Dansens År ‘93 – hva skjedde egentlig?

Prinsesse Märtha Louise var markeringens høye beskytter og daværende kulturminister Åse Kleveland var ivrig tilrettelegger.

En så stor markering og synliggjøring av dansen i Norge har vi ikke sett maken til, hverken før eller siden. Danseforestillinger ble sendt på turné på kryss og tvers over hele landet, og man kunne oppleve dans i kulturhus, gallerier, kunstforeninger og teatre, på festivaler og i det offentlige rom. I tillegg var det flere gjestespill, workshops, seminarer og konferanser. Det var tusenvis av publikummere, koreografer, pedagoger og dansere involvert i løpet av året – og det hele ble godt dekket av pressen, som i 1993 skrev mye mer om dans enn før.

Som et direkte resultat av markeringen ble Danseinformasjonen (den gang Senter for Dansekunst) og etter hvert Dansens Hus etablert.

– Men hvor kom ideen fra? Hva var opptakten, og hvem var initiativtager?
Og ikke minst – hva skjedde egentlig?

For å nøste opp i dette må vi gå tilbake til året 1989. Da hadde koreograf og danser Kjersti Kramm Engebrigtsen vært aktiv i dansefeltet i omtrent 20 år og hun så seg lei av at dansen som kunstnerisk uttrykksform så og si var usynlig i norsk offentlighet. I et intervju til Danseinformasjonen/Dansearkivet sier hun dette:

– Det var fantastisk hva som dukket opp av koreografer på den tiden. Det var så mye fint å se, og så mye som skjedde. Plutselig et veldig liv! Det var så svært – og mye og spennende. Og fremdeles var det ingen som visste om oss, vi var ukjent – «hemmelig» – «under jorden» – en slags «kjellermennesker».

Kjersti Kramm Engebrigtsen

Synliggjøring av dansekunsten hadde alltid vært en motivasjon for Kjersti, og da hun så hvor frodig det skapende miljøet var på den tiden begynte hun å tenke på at dette måtte ut. Kjersti forteller at man som dansekunstner følte på et ansvar for å endre på ting – «hva kan jeg gjøre?» – og at man hadde en sterk tro på seg selv. Med den mentaliteten og troen på endring satte hun i gang.

Vi har samlet noen av høydepunktene i Dansens År ’93 i denne artikkelen. Hvis du deltok i markeringen for 30 år siden, håper vi du vil hygge deg med litt mimring, og var du ikke med får du her et historisk tilbakeblikk på en viktig begivenhet innen norsk dansekunst.

Åpning i Konserthuset & på Black Box teater

Dansens År ’93 åpnet offisielt med brask og bram med festforestilling i Konserthuset den 29. januar 1993. I forkant (av forestillingen) hadde prologen «Rød løper», koreografert av Anderz Døving og Karene Lyngholm, blitt vist. 500 dansere, kledd i rødt med lommelykter i hendene, beveget seg fra Slottsplassen nedover mot Konserthuset og dannet en rød løper for Dansens År ’93.

Inne i et fullsatt Konserthus kunne man oppleve en innpakket Ingrid Lorentzen bli båret inn på scenen, og til en fanfare spilt av trompetisten Arve Henriksen foldet hun seg ut – og åpnet seg mot publikum. Dette var selve åpningen av Dansens År ’93 og en overraskelse for alle involverte (Kjersti Engebrigtsens idé). Prinsesse Märtha Louise erklærte Dansens År ’93 for åpnet. Deretter fulgte en åpningstale av Kjersti Kramm Engebrigtsen og tale av forbundsleder for Norsk Ballettforbund, Liv Bjørgum (som forøvrig også var danser, pedagog og koreograf).

På det kunstneriske programmet stod «Lokk» av Kjersti Alveberg, «Tunnellen» av Lise Eger og «Balkong pas de deux» av Michael Corder. Ingun Bjørnsgaard hadde året før slått gjennom som koreograf og vunnet en nordisk koreografi-konkurranse, og på åpningen ble hennes verk «Jomfruer i norsk landskap» vist. Nye Carte Blanche bidro med et utdrag fra «Forvirringens ulemper» som var Ina Christel Johannessens første koreografi for kompaniet. Deretter viste Dans Design «Fortvil Ikke», og Collage Dansekompani presenterte et utdrag fra «Et Sætera» av Kristina Gjems McGill (nå Kristina Gjems).

