Dansens År ’93 hadde en egen stuntgruppe bestående av dansekunstnerne Siri Jøntvedt, Gaute Grimeland, Tone Gellein, Ellen Johannesen og Hilde Rustad. De var iført arbeidsdresser fra Pellys med håndmalt logo – Dansens År ’93 – på ryggen. STUNTGRUPPA hadde dansestunts rundt om i Oslo, og dette pågikk gjennom hele året. De arbeidet utfra satte strukturer og med mye variert musikk fra en «tilårskommen, men passe røff ghettoblaster».
Her kan vi lese mer om hva dansekunstnerne Ellen Johannesen (initiativtager), Gaute Grimeland og Tone Gellein minnes:
ELLEN JOHANNESEN. Initiativtager til Stuntgruppa. Dansekunstner og yogalærer.
Hva husker du fra Stuntgruppa, og hva var din rolle?
Jeg var del av utekomiteen sammen med Øyvind Jørgensen og Bibbi Winberg. Jeg fikk ideen om å opprette en stuntgruppe, en gruppe som kunne jobbe utendørs og “Site Specific” og opptre i ulike sammenhenger for å gjøre dans synlig. Gruppa skulle kunne steppe inn på kort varsel og jobbe ut fra en strukturert improvisasjon. Det var litt overveldende å få gehør for en slik «vill ide´” og jeg husker at jeg var litt genert for å spørre dansere om de ville være med på dette. Men alle sa i hvertfall JA, og jeg kunne sette sammen en variert gruppe som bestod av dansekunstnerne: Tone Gellein, Gaute Grimeland, Siri Jøntvedt, Hilde Rustad og meg selv.
Vi fikk til og med lønn for oppgaven, men midler til øvingslokaler hadde vi ikke. Jeg husker at vi laget en avtale om å vaske Spin Off Dansestudio en gang i uka mot å få prøvetid. Vi vasket og danset, og i pausene hadde vi allsang av gamle Grand Prix låter som Gaute Grimeland husket til minste detalj. Det var kanskje slik vi kom på å lage dans til en 70-talls kavalkade da vi fikk jobben å være oppvarming for Boney M. På Sentrum Scene. Det gikk ikke veldig bra: Da sceneteppet gikk opp, trodde publikum i salen at det var Boney M., deres helter og heltinner som sto på scenen. Det var det ikke. Derimot var det Stuntgruppa som var på ironisk grisefest i Spania (til låta Eviva Espania). Den hylende applausen stilnet fort, men vi fullførte og kom oss fort ut. Ikke alle var åpne for samtidsdans i enhver sammenheng…
Kan du si noe generelt om hva du husker fra Dansens År ’93? Har du et spesielt minne du vil trekke fram?
Det jeg husker best er nok forestillingen «Sommernatt på St. Hanshaugen» (23. juni) som var Stuntgruppas største arrangement. Her hadde vi fått benytte dansere fra Turnébussen (Schirin Zorriassateiny, Anna Nordanstedt Hegdahl, Siri Jøntvedt, Kari Liland, Vidar Hansen og Reidar Sjøset), i tillegg til at vi hadde invitert skuespillerne Gisle Hass og Gjermund Husby. Vi hadde leid et gigantisk lydanlegg og rigget til tribune for publikum på begge sider av bassenget på toppen av St. Hanshaugen, der det den gang var vann i bassenget.
Jeg husker ikke om vi hadde avertert noe særlig, men det var sommer og strålende vær, så da folk hørt Jussi Bjørling på fullt volum kom de strømmende fra alle kanter og inntok tribunene. Det var helt uvirkelig – kanskje 500 mennesker kom! Hva de fikk se? Kvinner i brudekjoler på flytemadrasser i bassenget, der en utsultet Knut Hamsun (Gisle Hass) satt på en stol og deklamerte sin umulige kjærlighet til Ylajali, som kom dansende med kastanjetter (Tone Gellein). Våtere og kaldere ble han i kveldens løp, mens en gruppe kvinner (Turnebussen) drømmende danset seg gjennom bassenget til musikk av Mahler. Det var utrolig vakkert, inntil en fyr i alt for trang dress kom byksende ut fra buskene (Gjermund Husby) og deklamerte en tekst fra eksamen i høyere matematikk med stor innlevelse.
