Dansens År ‘93 – hva husker du? NORGE DANSER – den største mønstringen av norsk dans noensinne!

Det var dansekunstnerne Lise Nordal og Un-Magritt Nordseth som var både kunstnerisk- og prosjektansvarlige for NORGE DANSER, og her er noen av deres refleksjoner:

Velkommen til den største mønstringen av norsk dans noensinne!

Under åpningshelgen av Dansens År ’93 ble det arrangert en mønstring over to dager med dansekunstnere fra hele landet på Black Box teater. Lise Nordal og Un-Magritt Nordseth var kunstnerisk ansvarlige, og i samarbeid med Black Box teater og teatersjef Inger Buresund ble programmet lagt.

Lise og jeg, Un-Magritt, har i forbindelse med 30-års-jubileet hentet frem det gamle programmet. Vi synes det gir et godt bilde på datidens dansekunst, og har derfor bestemt oss for å gi den gamle teksten en liten reaktivering. Til programmet fulgte også med en hilsen fra Merce Cunningham. Vi håper det kan gi et tidsbilde på dansekunsten slik den så ut for 30 år siden. Vi håper også at det kan gi et bilde på hvilket potensial som ligger i dette, at kunstnerne samler seg i et felleskap og bruker kompetansen, arbeidskapasiteten og sitt ukuelige pågangsmot og vilje i samarbeid.

For oss er og var Dansens År ’93 et symbol på den kraften som ligger i dansefeltet og i kunsten vår.

Lise Nordal og Un-Magritt Nordseth

Fra programteksten:
«Norge Danser» var en koreografisk mønstring med hele 80 dansekunstnere. Motto for «Norge Danser» var «Egne røtter», og det ble et innholdsrikt og variert program. Egne røtter som tema ble behandlet forskjellig av over 30 koreografer. Hver enkelt koreograf med sitt eget forhold til røtter. Vi presenterte dermed mangfoldet i norsk samtidsdans, alt fra den dansen som er knyttet nær norsk folkedans til den abstraherte formen innen dansen. Også de som tolket «egne røtter» ut fra egen tid, – egen fortid. Det viktige for oss var at dansen var preget av norsk samtid, og at den var preget av fortid og fremtid. Interessant for vårt motto «egne røtter» var koblingen mellom dansekunstnere som har sin bakgrunn fra, eller videreutdanning fra utlandet.»

Avslutningsvis skriver vi at «Vårt miljø er lite, og svært mange har hentet sin inspirasjon fra New York, Paris, Tokyo, London m.m. Det knyttes nye bånd og nye retninger innen dansen bringes hjem.»

I ettertid er det interessant å se hvordan vi søkte å gi et språk til den dansen som fantes – akkurat da. Vi ønsket å vise det mylderet vi så av ulike tradisjoner og begreper. Under kan dere lese om selve forestillingsprogrammet, hvor «ny dans», «release-dans», «impro-dans» med mere, var en stadig økende del av danselandskapet som vi ønsket å synliggjøre.

Dansens År ’93 var et mulighetenes år, og både Danseinformasjonen, Dansens Hus, Coda-festivalen og Dansenett Norge er organisasjoner som er sprunget ut fra dette. Godt hjulpet av Norske Dansekunstnere, scener som Black Box teater, Riksteateret og utallige arbeidsomme og entusiastiske dansekunstnere over hele landet!

Under er programmet, som besto av fire ulike deler, to matinéer og to kveldsforestillinger. Fra programteksten:

Famileforestilling: Vi har valgt å dele denne mønstringen inn i fire avdelinger. Lørdag 30. januar åpner vi med en forestilling for både voksne og barn.

Hovedvekten her er lagt på det klassiske, repre­sentert bl.a. ved Den Norske Nasjonalballett, og de koreografer som har sin base i et klassisk moderne formspråk.

Offisiell åpning: Den offisielle åpningen av «Norge Danser» skjer samme dag kl. 18.00. Da presenteres et variert program av koreografer som arbeider innenfor tradisjonen av moderne dans og de som arbeider med det ukjente. I kveldens siste halvdel vil du få se det rare, det ubegripelige, – det eksperi­mentelle. Det du kanskje aldri før har sett!

Søndagsmatiné: Søndagens første programdel er preget av kob­lingen mellom inn- og utland. F.eks. er «Ny dans», «release»-teknikk og kontaktimprovisasjon stikkord i denne forestillingen. Koreografen og danseren Lise Ferner har vært banebrytende in­nenfor dette feltet i Norge. Vi avslutter med et «stunt»: Prosjekt Impro improviserer frem sin koreografi der og da, – på stedet.