Til slutt holdt kulturminister Åse Kleveland en tale hvor hun uttrykte at «kulturdepartementet hadde ventet på denne anledningen til å støtte dansen». Det hele ble visstnok dekket og tatt opp av NRK.

Det var Lise Nordal som var kunstnerisk ansvarlig for åpningsforestillingen i Konserthuset.
Preben Landmark var produksjonsleder for åpningen av Dansens År ’93.
Her kan du se hele programmet og lese mer om hvilke dansere som deltok.


Arrangørene av Dansens År ’93 var ambisiøse og nøyet seg ikke med bare én åpningskveld! Dagene etter, den 30. og 31. januar, ble NORGE DANSER 1, 2, 3 og 4 arrangert på Black Box teater. Det var en koreografisk mønstring med hele 80 dansekunstnere, og mottoet var «Egne røtter». De lovet et variert og innholdsrikt program med over 30 koreografer – og ønsket velkommen til den største mønstringen av norsk dans noensinne!

Det var dansekunstnerne Lise Nordal og Un-Magritt Nordseth som var prosjektansvarlige og kunstnerisk ansvarlige for NORGE DANSER.

Er du nysgjerrig på hvilke koreografer og dansere som var med?
Da kan du ta en titt i programmet her.

Dansens År ’93 – LANDET RUNDT // TURNEBUSSEN

Initiativtager Kjersti Kramm Engebrigtsen hadde et ønske om at dans skulle kunne oppleves over hele landet, og høsten 1991 tok hun kontakt med daværende leder for Riksteatret, Anne Gullestad, som falt for ideen om å turnere dans i Norge. Nøyaktig to år senere kunne forbundsleder i Norsk Ballettforbund, Liv Bjørgum og nestleder Karene Lyngholm ønske velkommen til «Dansens År ’93 – landet rundt». Turneen og forestillingene var et samarbeid mellom Riksteatret og Stiftelsen Dansens År, og var det første skritt i å få med dans ut på turné med Riksteatret.

For å avgjøre hvem som skulle få turnere med Riksteatret ble det utlyst en koreografikonkurranse. Verk av koreografene Solveig Leinan Hermo, Odd Johan Fritzøe og Un-Magritt Nordseth ble valgt ut av en jury bestående av Henny Mürer, Sigurd Berge, John Alfheim og Wayne McKnight. Turneen kunne derfor by på hele tre urpremierer, alle med tema «identitet – tilhørighet». Seks dansere ble plukket ut på audition til å delta på turneen. Dette var Schirin Zorriassateiny, Anna Nordanstedt Hegdahl, Siri Jøntvedt, Kari Liland, Vidar Hansen og Reidar Sjøset.

Turnéen startet nord i Hammerfest i september og ble avsluttet i Oslo i oktober. På veien spilte de forestillinger i 29 byer rundt om i landet og hadde til sammen 35 visninger. Mange steder møtte og samarbeidet de også med lokale dansekrefter.

Her kan du lese mer om forestillingene og få full oversikt over turnéruten.

Trondheim danser
Ønsket var jo, som tidligere nevnt, at dansen skulle ut i landet, og søndag 14. mars ble det arrangert en festforestilling i Olavshallen som skulle «vise den bredden og kvaliteten som kjennetegner det trønderske dansemiljøet». I programmet skriver arrangørene Gunvor Martine Winge, Anne Fiskvik, Heidi Grande og Kristin Nash: «For første gang i historien fokuserer en hel nasjon på den sceniske dansen som kunstform». På programmet stod navn som Arne Fagerholt (konferansier, koreograf og danser), Marit Moum Aune (regi), Ingrid Lorentzen, Niklas Gundersen, Knut Morten Damm, Dagfinn Krogsrud, Hanne Knudsen, Elke Selnes, Vidar Hansen, May Ona Lintho, Pia Immerstein Larsen og Ella Fiskum (dansere), for å nevne noen.

Er du interessert i å ta en titt i programmet og se hvilke koreografer som bidro
– så kan du gjøre det her.

