Jorda rundt med dansekompaniet Wee

Av: Ingeborg Husbyn Aarsand

1. Hva arbeider dere med for tiden?

Francesco: Jeg er på Costa Rica og jobber med en ny versjon av Surprised Body Project. Costa Rica er det 27. landet vi presenterer denne forestillingen i. Vi har en første visning her 8. mars før jeg reiser hjem for å spille Surprised Body Project på Bærum Kulturhus 16. mars. Sist prosjektet ble presentert i Norge var på Dansens Hus i Oslo i 2011 og vi gleder oss til «å komme hjem igjen» med prosjektet. Wee har vist mange ulike versjoner av Surprised Body Project og forestillingen blir forskjellig fra sted til sted fordi utøverne og musikerne tilnærmer seg prosjektet på ulike måter. Forestillingen som kommer til Bærum er en videreføring av versjonen som ble produsert i samarbeid med Greenwich Dance i London i 2016, med seks dansere fra UK, Finland, Kroatia og Norge og musikk av og med Jon Balke og Snorre Bjerck fra Batagraf. Etter det reiser jeg tilbake til Costa Rica hvor vi spiller to forestillinger ved Festival La Machine i San José.

Gry: Jeg er i Oslo og forbereder Wee sine forestående turnéer. Vi har forestilling på Bærum Kulturhus og på Vitlycke – Centre for Performing Arts i Tanumshede, Sverige nå i mars. I april skal vi til Vancouver, Canada med Hardly Ever som hadde premiere i 2015, og så skal vi til Beirut, Libanon med forestillingen Lost accidentally fra 2017.

2. Hvordan har prosessen med Surprised Body Project vært, og skiller det seg ut fra tidligere arbeid?

Francesco: Tittelen Surprised Body Project var en arbeidstittel på en workshop vi startet med i 2005. Surprised Body-workshopen nærmer seg bevegelse med fokus på å aktivere senteret slik at det gis plass til isolasjon av deler av kroppen og flyt i bevegelsene. Det er en kroppslig praksis basert på min personlige tilnærming til samtidsdans med hovedvekt på releaseteknikk, gulvarbeid og improvisasjon. Den er også påvirket av mine erfaringer fra den kinesiske kampsporten tai chi chuan og mitt arbeid som danser og koreograf. Praksisen har vist seg å være en svært effektiv metode for å vekke kroppslig bevissthet hos workshopdeltakerne. Den har fått omfattende internasjonal oppmerksomhet og vi har blitt invitert til 43 land.

Etterhvert ble prosjektet til en forestilling. Dette arbeidet skiller seg fra andre arbeid fordi det først og fremst er fysisk og handler om komposisjon og strukturert improvisasjon, mens i andre forestillinger er dans og fysikalitet vektet likt og på nivå med tekst, visuelle elementer og lydinstallasjoner. Musikken av Jon Balke og Batagraf er for det meste akustisk og spilt live. Det er på flere måter det mest fleksible arbeidet vårt. Utøverne har variert fra fem til ni dansere, er en blanding av lokale dansere og dansere fra Wee og endrer seg fra gang til gang. Vi bruker ofte lokale musikere og komponister og varierer antall musikere som er med. Scenografien har også endret seg underveis.

Surprised Body Project har som nevnt turnert i hele 27 land og det er viktig for meg å understreke at prosjektet har blitt en slags selvlæringsprosess som fortsetter å berike. Hver gang prosjektet gjennomføres, endres noe, når kunnskap deles, erverves det ny kunnskap. For meg relaterer Surprised Body Project seg til Dewys kunstteori, hvor han flytter betydningen av kunstprosesser fra det ekspressive objektet til prosessen i sin helhet. En prosess som utvikler en opplevelse mer enn et objekt.  En opplevelse som påvirker ditt liv personlig!