Avslutningsforestilling: Til avslutningen søndag kveld fokuserer vi på kontrastene i det norske danselandskapet. Her deltar noen av våre erfarne koreografer som Lise Eger og Kjersti Alveberg. Vi viser to koreografier til musikk av Arne Nordheim, og to mannlige soli presenteres etter hverandre. Dette for å vise forskjellen i bruk av musikk, temavalg, og dynamikk.

I tillegg vil vi legge til at vi er svært glade for den deltakelse vi har fra distriktene. Tromsø, Hammerfest, Steinkjer, Trondheim og Bergen er representert i «Norge Danser».

Velkommen til den største mønstringen av norsk dans noensinne!

Prosjektansvarlig:
Lise Nordal, koreograf /danser
Un-Magritt Nordseth, koreograf /danser

Hilsen fra selveste Merce Cunningham:

Please accept my best wishes on the opening of your dance festival.
I deeply regret that, due to rehearsals, I am unable to be with you.

With warm regards,
Merce Cunningham

Er du nysgjerrig på hvilke koreografer og dansere som var med?
Da kan du ta en titt i programmet her.

ØYVIND JØRGENSEN, danser, koreograf og pedagog. Var blant annet prosjektleder for DANSERNE KOMMER under Dansens År ’93, sammen med Ellen Johannesen, Bibbi Winberg og Annette Dyvi.

Jeg husker ikke så veldig mye fra NORGE DANSER, annet enn at det var en maraton av en forestilling med bidrag fra en hel haug av dansere og koreografer fra nord til sør. En flott markering. Jeg hadde laget en liten solo til meg selv, som jeg kalte «Solo» med musikk av Jon Balke Trio. Litt jazzdans inspirert med elementer av etnisk og moderne dans.  

Fra anmeldelse i Klassekampen:
Norge kan danse!
DANSENS Års gigantiske åpningsarrangement ble avsluttet sist søndag. Dermed er det liten tvil om at Norge kan danse, at Norge har krefter og potensiale langt ut over det middelmådige. Kompetansen overbeviser på det danseriske og koreografiske. Nye navn føyer seg til de mer kjente, og blant de kjente ser man overbevisende tegn på at kontinuitet også betyr kvalitet.

Som eksempel på det siste vil jeg fremheve koreograf og danser Øyvind Jørgensen. I sin «Solo» overbeviser han sterkt i komposisjon og fremførelse.

Inger-Margrethe Lunde

Dansens År ’93 var et enormt løft for norsk dans, med Kjersti Engebrigtsen, Lise Nordal og flere i spissen.

Det skjedde masse igjennom året, bl.a. turnébuss, koreografikonkurranse, uteforestillinger og gallaforestilling i Operaen.

Min koreografi «Tundra» ble valgt ut til å delta på gallaforestillingen i Operaen, med Jan Ivar Lund, Jo Strømgren, Gaute Grimeland, Lene Syversen, Henriette Blakstad, Hild Eikrann og Lynda Hurkmans-Johnsen. Musikk: Igor Stravinsky (Three Pieces for String Quartet).

SOLVEIG LEINAN-HERMO, dansekunstner og kunstnerisk leder for Stellaris DansTeater i Hammerfest siden 1980.

Dansens År ’93 har vært en meget viktig begivenhet og trigger for mange nye prosjekter og tiltak. Faktisk så mange, slik at jeg bare her kan nevne et fåtall av inntrykk.

Dansens dag fra Nikel i Russland til Hammerfest i Norge
For meg og Stellaris DansTeater startet vi markering av Dansens Dag allerede i 1989 i Nikel i Russland som er en by med nær beliggenhet mot grensen til Sør-Varanger kommune. Da grensene mellom Russland og Norge åpnet opp for muligheter til samarbeid på tvers av nasjonale grenser, ble også et viktig kapittel i vår dansehistorie etablert. Stellaris DansTeater fortsatte årlig markering i Russland før vi endelig også tok initiativ til å markere Dansens Dag i Hammerfest i egen regi. Den nasjonale markeringen var ennå ikke etablert i Norge slik at vi måtte forklare nøye hvorfor vi hadde en slik markering. Vi ble en forløper for mange årlige kultursamarbeid innen dans mellom nabofolket og ble også initiativtaker for flere prosjekt og samarbeid som turnerte også til andre deler av Nordområdene. Da en nasjonal norsk markering av Dansens År endelig kom i 1993, ble ikke undertegnende vanskelig å be om å delta innen dansekarusellen. Markering og synliggjøring har vært meget viktig for meg i videre kunstnerisk samarbeid, nettverk og fellesskap innen dansemiljøet.

