Landet drømmejobben – Intervju med forbundsleder Live Rosenvinge

Thea Ericson Aarnes har intervjuet Live Rosenvinge for Danseinformasjonen.

Før vi snakker om noe annet, må jeg spørre – hvordan føles det?

Det føles veldig godt! Og ansvarsfullt! Det er ærefullt å bli valgt. Også er det jo litt rart, man vet jo ikke med sikkerhet hva utfallet blir når man sitter på generalforsamlingen. Det er jo det fine med det norske systemet, med demokratiet, at det er et valg. Jeg hadde sagt opp jobben min og satt med fingrene krysset – så det var veldig gøy å bli valgt!

Jeg jobbet et år i NoDa i 2010-2011 som fagkonsulent med Tone Øvrebø Johannessen som forbundsleder og over i det første halve året til Peder Horgen. Og noe Tone har ertet meg litt med, som jeg kom på når jeg satt på generalforsamlingen, var at jeg som ung og freidig i NoDa hadde sagt at «forbundsleder – det er drømmejobben altså!». Og plutselig sitter jeg her!

Hva er det som gjør Forbundsleder til drømmejobben for deg?

Sist jeg jobbet i NoDa opplevde jeg arbeidet som veldig meningsfullt. Med medlemshenvendelser, strukturer og informasjonsarbeid i en organisasjon som hadde en veldig sterk posisjon og fikk utrettet mye. Dansens Hus var nylig opprettet, arbeidet med Skuespiller- og danseralliansen var i gang, pilotordning for regionale kompetansesentre var etablert og det føltes som NoDa hadde en veldig drivkraft, noe som var og fremdeles er utrolig spennende og som nå trigget min motivasjon for å stille til valg.

Jeg har en genuin interesse for at folk skal ha det bra på jobb og det motiverer meg som leder generelt. Man ser hvor mye positivt som kommer ut av at folk er trygge på jobb. Det resulterer gjerne i gode samarbeid, mer kreativitet, bedre kvalitet i arbeidet og mer utviklende prosesser. Alt blir bedre, både for den enkelte og for virksomhetens utførelse. Tenk hvor viktig det er, vi har jo kanskje bare ett liv og med tanke på hvor stor del av livet vårt jobben gjerne er.

Å kunne jobbe med å videreutvikle en organisasjon som jobber for at folk skal ha det bra på jobb, både internt i NoDa og i hele bransjen vår, er veldig meningsfullt for meg.

Også er det dansekunsten da! Jeg vil prøve å bidra til at dans skal være en del av alles referanseramme. At alle skal føle at dans er noe de kan uttrykke seg gjennom eller nyte opplevelsen av. Hvis vi ikke jobber med dette kontinuerlig blir kunstformen irrelevant. Uansett om jeg har jobbet med danseskole, som danser, produsent, i CODA-festivalen eller i kulturskole har viktigheten av å stadig utvide dansekunstens plass i samfunnet vært sentral – noe som også er en del av grunnfjellet i NoDa. Tenk for eksempel om vi kan få til at enda flere blir i dansekunsten hele livet – det hadde vært veldig fint!

Hvilke ønsker og drømmer har du for Norske Dansekunstnere som organisasjon? (og dansekunsten generelt …)

“Og dansekunsten generelt”. Haha, det lille spørsmålet med liten skrift – men det henger jo gjerne sammen, da NoDa skal jobbe for hele feltet. Vi jobber for alle sjangre og stiler, for produsenter, utøvere, koreografer og pedagoger – dansekunstnere har jo ofte veldig mange hatter. Jeg mener bestemt at vi må jobbe for at alle disse yrkene i kunstfeltet vårt skal ha gode rammer og betingelser, både i form av organisering, rettigheter og økonomiske forutsetninger.

Jeg håper å bidra til at NoDa kan bli en så effektiv organisasjon som mulig. Ikke nødvendigvis effektiv som i rask, men at vi har høy kvalitet på arbeidet, prioriterer riktig og tar kloke, strategiske valg. Organisasjonen er et svært edderkoppnett som er spredt over hele landet og det er viktig for meg at vi har et felles verdigrunnlag – vi skal jobbe på lag. Uansett om man sitter i et verv, jobber på kontoret eller er oppnevnt av forbundet til å representere i en annen organisasjon.