Gry: Prosjektet er dynamisk, og det har vært interessant fra et utøverperspektiv. Jeg har danset i alle versjonene unntatt den som nå skapes på Costa Rica. Man går inn i en prosess hvor man må akseptere hvor åpent det er, at det skifter underveis, og at det stadig er nye konstellasjoner av dansere og musikere. Hver gang vi turnerer må jeg revurdere tidligere erfaringer og aktivt delta for å bli med i forvandlingen. Det bidrar til dybde i materialet og har også gitt meg mulighet til å utforske selve forestillingssituasjonen og samhandlingen med de andre danserne og musikerne. Perspektivet mitt har gradvis endret seg, mitt fokus handler mer og mer om å åpne opp for det som skjer.

3. Når, hvor og hvorfor begynte du å danse?

Francesco: Jeg tror at min kunstneriske bane er som et puslespill: en samling av hendelser, møter og oppdagelser – ikke bare forbundet med dans. Disse hendelsene gjorde meg nysgjerrig og de utfordret kroppen, tankene og kreativiteten min. Jeg begynte å tegne i veldig tidlig alder, og da jeg var 15 år begynte jeg å danse i Salerno, en by sørvest i Italia. Før danseskolen hadde min kjærlighet til dansen blitt vekket på diskoteket. Da jeg var 14 år begynte jeg som dj. Jeg og vennene mine arrangerte fester og rigga opp lydanlegg. Vi var også djs på den lokale radiostasjonen. Faren min drev et hotell og om somrene dro vi på disco i noen store grotter. Jeg kjørte dit med servitørene og kokkene som jobbet på hotellet etter at de var ferdig på jobb for kvelden. Jeg elsket å danse og bestemte meg raskt for at jeg ville gjøre lidenskapen til profesjon. Søsteren min danset klassisk ballett og jeg dro og så en visning, men tenkte: – dette frister ikke. Der var det ingen menn som danset og kvinner var kledd ut som menn for de mannlige rollene. Etterhvert fant jeg en annen skole med mannlige dansere fra Roma og jeg og to kamerater startet å danse klassisk ballett og moderne dans der. Så fort jeg hadde begynt å danse hadde jeg en klar ide om at jeg burde dra fra Salerno til Roma. Siden har jeg fortsatt å bevege meg rundt.  

Gry: Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville bli danser. Jeg visste ikke hva det innebar, men jeg hadde en sterk overbevisning om at jeg ville prøve. Jeg hadde drevet med turn og friidrett, og fra jeg var liten likte jeg å holde på med egne prosjekter. Jeg kunne konsentrere meg, og trengte ikke så mye oppmuntring utenfra. Da jeg var 13 år så jeg en liten annonse i lokalavisa hvor det sto at Hamar og omegn ballettskole søker nye elever. Jeg sa til foreldrene mine – dette skal jeg prøve!. Jeg tok bussen dit, og fant fram noen gymsokker jeg så for meg at man burde ha på. Sammen med Sigrid Edvardsson danset jeg hos en streng, russisk pedagog, Lydia Konstantinova Cohn. Det var mange regler, hvilke farger vi kunne ha på klærne i timen for eksempel. Den russiske pedagogen skjønte ikke hvorfor vi skulle ha så mange feriedager og fri fra danseskolen. Hytta shmytta!  husker jeg hun sa.

Jeg begynte raskt og ta klasser i Oslo. På ungdomskolen hadde jeg arbeidspraksis, og hver mandag morgen tok jeg toget til Oslo for å ta klasser. Jeg og Sigrid Edvardsson repeterte det vi hadde lært utover i uka på egen hånd, og bytta på å lære bort til de yngre jentene på skolen. Mamma sa til meg: – Gry, på 1. juledag får du ikke gå på danseskolen. Jeg hadde et ønske om å gå hver dag. Da jeg var 17 år slutta jeg på videregående og begynte på Statens Balletthøgskole (nå KHiO – avdeling Dans) i Oslo.