Hva betød Dansens År ‘93 for deg? Og hvilke ringvirkninger har markeringen hatt?
Jeg kom jo ganske fersk fra SNDO (høyskole for samtidsdans) i Amsterdam og forsøkte å få innpass i en norsk dansevirkelighet. Fra Holland var jeg vant til at folk var interresert i dans og genuint nysgjerrige på å se hva dansere foretok seg på scenen. Det var en slags empati mellom dansere og publikum som jeg savnet her, hvor dans ennå var nytt og ukjent. Jeg var derfor mer enn klar for å bidra med å “bringe dans til folket” på ulike vis. Dansens År ’93 var nok viktig for å åpne for all salgs dans og å vise fram hva dansere drev med. For meg personlig bød året på mange muligheter: Muligheter til å lage forestillinger (man kunne jo søke om å være med på det ene og andre med fortløpende behandlingstid). Jeg ble også kjent med kollegaer, både etablerte og ferske dansere, og jeg fant flere framtidige samarbeidspartnere under Dansens År. Stormønstringen Norge Danser var vel for meg en mulighet til å få “debutere» på en stor scene og i all offentlighet! Jeg opplevde at dans som kunstform ble sett og tatt alvorlig under Dansens År, noe den i dag ikke blir på samme måte da alt ser ut til å forsvinne i informasjonsflommen…
GAUTE GRIMELAND. Dansekunstner som arbeidet i flere kompanier, blant annet i Carte Blanche. Han var også en del av Stuntgruppa.
I 1993 var jeg ganske fersk, så det var fantastisk at Dansens År kom med masse aktivitet. På kort tid ble jeg kjent med stort sett hele miljøet.
Stuntgruppa var et sideprosjekt som lett lot seg kombinere med andre jobber. Den ble skapt på eget initiativ og ikke som et oppdrag fra Dansens År-kontoret eller noe sånt. Ellen Johannesen hadde idéen, og fikk etterhvert kontoret med på den. Det var mye gøy. Det meste av aktiviteten var ganske korte impro-stunts rundt omkring i byen, bygget over noen strukturer. Men to happenings var spesielle og spesielt minneverdige. Den ene var stuntet i pausen under Dansens Års gallaforestilling i Operaen. Jeg medvirket også på scenen, i Øyvind Jørgensens «Tundra». Men Stuntgruppa hadde fått en avtale med kostymeavdelingen om å låne de praktfulle kostymene fra balletten «Romeo og Julie,» så dem opptrådte vi med i foajéen i pausen. Dinna Bjørn så ganske overrasket ut – tillatelsen hadde tydeligvis ikke vært innom skrivebordet hennes!
Den andre tingen jeg må nevne er vår helaftens forestilling, fremført bare en gang, nemlig «Sommernatt på St. Hanshaugen». Det var et stort event, med rundt 25 medvirkende dansere og skuespillere.
Det var en tid med mye samhold og fellesskapsfølelse i dansemiljøet. Prøvene til OL begynte jo også i 1993, med etterhvert over 50 dansere. Samtidig erfarte jeg som styremedlem i forbundet at alt ikke bare var fred og harmoni på organisasjonsnivået. Men det var ikke noe som skapte splid blant dansere, synes jeg. Jeg sørget i hvert fall for å stå på god fot med de aller fleste, og jobbet mye på tvers av særmiljøer og stilarter. Det er alltid noe å lære!
Det var en morsom tid, og jeg har mange gode minner! Kunst ble skapt og vennskap ble til.
Foto er hentet fra Dansens År/Dansearkivet.
TONE GELLEIN. Kunstner, skribent og performer. Var også en del av Stuntgruppa.
Åpningskveld i Konserthuset i Oslo
Stuntgruppa hadde tatt kontakt med daværende informasjonssjef ved Operaen (på Youngstorget).