Jeg skal jobbe for en sunn og god organisasjonskultur i Norske Dansekunstnere, at vi er samlende, utviklende og trygge. Man skal kjenne som medlem at, Norske Dansekunstnere – de har ryggen min, de!

For meg er det viktig at vi skal stå sterke sammen. Vi skal for eksempel skape gode rammer både for pedagogen, koreografen og danseren – uansett sjanger. Også hvis du driver et firma – som en danseskole eller et kompani, eller er ansatt – og uansett om du bor i hovedstaden eller på et lite sted. Det får vi kun til dersom NoDa faktisk er den samlende kraften vi kan være. Vi må spille på lag med organisasjoner og institusjoner, med den enkelte dansekunstner under vår vinge.

Det å jobbe strategisk og i samarbeid eksternt krever at man er godt organisert internt og vi skal derfor jobbe med dette over tid – men vi må ta et steg om gangen. Heldigvis er det jo masse som er på plass allerede, så her er det bare å bygge videre og bidra til å gjøre arbeidshverdagen til dansekunstnere så god som overhodet mulig.

Vi må også litt tilbake i tid – hvor startet din dansereise?

Jeg startet hos «Tante Kirsten» på Høvik som var mitt første møte med dansen, med ballettdrakt, sprudlende fornøyd og litt sjenert. Deretter begynte jeg hos Giske Espeland På Vinderen. Jeg likte å danse og det var egentlig ingenting annet enn dansing døgnet rundt. På Steinerskolen skrev jeg årsoppgave om dans og fikk blant annet koreografere for alle de mannlige lærerne på skolen. Etter videregående visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre og backpacket rundt i verden, tilbragte mye tid i India og gjorde ganske mye yoga. Og tilbake igjen i Norge ble jeg klar for å skulle studere – men hva?

Dette var før internett, så jeg gikk til ANSA (Association of Norwegian Students Abroad) der de hadde brosjyrer og plansjer for ulike utdanninger i utlandet og der fant jeg en bachelor som var tredelt med danseterapi, pedagogikk og dans og tenkte at dette er noe for meg! Da ble det audition og deretter tre år i Derby utenfor Nottingham, midt i tjukkeste arbeiderstrøket i England. Noe tvil var det i starten, men etter første året begynte jeg allerede å få jobber og det var så mye spennende som skjedde med dans i England på den tiden. Det var mye danseaktivitet generelt, dansefilm var kjempestort og det urbane miljøet i stor utvikling. Det ble tydelig for meg at det var der jeg ville være og dans jeg ville jobbe med. Jeg flyttet deretter til London og begynte på Laban med kun utøvende dans som fokus. På Laban lærte vi at som dansekunstner må du kunne «alt». Du må sørge for å opprettholde egen helse og du må trene, du må kunne være produsent, føre regnskap, skrive søknader, og alt dette ble vi opplært til – noe som egentlig resonnerte godt hos meg.

Jeg har alltid vært litt sånn ryddig i hodet og som danser fikk jeg ofte tildelt produsentoppgaver. Jeg og noen andre kollegaer søkte også egne prosjekter. Jeg endte opp med å gifte meg med en av koreografene jeg danset for – det var ikke #metoo altså! Sammen måtte vi organisere våre liv som dansekunstnere, også i en overgang der vi flyttet fra England til Norge. I Oslo startet vi egen danseskole, var pedagoger, søkte penger til prosjekter, danset i noen produksjoner – og fikk barn. På turné med Riksteatret husker jeg at jeg hørte førstefødte gråte i salen mens jeg sto bak scenen og jeg tenkte bare «hvorfor må jeg drive med de greiene her?». Dette ble begynnelsen på slutten av dansekarrieren min, som da viste seg å bli startskuddet for en karriere innenfor danseadministrasjon og ledelse.

For innenfor danseadministrasjon har du MYE erfaring. Hvordan var overgangen fra utøver til administrator?

