Intervju: Ydmyk æresprismottaker i full fart fremover

Gratulerer med Danseinformasjonens ærespris, Ada. Hvordan føles det?

– Det første jeg tenkte var faktisk: Nå blir jeg avslørt, nå skjønner alle at jeg ikke kan noen ting, men så gikk jo det veldig fort over og jeg føler stolthet og glede. Etter å ha holdt på, utforsket, undersøkt og produsert dans og teater i så mange varianter, for så mange folk, i så mange land, i så mange år er det en stor ære å motta denne gjeve prisen.

Møtet med dansen

I Adas barndom var ikke scenisk dans en del av fritidstilbudet verken i Harstad eller Mosjøen og det var ingen anledninger til å oppleve danseforestillinger.

– Da vi kom flyttende fra Harstad til Mosjøen, følte jeg meg fremmed og annerledes fra første stund. Det var ikke mange innflyttere den gangen, og alle andre hadde slekt i nærheten. Det fantes jo ikke danseopplæring, men turn og korps ga meg tilgang til musikk, bevegelse og formidling, og det ble viktig for meg, forteller hun.

Uten referanser til scenisk dans var det det årlige besøket på sirkus som forhekset Ada.

– Jeg kjente et sterkt ønske om å bevege meg, formidle, berøre og engasjere andre. Jeg ville bli sirkusartist! Allerede i ung alder var jeg i full sving med å dressere bikkja, trene på akrobatikk og arrangere sirkus og show i hagen, men det var helt soleklart at dans ikke var noen farbar vei for meg, sier hun og fortsetter:

– Hvis man absolutt skulle danse, ja da måtte man vokse opp i Oslo og ha startet i fireårsalderen, så det var ikke aktuelt. Men jeg ga meg ikke. Min første koreografi skapte jeg til russerevyen i 1969, før eventyrlysten førte meg til sjøs og ut på reise i verden et helt år.

De skal få tilgang til det jeg ikke fikk

Tilbake i Mosjøen fortsatte Ada som turninstruktør, og hun fikk etter hvert kontakt med Elisabeth Frich og Ann Karin Bodøgaard, som begge ble viktige motivatorer for henne.

– Jeg fikk være hospitant hos Jorunn Kirkenær på Ballettinstituttet på Sørbyhaugen (pedagogutdanninga, 1979) og endelig, på tross av at jeg manglet formell utdanning, våget jeg i 1982, med stor back up fra dansekolleger her nord og familie, å starte Adas Dansestudio hjemme i Mosjøen.

Å gi barn, unge og publikum tilgang til scenisk dans, som hun selv hadde savnet, ble svært viktig og riktig for Ada.

– Jeg er selv del av den kulturelle oppvåkningen nordpå hvor vi på 1970-tallet tok grep og ville fortelle vår egen historie selv. Denne kampen for den nordnorske identiteten preget meg veldig, og den erfaringen har nok også vært sentral i utviklingen av min urfolksidentitet som kom noe senere i livet. Mine produksjoner for dansestudioet var både store og nære, tok ofte utgangspunkt i naturen, myter, sagn og fortellinger fra Nord-Norge. Da jeg sluttet å drive dansestudioet gikk jeg mer og mer over til å jobbe med profesjonelle utøvere, musikere og andre kunstnere. I over 30 år har jeg turnert med egne forestillinger både i Norge, på Nordkalotten og internasjonalt.

Realiseringen av det samiske og sammenheng mellom kropp, språk og kroppsspråk

Ada har sjøsamiske røtter fra Gratangen og forteller at hennes oppvekst var full av ord, objekter og situasjoner nært knyttet til det samiske. Dette skulle ikke snakkes om, tvert i mot, det var en skam å være av samisk slekt.

– Arbeidet med barn på Sameskolen i Hattfjelldal satte i gang en prosess som ga meg tilgang til min egen samiske og kvenske identitet. Gjennom et nybegynnerkurs i sørsamisk falt mange ting på plass. Alle ordene jeg hadde med meg fra barndommen var del av et reelt språk, det var ikke bare ord «mormor fant på».

