Path Created with Sketch.

«Fishnet» av Jørgen Eide

I teksten «Fishnet» tar Jørgen Eide deg med ut på dansegulvet. Denne tekstlige erindringen setter fokus på den personlige erfaringen som det sentrale i det som er skeivt. Dette er den andre teksten vi publiserer i serien «Skeiv Bevegelse – Tekster om skeiv dans».

På et mørkt dansegulv.
I skyggen av den store og streite folkemengden.
Der ser vi han.
Helt for seg selv med armene over hodet i bølger fra side til side.
Der bassen skaper gulvet, og varmer de høye plattformskoene som klemmer på tuppen av tærne til de store føttene hans.
Han elsker det.

Den trange og hullete nettingen som strekker seg fra føttene til hendene.
Med lukkede øyne i en sfære som ikke føler annet enn erindringen av å være på det lille soverommet sitt.
Helt alene med en enda høyere musikk på øret.
Her føler han seg urørlig og ustoppelig.

Svevende i en verden han vet er like ekte som den blonde fargen i håret hans.
Ekte nok til å vite at på en planet langt der borte, får kanskje sånne som han være helt i fred.
På et sted der han ikke hekter nettingen sin fast i sekken til fyren foran seg.
Som han diskre prøver å lirke av, før fyren brått og uforsiktig hopper fremover og river et stort hull i antrekket hans.
«Faen…» sier gutten til seg selv.
Høyt nok til at fyren hører han, snur seg og ser stygt på han.
«Var det noe?» spør fyren.
«Nei.» Svarer gutten lavt.
Fyren ser gutten opp og ned.
Så på hullet, før han snur seg igjen og hopper videre.
Som om han prøver å hekte sekken til nettingen igjen og rive av resten av antrekket.
Som om nettingstrømper ikke har nok hull i seg fra før.
Gjøre han naken foran hele guttegarderoben så han innser hvor mange som titter og glor.
Igjen.

Gutten lukker øynene og prøver å forsvinne videre.
Han klarer det ikke med blikkene som spiser på skuldrene hans.
Han hater det.
Ved sin side står en liten engel.
Den engelen som forteller ham at de samme blikkene bare bedårer hans keitete bevegelser.
I en versjon av Noahs Ark lastet med sopere tøffe nok til å vise hvem de virkelig våger å være.

Bak gutten beveger en fyr seg sakte og bestemt mot ham.
Fyren plasserer hendene sine varsomt rundt hoftene hans.
Gutten skvetter, og dytter han fra seg.
Fyren tar tak i rumpen hans, og får gutten til å lyste motvillig.
Om gutten bare var mann nok til å gjengjelde tjenesten så resten av gjengen kunne se at sånne som han var nok til å bøye selv den største alfaen i flokken.
Fyren snur gutten til seg og gliser flørtende.
Gutten går inn for et brått og spontant kyss.
Leppene møter det grønne strobelyset som skinner over det naive ansiktet hans.
Gutten åpner øynene.
I skyggene, skimter han et fantomvesen av latter som klamrer seg til hodet hans.
Gutten leter fyren med et lystfylt uttrykk.
Blikket klemmes av en kaotisk vegg av andre fyrer som likner identisk på hverandre.
Ingen av dem ser ut til å være den som stod foran ham.
Et øyeblikk i reprise.

Gutten holder pusten, mens han ser opp mot taket.
Langt der oppe i det speilende havet av sitt eget selvbilde, ser han dem.
Han smiler.
Et sted med andre gutter som beveger seg som ham.
Like forskjellige som at nettingene deres bærer hver sin unike farge.
Når gutten flytter rommet til sin egen virkelighet, trekker han fantasien mot en forventet fiendtlighet.
Gutten danser videre.
Med fingrene former han små, men frie sommerfugler som er lenket til hendene hans. De svelges i et drømmerike av tilhørende tårer som for øyeblikket fyller hodet.

En jentegjeng stiller seg ved siden av gutten.
Han ser på dem med et hint av misnøye når de begynner å kopiere bevegelsene hans. Jentene sjonglerer fascinasjonen over gutten og å kaste små og flørtende blikk etter seg.
Sånne blikk som guttegarderoben tar imot med siklende øyne.
I den klissete stemningen husker gutten at sist gang han så jentegjengen var nettingen og de korte skinnskjørtene cocktailkjoler fra den siste tilbudskolleksjonen.
Billig insisterte de på at siden Lea hadde svart og Linnea rosa nettingsuit, var likheten mellom dem og han like stor til at de var på samme vei mot en verden der alt er love.
Når gutten slutter å danse, reagerer de med å riste i han som en Wind-Up Doll.
Klare til å gripe det neste øyeblikket de kan fange i minnet som krydder til en tom personlighet.
Men denne gangen, danser de for seg selv.
Gutten bryter seg fra dem og folkemengden.
Til et sted der musikken blir svakere og mørket lysere.
Ved enden av rommet, finner han et speil.
Han stiller seg foran speilet og retter på øyenskyggen som timene har svettet nedover ansiktet hans.

Jørgen Eide
Jørgen Eide. Foto: Owidia Wesenberg.

Bak skulderen, en gutt.
Med armene over hodet i bølger fra side til side.
Der bassen skaper gulvet, og varmer de høye plattformskoene som klemmer på tuppen av tærne til de store føttene uten å tenke et sekund på at han tråkker på fyren foran seg.
Han elsker det.
Den trange og hullete nettingen som strekker seg fra føttene til hendene.  
Med lukkede øyne i en sfære som ikke føler annet enn erindringen av å være på det lille soverommet sitt.
Helt alene med en enda høyere musikk på øret mens han demonstrativt krever sin plass på det tettpakkede dansegulvet.
Frie bevegelser han vet at guttegarderoben misunner idet de flykter som fisk fra den jagende nettingen hans.
Gutten er urørlig og ustoppelig.
Svevende i en verden han vet er like ekte som at de begge står der og møter samme blikk. Fascinert av hverandres tilstedeværelse.
De smiler til hverandre.
Et smil av fortrolighet.
Et smil av tilhørighet.

Jørgen Eide
Foto: Helin Sado.

Jørgen Eide, 21. (Han/ham).
Forfatter, modell og kunstner.
Jørgen er å finne ved ulike sceniske oppsetninger, utstillinger og kunstneriske prosjekter. Som avbildet på en tidligere høstutstilling ved Kunstnernes hus, eller på et maleri i kjelleren til en kunstner på Bjølsen, har Jørgen et spekter av kunstneriske arenaer han tar plass i. En av disse arenaene er hans tilstedeværelse i Ballroom- kulturen. Under navnet Dracula konkurrerer han i kategorien Bizarre. En kreasjons-kategori som tøyer oppfatningen vi har angående mote, design, skjønn, skjønnhet, og virkelighet. Med fem priser til sitt navn, har Dracula som ønske å utfordre det binære, det streite, det sanne og det vi alle frykter i sine verker.

Dette er noen av temaer han utforsker som forfatter. Ved å lytte, se og føle de som tar plass i fortellingene sine, forsøker han å finne sårbarheten karakterene og rommet rundt dem prøver å skjule.