Danseinformasjonen har stilt Arlene fem spørsmål, blant annet om oppstarten av dansekompaniet Carte Blanche og om livet på Trinidad.
1) Det er femte gang du medvirker i musikalen Jungelboken (tre produksjoner på Bryggeteateret og en på Det Norske Teatret), kan du si noe om rollen din i denne versjonen av oppsetningen?
Jeg har hatt rollen som ulvemor Raksha i alle fem produksjonene og jeg spilte den for aller første gang i 1989. Det var min første talerolle og min første solo-sang på en scene – jeg var livredd! Jeg har en god del år med livserfaring og er tryggere i rollen nå, så Raksha har blitt modnere med årene. Jeg har ikke stått på scenen på seks, syv år så jeg er utrolig glad for å få være med i Jungelboken igjen, den har en spesiell plass i hjertet mitt.
2) Du kom du til Norge fra Trinidad som 18-åring i 1982, så ble du værende i 23 år og var blant annet med på oppstarten av Carte Blanche i 1984. Kan du fortelle om reisen du gjorde den gang, om hvem og hva det var som fikk deg nordover? Og hva det var som gjorde at ble du værende?
Jeg traff Jennifer Day (da Charles) på Trinidad, hun hadde bodd der i 7 år og drev både danseskole og kompani. En dag i 1980/81 tok jeg klasse med henne i hjembyen min San Fernando (hun var gjestepedagog den dagen) og jeg husker at hun la merke til meg i en ”tendu-øvelse” og sa, ”What lovely feet”! Da jeg var ferdig med ungdomsskolen i 1981, flyttet jeg til hovedstaten Port of Spain for å trene med Jennifer Day på danseskolen hennes, The Dance Centre. Etter hvert danset jeg også i et par av hennes Trinidad Dance Productions-produksjoner. I juli 1982 flyttet Jennifer Day tilbake til Norge, og da ble Toni Ferraz og jeg med henne nordover.
Da jeg kom til Norge søkte jeg, og kom inn på, Statens Balletthøgskole (nå KHiO) i 1983. Året etter etablerte Jennifer Day, Toni Ferraz og Ketil Gudim Carte Blanche, og jeg bestemte meg for å slutte på Statens Balletthøgskole og bli med i kompaniet. Det var en fantastisk flott gjeng med supertalentfulle dansere – Kjersti Evensen, Halldis Ólafsdóttir, Suzanne Bjørneboe, Marianne Albers, Ingrid Belt og Ketil Gudim. Etterhvert kom David Byer, Jeffrey Carter, Keith Nolan Frederick, Rhonda-Lou (Julien) Samuel, Arne Fagerholt, Karen Foss, Calvin Stiggers, Marianne Skovli, Jan Ivar Lund, Gro Mette Thorsdatter Garmo, Jonas Digerud, Lene Syversen, Hilde Haugan, Sara Tyvand, Beate Schølberg og mange, mange flere. Jeg var danser i Carte Blanche fram til kompaniet flyttet til Bergen i 1989.
Jeg trivdes godt i Carte Blanche og i Oslo, jeg elsket livet i Norge! Etter hvert forelsket jeg meg og giftet meg. Jeg begynte å jobbe med musikaler og var med å starte Oslo Danse Ensemble. Jeg underviste i jazzdans, var med i flere musikaler og plutselig hadde det gått 23 år. Hvor ble tiden av? Jeg kom til Norge i 1982 med ett 3 måneders-visum.
En kanskje godt bevart hemmelighet for mange er at det var du som foreslo navnet på det som i dag er Norges nasjonale kompani for samtidsdans!
Ja, det er det kanskje ikke mange som vet eller husker. Jeg, Jennifer Day, Toni Ferraz og muligens Ketil Gudim (og et par andre) satt rundt spisebordet i huset til Jennifer og Toni på Høvik og prøvde å komme på et passende navn til kompaniet. Jeg satt og bladde i ordboken, begynte på ’A’ og kom til ’C’ og fant ’Carte Blanche’ – som betyr frie hender, uinnskrenket fullmakt, ”complete freedom to do something”, og vi ble enige om at det passet perfekt…and the rest, as they say, is history.
3) Nå har du base i San Fernando i Trinidad og i 2013 starta du ditt eget dansestudio, Studio A. Hvordan ser denne delen av livet ditt ut?
Det tok litt tid før jeg ble vant til livet på Trinidad etter så mange år i Norge. I 2005 ble jeg skilt, traff en ungdomsvenn fra San Fernando, ble nyforelsket og er nå gift for andre gang. Jeg er i Oslo hvert år og jobber, men jeg måtte finne på noe å gjøre de månedene jeg var på Trinidad, derfor startet jeg danseskolen Studio A. hvor jeg underviser jazzdans til barn og ungdom og «damedansetrim».
Når jeg er på Trinidad savner jeg Oslo, vennene mine og teaterlivet, og når jeg er i Oslo savner jeg mannen min og foreldrene mine på Trinidad. Men jeg savner ikke vinteren her i Norge! Livet på Trinidad er veldig bedagelig, det er varmt og deilig.
Jeg har det beste av begge verdener….to hjem…to kulturer.
4) Er det noen forestillinger eller kunstnere som har betydd særlig mye for deg, og hvilke kunstnere finner du spesielt interessante i dag?
West Side Story og Chicago er to av mine favoritt-musikaler og rollene som Anita og Velma var spennende og utfordrende. Jeg er privilegert som har fått lov til å jobbe med mange av Norges fremste koreografer og regissører, og jeg nevner spesielt Kjersti Alveberg og
Wayne McKnight, som jeg har vært heldig nok å få lov til å samarbeide mye med opp gjennom årene.
Jeg er imponert over hva Merete Lingjærde, i samarbeid med Toni Ferraz og Nina Lill Svendsen har fått til med Oslo Danse Ensemble (ODE). ODE har skapt danseforestillinger på et høyt internasjonalt nivå som appellerer til et bredt publikum. Kompaniet har samarbeidet med mange av Norges toppdansere og koreografer innen jazzdans og samtidsdans, og har også ansatt mange unge, håpefulle dansere. De har gitt dem mulighet til å kunne utvikle de nødvendige kunnskapene, ferdighetene og holdningene som skal til for å bli sterke, skapende og bevisste dansere med høy danseteknisk kompetanse. Jeg håper virkelig ODE fortsetter å få den støtten fra staten som de fortjener, så kompaniet kan fortsette å levere danseforestillinger med høy kvalitet, masse energi, rytme, kraft og humor, og ikke minst for å kunne spre danseglede til mange publikummere fremover.
5) Hva er planene fremover?
I fjor ble jeg førsteamanuensis i dans på Musikkteaterhøyskolen. Jeg har undervist der de siste fem, seks årene, og det skal jeg fortsette med. I tillegg skal jeg jobbe med å utforske min treningsmetode, Carumba, som er en blanding av afro/karibisk folkedans og jazz.
Og hvem vet, kanskje det blir enda flere musikaler i framtiden?
Mer om Arlene Wilkes
I 1995 fikk Arlene Wilkes Dansekritikerprisen for sin innsats innen jazzdans og i 2002 mottok hun Oslo Bys Kulturstipend. Samme år mottok hun også Heddaprisen for rollen som Velma i musikalen Chicago. Les mer her
Arlene Wilkes ble intervjuet av Marianne Albers som er rådgiver hos Danseinformasjonen.
Arlene Wilkes og Marianne Albers er tidligere kollegaer og har blant annet arbeidet sammen i Carte Blanche.