Ja, som sagt hadde jeg produsentoppgaver i England og tok det med meg selv om vi flyttet til Norge. De første årene etter vi kom tilbake fra England jobbet jeg blant annet på en danseskole på Frysja i Oslo som vi etter hvert tok over og drev selv. Danseskolen drev vi ved siden av å jobbe fulltid. Det var skikkelig gøy og meningsfullt når det sto på. Det å hver dag se nytteverdien av dans og bevegelse både for barna og foreldrene var svært motiverende. Etter seks år, da jeg ble gravid med barn nummer tre, kjente jeg at det var på tide å lukke danseskole-kapittelet.

Parallelt med danseskolen jobbet jeg først i NoDa, der jeg kom inn i et vikariat, som etter hvert utviklet seg til å bli en fagkonsulentstilling, og deretter som prosjektleder for å utrede det som da het Dansefeltet og som nå ligner litt på det vi i dag kjenner som prosjekt Oslo/Koreografiens hus. I forbindelse med den utredningen ble jeg kjent med Lise Nordal som den gang var kunstnerisk leder for CODA-festivalen. Jeg tror hun opplevde meg som ryddig, og etter en nøye veiing og måling ble jeg spurt om å være hovedprodusent for festivalen, en stilling som raskt utviklet seg til å bli administrativ leder.

Ut fra behov og interesser har jeg tatt påfyll med utdanning der både administrasjon, økonomi og ledelse har vært sentrale emner. Blant annet tok jeg en lederutdannelse knyttet til Steinerhøyskolen. Den handler om selvforvaltning som organisasjonsmodell. Ganske kort forklart så dreier det seg om ledelse og organisering av skoler og kulturelle virksomheter. Virksomheter har som fellesnevner at mennesker som jobber i en organisasjon har et sterkt eierskap til arbeidsplassen og er den egentlige drivkraften. Dette krever et system der menneskene er delaktige i å bestemme over egen arbeidsplass – medvirkning i struktur, prosess og system. Dette er jo i bunn og grunn utgangspunktet for en medlemsorganisasjon som NoDa også. Som leder kan man derfor organisere virksomheten med blikk på formålet og hjerte for hva folk er gode på, hva de ønsker og vil.

Jeg har sett viktigheten av at danseadministrativt arbeid har bidratt til at kompanier og kunstnere har fått muligheten til å utvikle seg.

Det var også en av hovedmotivasjonene for å begynne som produsent. Det å se hvor hardt koreografer eller kompanier jobbet, der ambisjonsnivået sjeldent stemte overens med midlene det gikk an å få. Og skal du først jobbe som koreograf hele dagen, så betale regninger, følge opp kontrakter, lage fremdriftsplan og skrive søknader til neste prosjekt på kvelden, blir det sjeldent særlig bærekraftig. Ingen kan være god på alt. For meg var det fristende å ta produsentrollen, det er en veldig meningsfull og en utrolig gøy oppgave. Og nå er det så mange dritdyktige produsenter i feltet. Det er kjempegøy å se!

Først privat danseskole, og noen år seinere kulturskole. Å jobbe for dansens plass i samfunnet gjennom utdanning har vært viktig. Vil du fortelle litt om erfaringen fra arbeid med dans- og kulturskole?

Danseskolene, både privat og offentlig, er jo motorveien av dansekunst rundt i landet her. Et imponerende og ofte idealistisk arbeid, gjennomført av dansekunstnere, i det å drifte private danseskoler.  I det offentlige har musikk regjert da det har vært kommunale musikkskoler i flerfoldige tiår og som var grunnsteinen for det vi nå kjenner som kulturskolken. Derfor er mange av strukturene og arbeidsbetingelsene for pedagogene utviklet med musikkforståelsen i grunn. Heldigvis begynner det å bli flere rektorer nå med annen kunstfaglig bakgrunn som forstår dynamikkene og behovene innen de andre kunstformene også.