Da den nasjonale markeringen av Dansens År kom ble dette et høydepunkt i min dansekarriere der jeg minner året med samme frydefulle pirring som da vinter-OL i 1994 samlet mange av Norges dansekunstnere (jeg danset en vette i åpnings- og avslutningsseremoniene). Det var en god følelse å bli invitert med mitt kompani, Stellaris DansTeater, til den nasjonale markering «Norge Danser» (30.-31. januar 1993), hvor vi viste forestillingen «Bassquerade». Vi ble følgelig visuelt en forlengelse av dansemiljøet i vårt langstrakte land der stort sett fokus har vært sett på og satset på hva som skjedde i Oslo.

Dansens År ’93 er i gang, og vi nordfra skjemte oss ikke ut under åpningen, fastslår koreograf Solveig Leinan Hermo i Stellaras Danseteater fra Hammerfest et­ter å ha presentert sin ballett «Bassquerade» i Oslo under «Norge danser».

Avisa Nordlys 11. februar 1993

Uten de kreative sjeler og uslitelige kulturarbeidere ville ikke et Dansens År ’93 i et slikt omfang vært mulig og gitt ringvirkninger både regionalt og nasjonalt. Jeg er inderlig takknemlig å ha vært en del utav «Norge Danser» og Dansens År ’93.

METTE BRANTZEG, koreograf, regissør og teatersjef. Koreograferte «Alberte» og «Venus i blått» som ble vist under Dansens År ’93.

NORGE DANSER og SCENARIO-93

Om to koreografier i Dansens År ’93 – «Alberte» og «Venus i blått» av Mette Brantzeg.

Innledning
Omstendighetene rundt Dansen År 1993 var spesielle. Min mor var svært syk. Vi visste at hun skulle dø. Familien min flytta fra Tromsø tilbake til Oslo det året, for å være nær henne den siste tida. Når jeg tenker på det nå, påvirka dette hukommelsen min i stor grad. Noen minner ble dytta helt ut, mens andre brant seg fast.

Det hendte at jeg koreograferte med litterært utgangspunkt. Det gjaldt både for «Alberte», produsert av Tromsø Danseteater og «Venus i blått», produsert av Tromsø Danseteater og Hålogaland teater. Koreografiene var inspirert av romaner, produsert nordpå og vist i Oslo under Dansens År ’93.

Litt om mitt ståsted: Jeg er regissør av yrke. Den gang, for tretti år sida, tenkte jeg ikke på meg sjøl som dansekoreograf, sånn som Kjersti Alveberg , Lise Nordal og Lise Eger, som jeg beundret sterkt og hadde lært mye av. Eller som Jane Hveding, som jeg diskuterte masse dans med da vi var på studietur til New York i 1982. Vi så forestillinger sammen og trente på studioene til de virkelig store, som Martha Graham og Alvin Ailey. Min kreative trigger var det dramatiske og teatrale. At noen retninger innen den moderne dansen var på vei bort fra klassisk trinnkoreografi, passa meg veldig bra. Jeg var inspirert av koreografer som Trisha Brown – hun lot danserne gå avslappet eller jogge lett over scenen, og dans oppsto ut fra det.

Tromsø var, og er fremdeles, en by der det er lett å bli kjent med andre scenekunstnere. Kreative idéer klekkes og omsettes. Dialog mellom frie grupper og institusjoner samt sjangerblanding førte til et mangfold av scenekunstproduksjoner på nittitallet. Det var i en slik strukturell grobunn at «Alberte» og «Venus i blått» spirte fram.

Les mer om forestillingene her.

Black Box teater
Da Tromsø Danseteater ble invitert til å vise en del av «Alberte» på Black Box teater var det gått et stykke tid siden vi skapte forestillinga. Produksjonen skulle være del av dansemønstringa Norge danser. Med prosjektets (Dansens Års) ambisjon om å være landsdekkende, var det opplagt at nordnorsk dans skulle være representert. Det fantes ikke veldig mange kompanier nord for Trondheim. I Tromsø fantes kun Tromsø Danseteater. Jeg husker det som at det syda av dans, ja, nærmest kokte, da vi kom til Oslo. Det var bare å gi seg hen å nyte de fine øyeblikkene.

På Black Box teaters store scene var forestillinga vår én av tretti. Prøvene gikk på samlebånd. Det gjaldt også lysprøvene. Jeg tror vi hadde en liten time til rådighet for å få tilpasset koreografien og få det tekniske på plass.