Vi ønsket å låne kostymer til åpningskvelden i Konserthuset, hvor vi skulle dele ut program og være vertskap og gjøre et dansestunt i pausen i foajeen. Og på oppfordring fra informasjonssjefen lånte vi Romeo og Julie-kostymene, som var silkebrokade, hodeplagg, ringer – vi så ut som vi bodde på et slott i en fjern fortid – de var fantastiske – så vidt jeg vet – det finns ingen bilder (de var nok av de dyreste og flotteste på Operaen på den tiden – og forestillingene var en stor suksess).
Jeg stod som en prinsesse i dette kostymet med høyt liv, fotsid kjole, spiss hatt og skulle dele ut kveldens program foran en av inngangene til salen – og der kommer selveste ballettsjef Dinna Bjørn. Hun så på meg, skvatt og tok et øyeblikk for å anerkjenne hva hun så (hun visste det jo ikke!). Men hun smilte til slutt og sa noe sånt som «Jeg kjenner dette kostymet godt». Puh – det var med ære vi hadde disse på oss.
Boney M. – på Sentrum Scene
Stuntgruppa var oppvarmingsakt for Boney M. og vi fikk hilse på dem. Vi skled av scenen på slutten til Sex Pistols «God save the Queen». Boney M. stod bak scenen og hold hverandre i hendene før de skulle på. Og under konserten etterpå satt vi i salen og hørte på (tror jeg…minnet er jo ikke til å stole helt på).
Backstage bugnet over at frukt etc – som ikke var til oss i rare klær og hatter og med en ganske sær musikkmix.
Kassettene
Vi lagde spillelister som vi spilte inn på kassetter – og den oppgaven gikk på rundgang mellom alle. Så før hvert stunt (ca. 1 pr. uke) hadde vi ny musikk, som ingen av de andre hadde hørt på tidligere.
Improvisasjon og faste sekvenser
Vi hadde vel 2 til 3 faste sekvenser som var skapt i samarbeid mellom alle i studio – jeg tror vi brukte gamle Spin Off dansestudio i Storgata til å øve. Så hadde vi vel noen clue, eller innganger før alle skjønte at nå gjør vi denne – eller en annen – og videre improviserte vi i forhold til sted, rom og hverandre – så lenge tapen spilte. Og når den var ferdig ble kassetten snudd av en av oss. Hattene varierte, men kjeledressene var fast. Vi gjorde en spesialvisning inne i studioet på Spin Off, og da kom det mange dansekunstnere. Det morsomste var at flere av koreografene – som ikke visste hvordan vi jobbet – trodde at alt var koreografert.
Nordmenn trodde vi var fra utlandet fordi det vi gjorde var så unorsk.
Steder
Vi arbeidet mest utendørs i Oslo sentrum, foran gamle Vestbanen, i Spikersuppa, foran Nationaltheatret, inne på Sentrum Scene.
Det største eventet var mer planlagt: Oppe på St. Hanshaugen – på og i bassenget. Været holdt og mange gjesteutøvere fra teater og dans deltok (Gisle Hass blant annet). Stuntet var på selveste St. Hansaften med lydmann og et lite amfi for publikum (men de stod stort sett) Det ble ikke annonsert og jeg husker Karen Elisabeth Søgaard (KES) sa at det var det beste «munn til munn» på den tida: «noe skjer på St.Hanshaugen» – og så kom mer enn 500 stykker. Vi ble jo helt vippa!
Vi fikk også ekstra midler fra Fond for Utøvende kunstnere og/eller Oslo kommune. Vi hadde en tittel – og noen gjorde noe tekst. Vi gjorde mye research om hva St. Hanshaugen hadde vært brukt til i gamle tider: nemlig gravplass for hester!
Jeg bodde på Grünerløkka og hadde innbrudd dagen før (ca) og vi ble frastjålet 1000 kr som var til produksjonen.
Dette varte vel nesten i 1 år – det var supergøy, friskt, utforskende og veldig lærerikt. Sånn kunne dans også være.
En varm og takknemlig: Takk for dansen – Hilde, Gaute, Ellen og Siri! Og særlig takk til Ellen som hadde ideen til dette – om jeg husker riktig.