Tromsø danser
Flere andre store byer hadde arrangement utover året, blant annet Tromsø. I programmet skrev ordfører og beskytter av Dansens År i Tromsø, Erlend Rian, blant annet: «Det er aller første gang at hele dansemiljøet i Tromsø går sammen om å profilere dans – hele bredden av dans. Målsettingen er å synliggjøre dans som en kulturell uttrykksform».

Her kan du kikke i programmet «TROMSØ DANSER», som ble arrangert den 11. juni 1993.

Festspillene i Nord-Norge ’93
Den 25. juni satte Nordnorsk Ballettforum (nå Forum for Nordnorske Dansekunstnere) opp et koreografiverksted under navnet «Dans i Nord». Her arbeidet profesjonelle koreografer fra Nord­-Norge med dansere – profesjonelle som amatører. Resultatet av koreografiverk­stedet ble samlet under en fellesforestil­ling og det var deltagerne var fra Hammerfest, Alta, Tromsø, Bodø og Mosjøen.

Rikskonsertene og Dans & Toner
I 1993 skapte Stage Producions, senere Dans & Toner, forestillingen «Dans for Deg» på bestilling av Rikskonsertene til Dansens År ’93. Musiker Peter Lodwick og danserne Eric Viudes og Marit Krogeide turnerte forestillingen i Vestfold og Oslo. Gruppen ønsket å formidle bredde i dans som kunstform til nyskapt musikk som resulterte i koreografier av Øyvind Jørgensen, Dinna Bjørn, Tony Ferraz og Merete Lingjærde. I tillegg koreografert danserne egne soloer.

«Dans for Deg» viste bredde i dans som uttrykksform. Med spennvidde i kunstnerisk og dramatisk innhold, ble forestillingen mottatt med stor begeistring av elevene. Det ble en suksess”.
– Jarlsberg Avis

STUNTGRUPPA & DANSERNE KOMMER

Dansens År ’93 hadde også en egen stuntgruppe bestående av dansekunstnerne Siri Jøntvedt, Gaute Grimeland, Tone Gellein, Ellen Johannesen og Hilde Rustad. De var iført arbeidsdresser fra Pellys med håndmalt logo – Dansens År ’93 – på ryggen. STUNTGRUPPA hadde dansestunts rundt om i Oslo, og dette pågikk gjennom hele året. De arbeidet utfra satte strukturer og med mye variert musikk fra en «tilårskommen, men passe røff ghettoblaster».

DANSERNE KOMMER var en serie uteforestillinger som foregikk hver lørdag i perioden 8. mai – 26. juni i regi av Dansens År ’93. Ønsket var å synliggjøre bredden av all danserisk aktivitet.Utekomiteen arbeidet iherdig for å hente danserne ut på banen, for ikke å si på gresset, gater, torg og veier. De ville vise hele spekteret, fra ballettskolens yngste rekrutter, folkedanslag, internasjonal etnisk dans, selskapsdans og til profesjonelle dansekunstnere.

Den 5. juni kunne man for eksempel danse seg nedover Bygdøy allé og delta på strekk-klasse med Øyvind Jørgensen, og få med seg innslag av blant annet Sogn & Fjordane Ringen (Norsk Folkedans), Prosjekt Impro/Stuntguppa Improvisasjon og Berit Aadne Ballettskole (Jazz & moderne).

Prosjektledere for DANSERNE KOMMER var Øyvind Jørgensen, Ellen Johannesen, Bibbi Winberg og Annette Dyvi.

Gallaforestilling på Operaen

Den Norske Nasjonalballett/Den Norske Opera samarbeidet også med Dansens År ’93,
og 20. og 22. november inviterte de til storslått gallaforestilling i operaen med koreografier av Alvin Ailey, Robert Sund, Øyvind Jørgensen, Rudi van Dantzig og Glen Tetley samt to pas de deux’er fra «Askepott» og «Svanesjøen». Daværende ballettsjef, Dinna Bjørn skrev blant annet dette i programmet:

«I vårt gallaprogram prøver vi å trekke noen linjer på tvers, som både skal fremheve alle forskjellene, som nettopp gir kunstarten dens mangfold av uttrykk, og slektskapet i det vi holder på med, som må, og forhåpentlig vil, gi samhold på veien videre frem.»

