Hilde:
Kjære Siv
I 1986 begynte jeg å jobbe med dansekompaniet Carte Blanche i Oslo. Jeg og en til i kompaniet var da bare 16 år og vi var de yngste i kompaniet. Når du en er en av de yngste vil de eldre danserne kikke litt ekstra på en – og undre seg over at så unge dansere allerede var rukket å bli så dyktige.
Men så, omtrent ett år etter jeg startet i kompaniet, fikk vi beskjed om at ballettsjefen vår hadde gitt tillatelse til at en ung jente fra Trondheim skulle få trene sammen med oss på morgenklassene våre.
Og den unge jenta, Siv – det var deg.
Når du hadde ferie og oftere enn det, kom du ned fra Trondheim for å trene med oss.
Og plutselig var det vår tur å kjenne på det. For nå kom det en enda yngre jente inn i studioet, som var enda dyktigere enn oss.
Da du kom til oss første gang, i 1987, var du bare 13 år. TRETTEN ÅR!
Og du var helt vanvittig dyktig. Du hadde liksom alt!
Du var sterk! Du hadde fantastiske føtter. Du var musikalsk. Du var allsidig. Og det var noe med måten du danset på som gjorde at man bare måtte legge merke til deg.
I årene fra 1987 til 1989 trente du med oss så ofte du hadde mulighet.
Den unge jenta fra Trondheim som kom inn i studioet i Teglverksgata – bare 13 år gammel – og som allerede bar på et helt spesielt talent.
Freddy:
I 1991 kom du for første gang til Bårdar, den gang vi holdt til på Tullinløkka. Jeg husker at du trente på lørdagene, Hiphop og Streetdans. Du skilte deg ut allerede den gangen. Den gangen gikk du på Fagerborg videregående skole, som nå heter Edvard Munch.
Så dro du til USA, Los Angeles. Du trente, underviste og var med i dansekompanier. Vi hadde kontakt med deg stadig vekk. Og hver gang vi snakket, så snakket du amerikansk mens vi snakket norsk. Du ville ikke snakke norsk, du var liksom blitt en amerikaner du.
Så på slutten av 90-årene kom du tilbake til Norge. Og i år 2000 begynte du å undervise mer eller mindre fast på kveldskolen vår. Og du har vært der, mer eller mindre hele tiden helt til din siste lørdagsdans/klasse lørdag 5. desember.
Hilde:
Og samtidig som du begynte å jobbe på kveldsskolen vår, begynte du også å undervise ved Akademiet.
I perioden fra 2007 til 2012 hadde du flere roller ved Akademiet i tillegg til at du underviste på kveldskolen vår. Du underviste, du var klassekontakt, og du var studiekoordinator for danselinjen.
Én ting var hvor dyktig du var som lærer.
Men det var også måten du møtte studentene på. Måten du snakket med dem på. Måten du behandlet dem på, og hvordan du fulgte dem gjennom studieløpet deres.
Og så var det denne helt utrolige ryddigheten din. Siv, jeg glemmer aldri listene og systemene dine.
Jeg synes jo selv at jeg er ganske ryddig. Jeg liker orden og systemer. Men når jeg kom inn på kontoret ditt og så på dine systemer, var jeg mektig imponert. Hos deg var det orden helt ned til den minste detalj.
Du hadde noen år borte fra administrasjonen ved Akademiet, men fra 2019 til 2020 var du tilbake som studiekoordinator.
Og så var det noe helt annet du også viste deg å være utrolig god på.
For omtrent fire år siden sa jeg til deg: «Siv, du burde bli kjørelærer.»
Du øvelseskjørte med begge barna våre Nanette og Kevin – og det var du også helt rå på.
Du hadde denne roen. Samtidig var du så utrolig god til å forklare. Du fikk ting til å virke forståelige og trygt, og du hadde tålmodigheten til å stå i det.
Men så må jeg si noe til deg, Siv, som kanskje er noe av det aller viktigste jeg vil si i dag.
Jeg tror faktisk ikke jeg kjenner noen som var rausere enn deg. Du elsket å gi og dele av deg selv. Du elsket å gi komplimenter til de rundt deg, du elsket å komme med gaver – og aller helst ting du hadde laget selv.
Jeg kunne sitte på kontoret mitt, og plutselig kom du med glutenfrie kaker til meg.
Du lagde såpestykker. Du brente mandler og pakket inn. Og på bursdagene mine kom du alltid med blomster og kort. ALLTID!
Og jeg vet at jeg ikke var den eneste du gjorde det til. Det var sånn du var, Siv. Du ga av deg selv slik at alle andre rundt deg skulle ha det bra.
Ikke fordi du måtte. Ikke fordi noen forventet det. Men fordi det ga deg glede å glede andre. Og det er sånn jeg kommer til å huske deg.
Dyktig, omsorgsfull og utrolig raus.
Takk, Siv, for alt du har vært for oss – og for alle de fine minnene du har gitt oss.
Freddy:
Det med deg Siv, du var nysgjerrig på dans. For deg var DANS DANS. Du gikk på turn i Trondheim når du var liten. Du gikk på Almas Danseskole og danset latin og ballrom. Du var respektert i alle dansemiljøer, da mener jeg hiphop-miljøet, jazz, musikal, contemporary-miljøet og i breaking. DU VAR DANS! Du ga så sinnsykt mye av deg selv. Etter timene dine var du mer svett enn alle elevene dine til sammen. Fordi du elsket dans, du elsket å glede andre. Du var så snill. De fleste som kjente deg, har sikkert sin egen historie med deg. Men jeg vet og har hørt i ettertid at du til og med kjøpte drop-in billetter til andre som tok klassen din som ikke hadde råd til å betale selv. Det viser hvor gavmild du var som menneske.
Vi to hadde en liten grei i sammen. Og jeg må si det ordet. Man må huske på å forleeeeeeeeenge hver bevegelse. Her vet DU hva jeg mener. Dette sa vi omtrent hver gang vi så hverandre. Siv, ingen over, ingen ved siden. Tusen takk for alt.
Hilde:
Jeg har lovet å si til deg, Siv. Vi har den siste uka fått mange telefoner fra mange i dansemiljøet i Norge. De vet at du var tett hos oss og trygg hos oss og vi lovet å hilse til deg fra hele dansemiljøet i Trondheim og hele dansemiljøet i Bergen.
Også har jeg lyst, fordi Caroline Skjørshammer sa så fint (i sin tidligere tale), at Siv lagde såpestykker og ga bort. Det siste jeg tok med meg hjemmefra i dag var en pose med såpestykker, håndlaget av Siv. Og Siv, du ga så mye til oss, og nå har jeg lyst å gi fra deg tilbake til deg noe som du selv har laget. (Hilde la posen med såpestykkene på kista).
Du vil bli dypt savnet.
Hvil i fred Siv.