Francesco: De andre jeg studerte dans med var eldre enn meg, det var intellektuelt stimulerende, og jeg begynte å lese Borges (Argentinsk forfatter innen magisk realisme) og Franz Kafka. Sammen med vennene mine pleide jeg å gå på kino og se filmer av tyske filmregissører som Wim Wenders og Rainer Werner Fassbinder. Vi kunne snakke om film og litteratur til langt på natt. Det var ganske naturlig for meg å søke meg inn på University of Theatre and Performing Arts i Roma og senere også ta videreutdanning i kommunikasjonsvitenskap. Det var noen øyeblikk hvor jeg virkelig stilte meg spørsmålet om jeg kunne bli danser. I Italia sier de til deg: – du kommer aldri til å klare det. Det er ikke som i Norge, i Italia må du bevise at de som kritiserer deg tar feil. Jeg fikk flere og flere invitasjoner til å vise arbeidene mine, noe som gav meg selvtillit til å fortsette.

4. Hvorfor valgte du å jobbe med dansekunst som uttrykk, og har du en kunstnerisk grunntanke i ditt arbeid?

Francesco: Virkeligheten er mer kompleks enn vår sunne fornuft. Tenk hvor mange av våre dagligdagse reaksjoner, tanke- og sanseprosesser som ligger i vår underbevissthet. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hvordan vi kan utfordre det vi ser, det vi kjenner igjen og hvilke detaljer som utgjør noe spesifikt. Derfor er jeg interessert i forholdet mellom visjon og illusjon, hverdagsliv og uvirkelighet, det kunstige og det forvrengte. Jeg prøver å få noe til å se enkelt ut, men på samme tid skape mange lag og perspektiver. Jeg er opptatt av å gi publikum en åpenbaring og en følelse av forundring – du tror du gjenkjenner noe, men kanskje er det ikke som du tror? Du ler, men samtidig ligger det noe sørgmodig under.

Parallelt med dansekunsten har jeg alltid hatt stor interesse for den teoretiske siden av scenekunst. Jeg er interessert i dans innenfor en performativ kontekst som også kan involvere visuell kunst, video, grafisk design og tekst.

5. Kan du beskrive din arbeidsprosess, følger du en bestemt metode?

Gry: Jeg arbeider ikke etter en bestemt metode. Det forandrer seg fra prosjekt til prosjekt, ut fra hvilke tema vi jobber med, hvilke oppgaver jeg har, eller hvor vi er i prosessen. Jeg liker godt den første delen av prosessen med et arbeid hvor man er utforskende og leken og alt enda er åpent. Jeg finner mer og mer interesse i det fysiske og kroppslige, spesielt i relasjon til alle de andre komponentene i et prosjekt. Hvordan jeg relaterer til de andre, til materialet og til publikum.

Francesco: Når det gjelder den kunstneriske tilnærmingen så starter jeg alltid prosessen med utforsking av en konseptuell ide. Senere – i stedet for å gå inn i studioet med en god ide –  forsøker jeg å forberede mange ulike forslag til arbeidsprosessen og mange startpunkter for improvisasjon. Jeg jobber med å legge til rette for at gruppen blir engasjert og tillater ting å skje.

6. Hvordan vil du beskrive det norske dansekunstfeltet i dag?

Gry: Jeg opplever det norske dansekunst- og scenekunstfeltet som sammensatt og mangfoldig. Det skjer positive endringer i utdanningene og det oppstår stadig nye initiativ. Jeg er nysgjerrig på hvordan feltet beveger seg videre og hvordan systemene rundt utvikler seg i relasjon til det som skapes.

7. Er det noen forestillinger, kunstnere eller teoretikere som har betydd særlig mye for deg?

Francesco: Jeg var i en periode involvert i det belgiske dansefeltet med Wim Vandekeybus og Anne Teresa De Keersmaeker og jeg har lenge fulgt Meg Stuart sitt arbeid med stor interesse. Disse har vært en inspirasjonskilde for meg, men det er kanskje ikke en tydelig link for andre. Man kan ikke nødvendigvis se inspirasjonskildene mine direkte i arbeidet mitt, det kan like gjerne handle om arbeidsmåter, engasjement eller hvordan du strukturerer et konseptuelt prosjekt. Billedkunst, film, bøker, foto, tegneserier og tegneserieromaner har alltid vært viktig for meg. Når jeg reiser kjøper jeg alltid lokale serier – jeg prøver å lære språket på den måten.