Dinna Bjørn

Programbladet fra gallaforestillingen kan du lese her.

I en oppsummering i etterkant skrev Dinna Bjørn:
«Selv innenfor dansekunstarten og i dansemiljøet i Norge er det barrierer. Barrieren mellom dem som beskjeftiger seg med klassisk ballett og dem som arbeider med moderne samtidsdans, barrierer mellom etablerte ballettkompanier og frie grupper, barrierer mellom fast ansatte, pensjonsberettigede ballettdansere og freelance-dansere på det åpne marked. Den Norske Operas Dansens År-Galla er blitt til ut fra ønsket om å være med på å bryte ned disse barrierer og vise at visst er det forskjell på klassisk og moderne, på å være etablert, fast ansatt – og å være ute i det fri uten sikkerhetsnett – men det er også forskjeller innenfor kategoriene og likheter på tvers av dem.»

Dansens År ’93 i galleriene

Gjennom hele året ble det vist danseforestillinger på flere gallerier rundt om i Norge i samarbeid med ulike billedkunstnere. Her er noen eksempler:

Den 27. mars åpnet Kunstnernes Hus utstillingen «Stillhetens språk», og koreografen Lise Eger, som også har et spesielt forhold til billedkunst, laget en koreografi i forbindelse med utstillingen. Med seg hadde hun danserne Caroline Wahlstrøm, Olga Popalexiou og Marit Schade Ødegård og musikerne Jon Balke, Per Jørgensen og Audun Kleive.

Billedkunstner Inger Haugens skulpturelle tolkning dannet rammen for fire soloer koreografert av Mona Økland. Soloene ble vist på Hå Gamle Prestegård (premiere 10. juni) og danserne som medvirket var Liv Basberg, Elizabeth Guino-o, Cecilie Lindeman Steen og Marianne Albers. På Høvikodden Kunstsenter ble forestillingen «Hundedagsnatt» av Odd Johan Fritzøe vist (9. mai og 13. juni), og det var danserne Øyvind Jørgensen, Jo Strømgren og Gaute Grimeland som medvirket.

Buskerud Kunstnersenter/Solberg Spinderi viste et verk avkoreografen og danseren Jane Hveding, som var er idegiver og kunstnerisk ansvarlig. Komponisten Magnar Åm, i samarbeid med Cikadakvartetten, arbeidet med improvisasjoner over Griegs strykekvartetter, og profesjonelle billedkunstnere tilknyttet Buskerud hadde ansvar for billedkunstdelen.

Tegner og illustratør Ulf Aas hadde en forkjærlighet for bevegelsen, så hva var vel mer naturlig enn å lage en utstilling av ballett og fri dans? Skisser og inntrykk fra prøvesaler og forestillinger ble vist på Galleri Arctandria i Oslo. I tillegg viste danser og koreograf Philippe C. Bouskela to av sine balletter – «Nordlig landskap» og «Så blå en himmel» i forbindelse med åpningen av tegneutstillingen til Runi Langum i Tromsø Kunstforening, og senere viste han sine balletter i Tegneforbundet i Oslo.

«Hele verden danser» – og samarbeid med NRK TV

I anledning Dansens År ’93 sendte NRK TV hele åtte programmer i en serie kalt «Hele Verden Danser – The Dance Project» av Rhoda Grauer (produsent og manusforfatter). Ideen til serien ble til da hun så nærmere på dansens plass i vår vestlige kultur (USA og Vest-Europa) i forhold til dansens plass i andre kulturer.

Serien består av følgende programmer:
– «The power of dance // Dans som universell aktivitet»,
– «The Lord of the Dance // Dans som springbrett til det hellige»,
– «Dance at court // Dans som uttrykk for sosial orden og makt»,
– «Dance centerstage// Dans som kunstform og forestilling»,
– «Everybody’s doing it // Dans som uttrykk for kulturelle koder»,
– «New Worlds, new forms // Dans som medium til kulturell sammensmeltning»,
– «The individual and tradition // Dans som utviklingen av den individuelle artist/kunstner»  
– «Dancing in one world // Dans som uttrykk for det tverrkulturelle». Responsen både i og utenfor miljøet var betydelig, står det i programmet, og serien ble vist i reprise høsten 1993.