Jeg hadde «glemt» hvor stor den store scenen var. Jeg visste ikke at det tekniske lysutstyret var så forskjellig fra Tromsøscenen, der vi opprinnelig hadde satt lyset. Lyskasterne her var større. Det ble rett og slett for mye lys, og tida til å justere lysmomentene og stille om på, eller kutte ut kastere, var ikke der.

Derfor ble, slik jeg husker det, «Alberte» avvikla i full flombelysning. Marianne danset med andre ord ikke i et svakt måneskinn, med nyanser av stjernehimmel, som intensjonen var. Snarere tvert imot! Uten settstykker på sidescenene, virket skikkelsen hennes bitte liten, og det var for så vidt bra. Men Marianne så veldig lite i det sterke scenelyset og hadde få objekter å orientere seg etter. Jeg følte med henne der jeg satt i salen. Det var ikke noe å gjøre med situasjonen.

Mange kom og takket etter forestillinga, også Lise Nordal , primus motor for arrangementet Norge danser. Hun takket og synes dansen var fin, men at det kunne vært jobbet mer med lyset. Hun kunne ikke ha mer rett, selvfølgelig! Men publikum hadde hatt en fin opplevelse. Som danser Marianne Nordnes minnes i ettertid:

Det var både spennende og utfordrende å danse på Black Box. Jeg følte man var del av et fellesskap.

Marianne Nordnes

Hvem tenker koffert, her?
Tekstutdrag fra boka Slakteren var med i forestillinga «Venus i blått». Jeg/vi var veldig bevisst på å stryke alle f-ordene. Målet var at erotikken, sexen og den unge jentas begjær skulle forsterkes i publikums fantasi. Vi la opp til at her var det lov å «tenke koffert» i vilden sky. Med humor. Og det skjedde.

Men noen publikummere engasjerte seg med andre fortegn. Vi kan ikke være sikre på at de så forestillinga, en gang, siden de hadde hørt om ting som ikke var med, som vi hadde strøket. I et par leserinnlegg i avisa Nordlys kom det krav om at forestillinga måtte tas av plakaten på grunn av det stygge språket og det usedelige innholdet. En lokal politiker tok forestillinga i forsvar og skrev om kunstnerisk frihet. «Venus i blått» fortsatte å spille for fulle hus, 14 dager i Tromsø, siden på turné til blant annet Harstad, Lofoten og Bodø. Det kom kanskje en og annen pornosulten publikummer, også. Han eller hun ble sikkert skuffa. Vi var stolte over at forestillinga kommuniserte utover seg sjøl. Skapte samfunnsdebatt. Det er ikke alltid det skjer. Men det er det vi ønsker oss, å lage noe relevant og av betydning. Denne danseforestillinga trakk også nye publikummere, som vanligvis ikke likte ballett.

Til finalen i Scenario – 93
«Venus i blått» ble invitert til å melde seg på arrangementet som avslutta Dansens År ’93: enakterkonkurransen Scenario – 93. Norsk kassettavgiftsfond sto for prisutdelinga. Det Åpne Teater var vert for å avvikle de åtte danseforestillinger som kom til finalen, og vi kom med! Beste danseforestilling ville motta en premie på kr. 300 000. Nå var det vel ingen som på ramme alvor mente at vi kunne vinne, siden vi ikke hadde skapt en reindyrka danseforestilling. Vi gikk for et rått utrykk, der koreografien ikke dominerte. Det virka på sin måte. Oslo-publikummet kjente lukta av fisk strømme mot seg. Mange lo og kommenterte, men ingen snudde i døra. Tre torsk på scenen, med rognposer samt tre aktører, hadde ingen sett før.

Da danserne Sally Eilertsen og Marianne Nordnes og skuespiller Janne Cathrin Langaas åpna med en sekvens der de slipte fileteringsknivene, gikk det et stønn gjennom salen, bokstavelig talt. Jeg husker at vi var veldig stolte over å ha kommet med noe frekt, morsomt og nytt til hovedstaden. Noen mente at vi var publikumsvinnerne av konkurransen. Sjølve prisen gikk til Kristina Gjems, med koreografien «Veien tilbake». Det var helt fortjent.

Det gjør meg glad og ikke så lite rørt å tenke på alle de flotte folka på og bak scenen. Dansere  sparer ikke seg sjøl, sparer ikke på noe, har vondt i kroppen, alltid støle. Mange har ødelagte tær eller andre overbelastede kroppsdeler. Så hardt må det jobbes for å skape gylne øyeblikk av magi.

Mette Brantzeg

HANNE M. KNUTSEN. Som utøvende dansekunstner har hun spesialisert seg i å blande utrykkene flamenco og samtidsdans.

