Invitasjonen fra Kultur- og likestillingsdepartementet kan leses her.
Danseinformasjonens innspill
For dans er en kulturarena mer enn en scene. Den er også arbeidsplass, undervisningsrom, utviklingsrom og produksjonssted. Dansen trenger arenaer som er der gjennom hele livsløpet.
En tilpasset kulturarena vil kunne gagne dansere fra første undervisningstime på barnedansen, til et kunstnerskap som inneholder alt fra trening til utvikling og produksjon av et verk, til verkets møte med publikum. En slik arena vil kunne være i bruk fra morgen til kveld, dersom man legger til rette for det.
Barrierer
Barrierer for å utnytte kulturarenaer og omdisponere bygg til danseformål, ligger både i økonomi, bruk av eksisterende kompetanse og tilgjengelig kunnskapsgrunnlag.
Økonomi og økonomisk risiko
Reduserte leiepriser i offentlige lokaler kommer oftest frivilligheten til gode, noe det skal, mens enkeltkunstnere ofte legges i samme kategori som kommersielle aktører.
Tilgang til offentlige lokaler kan derfor hindres av personlig økonomi eller en liten
organisasjons prosjektøkonomi. Vi mener det må gjøres lettere for dansere å leie,
jobbe og skape i offentlige bygg.
Statistikk fra Dansekalenderen viser at hver produksjon i gjennomsnitt vises rundt 5 ganger. Begrenset visningsomfang skyldes ofte kapasitet hos kunstnere, kompanier og arrangører. Skal publikum bygge kjennskap til og interesse for dansekunst, må et verk kunne møte publikum flere ganger og flere steder. Det legges hvert år offentlige midler inn i nye produksjoner, og man bør derfor bygge videre på dette med incentiver som går til å sørge for at produksjoner får lengre levetid.
For utleiere og programmerere kan det være en økonomisk risiko å programmere
dans, spesielt når driften av en kulturarena er krevende fra før. Insentiver for kulturarenaer til å programmere dans kan gi rom for å både bygge kunnskap om dans hos publikum, og å kunne prioritere det på programmet.
Tilrettelegging for dans i eksisterende bygg kan kreve økonomiske muskler frivillige foreninger ikke har, og derfor kan tenkes nedprioritert i flerbrukslokaler. Det at ordninger som Kulturrom og ARENA i dag har midler også for tilpasning til dansens behov, er derfor viktig.
Bruk av eksisterende kompetanse
I veilederen Skolen som kulturarena står det om en byggeprosess: «Rådgivere med spisskompetanse vil måtte brukes av alle parter i prosessen, men oppsiden er at potensialet for fremtidige problemer knyttet til tid, kostnad og kvalitet vil reduseres.»
Danseinformasjonen oppfatter at kompetanse om dansens behov finnes på ulike nivå over hele landet. Utfordringen er heller hvordan, og om, den brukes. Aktiv bruk av slik kunnskap, og insentiver til å bruke den, vil kunne styrke dansens vilkår inn i nye og omdisponerte bygg. Tettere samarbeid med aktive kunstnere vil vi argumentere er en styrke i utviklings- og ombyggingsprosjekt.
Kunstnere tar ofte stor personlig økonomisk risiko når det gjelder å utvikle arenaer til bruk for dansen, og jobber mye frivillig for finansiering, prosjektering og gjennomføring. Da er det tungt å møte et byråkrati som ikke kjenner til kravene eller har kunnskap om behovene til kunstformen. Et team hos tilskuddsgiver, på tvers av rådgivere innen eksempelvis kultur, plan og bygg, og regionale sentre for dans kunne
vært en stor avlastning.
Tilgjengelig kunnskapsgrunnlag
Strategi for dans (2013) viser til at «For frilanskunstnere finnes det få arbeidslokaler. Det er mangel på egnede produksjonslokaler for koreografer og dansegrupper som skal utvikle nye forestillinger.» (s.26) Skal dansere kunne bo, utvikle og vise verk i hele landet, må man oppmuntre til utbygging av lokaler tilpasset dans, nettopp med tanke på undervisning, produksjon og visning.
Det er verdt å merke seg viktigheten av å kjenne til ulikhetene i behovet til den sceniske dansen og sportsdansen, som godeidrettsanlegg.no og Kulturdepartementets egen veileder for idrettshaller beskriver. Oppdaterte veiledere og standarder for både søkere og saksbehandlere kunne gjort midler i de ulike tilskuddsordningene mer tilgjengelig, men også være gode hjelpemiddel for prosjektledere, entreprenører og andre.
Det kan også være hensiktsmessig å få et nasjonalt kunnskapsgrunnlag om den faktiske kapasitet for dansen: Hvor finnes egnede studioer, prøverom, produksjonsarenaer og visningssteder for dans, og hvor er kapasiteten utilstrekkelig? På den måten kan man mer målrettet bygge og utvikle kulturarenaer tilpasset dans over hele landet. Her må man sørge for å bruke kompetanse fra dansefeltet, enkeltkunstnere og organisasjoner, både under kartlegging og videre utvikling.
Gode kulturarenaer for dans
Det har blitt bygget flere gode lokaler for danseproduksjon og visning det siste tiåret. Kulturhuset Normoria på Nordmøre er et godt eksempel på samarbeid og samfinansiering fra lokalt, regionalt og nasjonalt hold som har løftet vilkårene for dansen, fra undervisning til produksjon og visning. Her ble deler av et gammelt bygg med god takhøyde tatt i bruk til dansesaler, og husets scener er også tilpasset
visning og produksjon av dans.
Rådstua Teaterhus i Tromsø er et hus som er veltilpasset produksjon og visning av flere kunstformer, i tillegg til å ha kontorfellesskap. Huset har høy grad av sambruk, fra barn og unge til profesjonelle, fra frie scenekunstnere til kommunale tjenester til organisasjoner for scenekunstfeltet.
Scenehuset i Oslo, som Danseinformasjonen drifter, er et prøve- og produksjonslokale for det frie feltet med en modell som fungerer godt i dag. Driften av lokalet var opprinnelig kunstnerinitiert. Det ble så overført til Danseinformasjonen som sikrer driften på kunstnernes premisser. Husleien subsidieres gjennom midler fra Kultur- og likestillingsdepartementet og Oslo kommune.
Forslag til punkter inn i strategien
Godt tilpassede lokaler vil skape gode og forutsigbare utviklingsvilkår for dansen og resten av scenekunstfeltet, samt fremme kvalitet og deltakelse, som bygger opp under Kulturlova §5 bokstav a og b.
Danseinformasjonen foreslår derfor følgende punkter til strategien:
– Incentiver som reduserer risikoen ved å programmere profesjonell dansekunst, og som stimulerer til økt utleie, visning, turnévirksomhet og publikumsutvikling utredes.
– Det utarbeides et nasjonalt kunnskapsgrunnlag over produksjonslokaler, dansestudioer og visningsarenaer for dans, slik at framtidige investeringer kan gjøres der behovet er størst.
– Norsk standard og sjekkliste for lokaler for scenisk dans utarbeides.
– Offentlige tilskuddsordninger som gjør eksisterende kulturbygg mer egnet for dans og annen scenekunst styrkes.
Punktene er ment å bygge opp under tilgjengelig kunst og kultur i hele landet, gode
arbeidsvilkår for kunstnere og muligheten til å virke som kunstner i hele Norge.
Med vennlig hilsen
Sanna Eriksson Ryg
Daglig leder
Danseinformasjonen