I Oslo og flere andre kommuner, har dans kommet ganske langt nå og det er noen fantastiske ting som skjer når dansekunstnere får mulighet til å jobbe sammen på ett sted med trygge rammer. Kollegaveiledning, den pedagogiske kvaliteten, kommunikasjonsarbeid og faglig ledelse er gode eksempler. Det er veldig bra å se en arbeidsplass der det strukturelt er nok penger fordi det er en økonomisk struktur basert på elevantall og læreverk og en får tilskudd fordi det er lovpålagt – det er jo ikke mange lovpålagte kulturtiltak. Og nå er det faktisk nylig endret også. Nå står det i opplæringsloven noe om innholdet i hva kulturskolene skal legge til rette for, nemlig at barn både skal kunne uttrykke, skape, dele og formidle – og det er kjempebra! Mer lovpålagt kultur hadde vært fint.

En liten kuriositet i danseskolehenseende: Da jeg jobbet i NoDa forrige gang lagde jeg en kalkulator som lå på hjemmesiden der private danseskoler kunne regne ut hva en lærer skulle tjene ut fra antall timer de undervise og hva læreren også da skulle ha av forberedelsestid, egenøving, møter etc. Denne kalkulatoren finnes og brukes faktisk ennå, men er oppdatert. Det kalkulatoren viser er jo den harde sannheten om hvor økonomisk hardt det er å drive danseskole. Det er et gap mellom idealet av hva arbeidsgiverne i danseskoler bør betale sine pedagoger og hva man faktisk har råd til med et begrenset antall elever. Dette tydeliggjør hvordan NoDa har en logisk rolle i å jobbe for hele feltet der det å styrke utgangspunktet for arbeidsgiverne også gagner dansekunstnerne.

Jobben som forbundsleder krever jo politisk engasjement og arbeid, hva tenker du om det?

Med mye variert administrativ erfaring fra både danseundervisning, samt som produsent og arrangør av profesjonell dansekunst, har politisk arbeid vært relevant og viktig hele veien. I CODA-festivalen jobbet vi politisk opp mot kommune og storting, og var aktive opp mot Kulturrådet og Kulturdepartementet – vi var tett på og lobbet utenfra.

Som rektor i kulturskole i kommunal sektor er man jo innsida, da er man byråkrat. Plutselig sitter man og skjønner hvordan den posisjonen er, hvor beslutningsmyndigheten ligger. Administrativt er mye delegert til byråkratene i det daglige, og det er svært gode erfaringer som jeg tar med meg og som jeg håper jeg kan dra nytte av.

Kristine (Karåla Øren, tidligere forbundsleder) har vært drivende dyktig på politisk arbeid! Jeg håper jeg klarer å holde like trøkk som henne. Hun har nok en annerledes stil enn meg, hun blir ofte omtalt som aktivisten. Jeg er ikke nødvendigvis aktivist som type, men jeg har en verdibasert drivkraft som nok er ganske aktivistisk, idealistisk i hvert fall. Alle forbundsledere har hatt sin stil og fremtoning, så det er nok rom for min også – medlemmene har i hvert fall vært villige til å vise meg tillit, så det skal jeg prøve å leve opp til!

Hva er de første arbeidsoppgavene du skal kaste deg over?

Det er så mange kule arrangementer som skjer fremover! Skulle gjerne bare vært med på alt som skjer, samtidig som jeg tenker at det er viktig å bruke tid på å bli kjent med hele organisasjonen, se strukturene, legge fremdriftsplaner og passe på at vi prioriterer. Det har størst effekt for medlemmene på lang sikt at jeg og forbundet jobber godt! Jeg skal ta meg tid til innover-blikket, i tillegg til alle arrangement og samarbeid, så får tiden bare strekke til.

Også er det viktig som leder, kanskje spesielt for NoDa, å prøve og holde meg innenfor arbeidstider og stillingsprosent. Det er et ansvar for meg som leder å ikke være tilgjengelig hele tiden, jeg må være et godt eksempel på hvordan man kan fungere i arbeidslivet i lang tid. Det blir nok en utfordring å finne riktig balanse, for dette er en jobb man vil være tilgjengelig i og tett knyttet til alt jeg brenner for. Men så må man få sovet nok og vært en god mamma også.

Men jeg må si, det er gøy å være leder i Norske Dansekunstnere! Tenk om man får til at den jobben man gjør virkelig teller for flere?!