Jeg er inspirert av mange amerikanske, uavhengige filmskapere som Harmony Korine (Gummo, Kids, Springbreakers), Larry Clark og Todd Solondz, men også Hollywood-klassikere som filmene til Billy Wilder (Sunset Boulevard) og Frank Capra (Its a Wonderful Life). Jeg vil også trekke fram palestiske Elia Suleiman sin Divine intervention og regissørene Tsai Ming-Liang og Wor Kar-Wai, og den tyske filmserien Heimat av Edgar Reitz.

8. Hva er viktig for din kunstneriske utvikling og hva/hvem inspirerer deg?

Gry: Hva som er viktig for min kunstneriske utvikling har endret seg og det er nok andre ting jeg tenker på nå enn da jeg var i starten av karrieren. Det viktigste er vel å fortsette å være interessert i å utvikle seg, være nysgjerrig og åpen for kunnskap og erfaringer. På slutten av 80-tallet i Oslo begynte dansekunsten å forandre seg. Dansekunstnerne var tydelig påvirket av den europeiske scenen. Jeg husker godt forestillingen Spor av Scirocco Dansekompani (Ina Christel Johannessen og Un-Magritt Nordseth) og tenkte jeg at sånn vil jeg danse. Etter at jeg var ferdig på Statens Balletthøgskolen som 20-åring dro jeg ett år til New York, hvor det åpnet seg en ny verden. Her fikk jeg tilgang til improvisasjons-  og releasebaserte teknikker – også Trisha Brown som nylig gjestet Dansens Hus – som har vært en kilde til inspirasjon siden. En stor opplevelse var What the body does not remember av Wim Vandekeybus og hans kompani Ultima Vez. Utøverne var uformelle og personlige på scenen og det endret mitt syn på hva scenisk tilstedeværelse kan være.

Samarbeidet med dansekompaniet Dansdesign, koreograf Ingun Bjørnsgaard og danserne jeg jobbet med på nittitallet var også viktige og ga meg tidlig masse erfaring. Det er snart 30 år siden jeg gikk ut av Statens Balletthøgskole og karrieren er litt sånn oppdelt i ulike perioder, samtidig som alt bygger på hverandre. Jeg har samarbeidet med Francesco i over 20 år og jeg ser fremdeles fremover og er spent på hva som kommer videre. Jeg blir inspirert av de jeg jobber med og lærer av forestillinger jeg ser, utøvere, billedkunst, bøker, natur, lys, lyd, øyeblikk og kunst som endrer perspektivet mitt, endrer oppfattelsen av tid og som åpner opp nye rom, opplevelser og sensasjoner.

9. Hvordan kan dansekunsten få et større publikum?

Francesco: Hvordan skaper man interesse for dans? Da jeg var liten viste de dans på TV hver dag. På nittitallet kunne man få store oppslag i Dagbladet: – gå og se denne forestillingen! I dag er vi overstimulert av informasjon, men oppslag om dans i media er kanskje en «lost cause»?

Gry: Hvis dansen ikke er synlig i media blir det en negativ spiral og det kan bli vanskelig å nå et bredt publikum. Det er viktig at det vises dansekunst rundt i landet og i ulike sammenhenger. Det skjer mye bra, blant annet har det kommet til flere nye lokale dansefestivaler de siste årene. Det blir også spennende å se hvordan Dansenett Norge utvikler seg. Generelt ønsker jeg meg en styrking av infrastruktur, produksjonsapparat og visningsarenaer i hele landet. Og mer produksjonsmidler for å styrke de produserende enhetene og kunstnernes situasjon – alt henger sammen.

10. Hvis du fikk oppfylt et ønske på vegne av dansekunsten, hva ville det vært?

Francesco: Haha, nei, jeg har ikke et ønske for alle andre. Et ønske er noe personlig. Kanskje noen andre ikke ønsker det jeg ønsker? Jeg ønsker at kunst skal være en viktig del av kulturen vår. Mangel på kunst og kultur kan generere hatkultur, diskriminering og separasjon.