Sammenhengen mellom kropp, språk og kroppsspråk har alltid fascinert Ada, og en observasjon av endret adferd gjorde spesielt inntrykk på henne: – Komponist Frode Fjellheim og jeg jobbet sammen på et prosjekt med barn i en sørsamisk bygd. Og en dag ble vi begge plutselig vitne til at de eldre samiske lederne vi nettopp hadde samtalt med fikk et helt annet kroppsspråk idet de forlot rommet og gikk over til å snakke sitt førstespråk, sørsamisk. De ble alle 20 år yngre i kroppen, og dette så vi umiddelbart, både Frode og jeg. Mitt behov for å utforske sammenhengen mellom kropp, språk og kroppsspråk resulterte blant annet i forestillingene Gïeje og Gon.

Ulike språk er jo bygget opp forskjellig og representerer ulike tankesett, og nå har UNESCO satt «Indigenous languages» på lista over biomangfold. For hvis du mister språk, mister du mangfold i tankesett. Og akkurat dette med språk er noe Ada nå undersøker i prosjektet Earth Voices, hvor urfolk fra Japan, Australia, Grønland og India utforsker møtet mellom ulike talespråk og dans.

Forstyrrelser – om å sette oss selv på kartet

Ada Einmo Jürgensen forteller at hun må «forstyrres jevnlig». At hun ikke må falle inn i et mønster, at hun må ut av det jevne og rystes, som hun sier.

– Jeg er en nysgjerrig, lyttende person som prøver å forstå, som kjenner på en egen distraherende uro over alltid å ha vært litt «på siden». Jeg har et godt blikk for mine omgivelser og jobber aktivt med å løfte aktuelle historier og situasjoner inn i min kunstneriske praksis. Gjennom 20 år som teatersjef og kunstnerisk leder ved Åarjelhsaemien Teatere (Sydsamisk teater) har jeg vært med på å utvikle og sette samisk scenekunst på kartet.

Dette med å sette på kartet er en livsholdning som følger mye av Adas virke.

– Vi må sette oss selv på kartet – på egne premisser, og fortelle våre egne historier selv, «the right to self definition» er en viktig tematikk som jeg stadig kommer tilbake til.

–  I prosjektet People tree (2019) i India var jeg med på å sette en landsby på kartet både i konkret og overført betydning. Jeg skulle være «artist in residence» i landsbyen Kambachapada, det var bare det at landsbyen ikke fantes på kartet. Området var bare en hvit flekk. Her tentes igjen aktivisten i meg, og sammen med lederen for landsbyen fikk vi i gang et arbeid med å «sette oss selv på karet». Resultatet ble en bok og en performance, som inkluderte hele landsbyens befolkning.

På full fart inn i fremtiden

Hva driver du med nå?

– Jeg er en samisk, kvensk og nordnorsk dansekunstner på 70 år, som er fullbooket ut august 2022. Det er herlig. Og jeg syntes det er så sjarmerende slik det står i begrunnelsen for æresprisen: Einmo har gjennom sitt 40-årige yrkesliv vist en innsatsvilje som insisterer og inspirerer, og vi ser frem til å følge hennes arbeid videre.

Prisvinneren aner nå et håp om at koronasituasjonen skal bedres, slik at hun kan gjenoppta reisingen og fortsette å realisere alle sine prosjekter.

– Jeg er for tiden utøver i Stina Ravdna Lorås sin forestilling Sinte gamle samedamer. Videre jobber jeg internasjonalt med Earth Voices og co-produksjonen Where Oceans Meet. I tillegg regisserer og koreograferer jeg Klemetspelet, skriver et kapittel om samisk dans i en lærebok for Tell forlag og jobber med et dokumentasjonsprosjekt om pionerne innen samisk dans og scenekunst i hele Sápmi.

Jeg kjenner takknemlighet over denne utmerkelsen og en sann glede over alle de flotte menneskene jeg har fått møte så langt på veien. Jeg vandrer motivert videre, på full fart fremover.