan kjenne tilhørighet og trygghet. Det er lidenskapen for dansen og verdisettet vårt som har vært styrende, og vi har hatt ca. samme elevantall i alle disse årene og insistert på å beholde små grupper. Det er mer idealisme enn «business» som har drevet oss alle og vi kunne ikke stått i det økonomisk over så lang tid hvis vi ikke hadde blitt delvis forsørget av våre livsledsagere.

Selv om vi har lekt med tanken og «drømt» om nye finere lokaler på bakkeplan, har vi blitt værende på Kolsås senter hvor vi nå har utvidet til fire dansesaler. Vi har gode oppholdsrom, garderober, studio, kostymelager, kontor, tekjøkken og god stemning. Marianne legger sin ære i å ha det ryddig og pent i lokalene og å være til stede så mye som mulig. Vi vet at noe av det våre elever setter mest pris på er det inkluderende og gode miljøet. Det er vi kjent for, sier Kirsti.

Hva har endret seg oppigjennom alle disse årene?

Dansen har endret seg. Ballett og RAD-systemet med eksamener hvert år er fortsatt ryggraden i vår virksomhet, men vi har nå mange flere dansesjangere på timeplanen og mange dyktige pedagoger som vil undervise hos oss. Jubileumsforestillingen viser hele den bredden og vi er stolte over hva vi får til sammen. En annen ting som har endret seg er at det generelle fritidstilbudet har utvidet seg. Det er så mye å velge mellom og deler av elevmassen blir flyktigere, de ønsker å prøve mange forskjellige aktiviteter og går mer inn og ut av dans, idrett, ridning, speider osv. Nå sluser vi inn nye elever i de gruppene som har ledig plass gjennom hele semesteret, mens det tidligere var bare en oppstartsuke hvor alle som startet sto ved forpliktelsen og gjennomførte hele semesteret.

Vårt mål har alltid vært å gi riktige utfordringer til alle, også de talentfulle og ivrige som vil satse på dansen. Ungdomskompaniet Happy Feet gir mer fordypning og scenisk erfaring for danserne, men når det gjelder klassisk ballett er det ikke mulig å tilby avanserte klasser 5-6 dager i uken som er det som behøves. Der er avstanden mellom de private ballettskolene og Operaens ballettskole blitt større. Det kreves mer enn det en lokal ballettskole kan tilby en som skal satse profesjonelt innen klassisk ballett. Da er Ruseløkka ungdomsskole og Operaens ballettskole alternativet. 

«Det er jo ingenting som går så sakte i verden lengre»

En ting som ikke har endret seg hos oss er ballettens «vesen». Konsentrasjon, presisjon og disiplin er elementer av danseopplæringen som vi fortsatt anser som viktig. Foreldre blir overrasket når de kommer på visningsklassene og opplever 6-åringen gjennomføre øvelsene etter gitte instruksjoner konsentrert og presist. Selv den mest rastløse «urokråke» blir med på Beates opplegg og hun har utviklet en egen metodikk for barnedans som er helt fantastisk. Hennes måte å jobbe med barna er bare enestående, noe jeg stadig lærer av, sier Marianne. Disiplin hos oss handler om selvdisiplin; om å få danserne til å samarbeide med læreren for å nå målene. Jeg tror vi trenger å konsentrere oss og oppleve mestringen gjennom å følge instruksjon og prøve, feile og prøve igjen. Det er jo ingenting som går så sakte i verden lengre, alt skal skje så fort og som en motsats til dette tror jeg ballettundervisningens detaljfokus er spesielt godt for barn og unge i dag.

Hva ønsker dere for framtiden?

At Kirsti Skulleruds ballett – og dansestudio kan leve videre i samme «ånd». Marianne, Beate og jeg har på mange måter bygget skolen sammen. Skolen står for kvalitet og er kjent for et inkluderende og godt miljø som blir verdsatt av både nåværende og tidligere elever.

I 2016 trakk jeg meg ut og overlot lederansvaret til Marianne. Hun var litt i tvil med tanke på ansvaret, men hun har vokst med oppgaven og har klart det helt strålende, forteller Kristi. Nå begynner jeg også å nærme meg pensjonsalder sier Marianne, så på et tidspunkt må jeg også trå til side. Hva som skjer da er ikke bestemt enda.

Vi ønsker også at statusen til dansepedagogyrket heves, både økonomisk og faglig. Da pedagoglinjen på Kunsthøgskolen i Oslo ble lagt ned for 20 år siden forsvant muligheten for å søke rett til dansepedagogutdanningen. Nå kreves det at man først kommer igjennom nåløyet til bachelorgraden i utøvende dans, og helst jobbe noen år som dansekunstner før man søker seg til Praktisk-pedagogisk utdanning (PPU) for å få danselærerkompetanse. Det er supert at dyktige dansekunstnere tar PPU og blir pedagoger, vi har flere av dem hos oss, men det er synd at du ikke lengre kan studere dans på Kunsthøgskoeln i Oslo og samtidig ha pedagogfokus gjennom hele løpet. Å være ballettpedagog har vært som et kall for meg, sier Marianne og jeg tror vi kanskje går glipp av noen dansepedagogtalenter med dagens ordning, og skulle nok ønske meg pedagoglinjen tilbake.

Et helt yrkesliv i studio – for en gave!

Da jeg bestemte meg for å trekke meg tilbake, oppsto både en sorgprosess og en identitetskrise, forteller Kirsti. Når jeg ikke er knyttet til skolen og dansen hvem er jeg da? Det tok lang tid å lande i meg selv, men det gikk så fint, og slik blir det sikkert for deg også Marianne. Det er en tid for alt, men når man har elsket dansen og levd i den siden man var et lite barn, er det en så integrert del av hvem man er – at det er både rart og skummelt å legge den identiteten fra seg, men «Når man lukker en dør, åpnes mange andre». Jeg erfarte dette, sier Kirsti.

I et tilfluktsrom på Kolsås har vi sammen med alle våre dyktige pedagoger og tusenvis av elever skapt en kulturinstitusjon. Gjennom nesten fem tiår har vi lagt til rette for at alle typer mennesker har kunnet oppleve dans, mestring, glede og tilhørighet. Det er vi stolte av!

Les mer om Kirsti Skulleruds ballett- og dansestudio her.