Jeg husker Dansens År ’93 som et utrolig flott år. Det året jobbet jeg i Trondheim som danser.

Til Dansens År ’93 laget jeg min første helaftens forestilling: «Angel in the doorway», med fullt band og seks dansere. Min rolle var koreograf og danser.

Det var en rockefabel og var ganske crazy på den tiden. Forestillingen hadde innhold av moderne dans, jazzdans, pas de deux mellom en gitarist og danser, og jeg hadde en ide om å basere det visuelle bildet på drømmesymboler. Musikken var nyskrevet av Øystein Sørensen (Solon.no) og Sten Frode Solvang.
Deler av forestillingen ble vist på Black Box teater i Oslo og hele forestillingen ble vist på Sentrum scene under Dansens år dagene i januar 1993. Kjersti Engebrigtsen, leder for Dansens År, var på besøk i Trondheim og så hva vi jobbet med og synes det ville passe som en spesiell og uvanlig forestilling til Dansens År i Oslo.

Vi dro til slutt nedover til Oslo i en gammel buss med fem dansere og seks musikere. Vibeke Støver bodde i Oslo så henne møtte vi der. Danserne som var med i produksjonen: Pia Immerstein Larsen, Vibeke Støver, Kristin Nash, Kim Lundbye, May Ona Lintho og meg. Musikere: Øystein Sørensen, Sten-Frode Solvang, Petter Wiik, Harald Rossetnes, Jan-Ketil Torgersen og Kjell Arne Bush. Som fattige kunstnere bodde vi på det billigste hotellet i Oslo, Cochs pensjonat.

På den tiden i Oslo ble vi sett på som sære da vi kom med fullt rockeband og dansere. Det var mye samtidsdans og vi kom som en overraskelse på scenen på Black Box teater. Vi ble også sitert i Dagbladet:

Så var da også noen av ildsjelene rundt i det ganske land med i går. Blant disse var unge trøndere med en rockefabel. Heller ikke dette var stor kunst, derimot et innslag skjønnånder kunne sukke oppgitt over. Men disse ungdommene hadde en glød som av og til går tapt når danseren trenes til lydig instrument.

Yngvild Sørbye 

Musikken til «Angel in the Doorway» ble gitt ut 10 år senere  (2003) av Øystein og finnes under www.solon.no

Her kan du lese programmet til forestillingen «Angel in the doorway».

Jeg laget også en moderne koreografi «Nature Poetry» til Dansens År i Trondheim i Olavshallen, der vi var tre dansere: Kim Lundbye, Pia Immersten Larsen og meg.

Hva betød Dansens År ‘93 for deg?
Jeg prøve å jobbe videre med dans utenfor Oslo, og arbeidet et år til i Trondheim. Jeg laget en ny forestilling sammen med Øystein og Sten-Frode: «From under the Bridge», med band og dans. Samtidig jobbet jeg som dansekunstner i Norsk musikkskoleråd og laget forestillinger i grunnskolen med barn og ungdommer sammen med tre musikere og tre dansere: prosjektet het D`MIX. Vi laget en forestilling som skulle iscenesette ungdom både på og bak scenen. Vi samarbeidet med ti skoler i Trondheim og hadde workshop med elever i musikk og dans.

1993 var Urbefolkningens år og forestillingen «Reisen» handlet om dette. Det var en enorm stor jobb og vi var i utgangspunktet for få utøvere med dårlig lønn. Prosjektet var veldig vellykket og Rikskonsertene ville fortsette med det. Men da var vi så utslitte av å jobbe døgnet rundt med ti store forestillinger, der vi hadde ansvar for 100 elever og oss selv som utøvere. På den tiden var det også vanskelig å få støtte til forestillinger utenfor Oslo, og det hjalp ikke så mye av å ha Dansens År når det kom til produksjonsstøtte, men jeg opplevde dagene i Oslo som flotte.

Jeg så vel ikke noen fremtid i dans for meg hverken i Trondheim eller i Oslo så i 1994 bestemte jeg meg for å reise ut og flyttet til Amsterdam. Jeg ønsket også å videreutvikle meg i moderne dans og trene flamenco samtidig. Amsterdam var et mekka for samtidsdans, der jeg også fikk trene flamenco på et høyt nivå. Det morsomme var at da jeg hadde flyttet til Amsterdam, fikk jeg midler fra Kulturrådet til teknisk utstyr for å ha jobbet med D`MIX prosjektet.

Jeg har lært mye av å være utenfor Norge fra 1994 til 1999 og har jobbet med dans både som utøver, koreograf og pedagog fram til i dag.