NRK TV åpnet også Dansens År med å vise et gjensyn med TV-balletten «Utenfor rekkevidde» av Kjersti Alveberg til musikk av Karin Krogh og John Surman, som vant tredjeprisen i Prix Italia i 1984. I samme program ble Alveberg intervjuet av kulturjournalist og programleder i NRK, Arild Erikstad, om prosessen rundt det å lage TV-balletter, og Kjersti Kramm Engebrigtsen fortalte om Dansens År og bakgrunnen for satsningen:

– Ønsket er å vise det fantastiske som har skjedd innenfor dansen de siste 20-25 år, fordi det har skjedd så utrolig mye som av en eller annen årsak ikke har forplantet seg i det ytre, som ikke folk vet om.

Her kan du se intervjuet og TV-balletten «Utenfor rekkevidde».

SCENARIO ’93 – en koreografi-konkurranse & Fond for koreografi

I samarbeid med Norsk Kassettavgiftsfond (nå Fond for lyd og bilde) arrangerte Dansens År en konkurranse for beste koreografi og beste utføring av en forestilling. Dette ble lagt under Kassettavgiftsfondets årlige konkurranse Scenario, og åtte koreografers forestillinger nådde opp til finaleplass. Finalen ble holdt på Det Åpne Teater i Oslo i dagene 12.-19. november, og Scenario ’93 ble dermed en slags avslutning på Dansens År.

Koreograf Un-Magritt Nordseths forestilling «Konsekvens», til musikk av Rolf Wallin og tekst av Cecilie Løveid, var en av de åtte finalist-forestillingene i tillegg til «Venus i Blått» av koreografen Mette Brantzeg, som handlet om en ung kvinnes erotiske oppvåkning, og som ble fremført av dansere og skuespiller fra Tromsø Danseteater.

Det var forestillingen «Veien tilbake» av koreograf Kristina Gjems som gikk av med seieren, og som kunne ta med seg hele 300 000 kr i premie!

I en udatert anmeldelse i arkivet Dansens År/Dansearkivet står det:
– «Veien tilbake» har ingen bestemt handling, men viser hvordan tre personer, danserne, begir seg ut på en reise de ikke vet hvor vil ende. De tre danserne, Hege Gabrielsen, Olga Papalexiou og Anne Gjems Rudi, dannet skikkelser som beveget seg gjennom ulike kulturer, hvor dansen var språket for det ukjente og fremmede.

Juryens kommentarer lød slik:

– Vinneren bar preg av stringens i form og innhold. Koreografien ble fremført med stor tyngde og presisjon av dansere som tror på det de gjør. Et dansedikt som ikke lar seg presse inn i noen sjanger eller form.

Dansens År ble godt dekket av mediene, og her kan du lese en omtale av konkurransen, i en ukjent avis, hentet fra arkivet til Dansens År ’93.

Prisutdelingen og forestillingen «Veien tilbake» ble vist på NRK TV, og her kan du se hele forestillingen, og Kristina Gjems bli intervjuet av Arild Erikstad.

Fond for koreografi
Stiftelsen Dansens År opprettet også et Fond for Koreografi. Ifølge statuttene skulle fondets midler brukes til profesjonell dans utenfor det tradisjonelle scenerom. Hele 42 søknader kom inn til Fond for Koreografi, og juryen i Stiftelsen Dansens År samlet seg om følgende fordeling av de 150 000 kr som var til fordeling: Roger Wahl, Per Roar Thorsnes, Øyvind Jørgensen, Stuntgruppa v/Tone Gellein, Lise Ferner og Anderz Døving.

Juryen i Stiftelsen Dansens År bestod av fem personer, og disse var: John Alfheim, Sigurd Berge, Wayne McKnight, Henny Mürer og Tone Westad.

Deltagere & involverte

Her finner du en oversikt over mange av de profesjonelle som deltok, på ulike måter, under Dansens År ’93. Hvis man finner feil eller mangler så setter vi stor pris på hvis man sender informasjon til post@danseinfo.no

Opptakten & stiftelsen & styret

Stiftelsen Dansens År ble etablert i 1991. Ideen til Dansens År ’93 ble først presentert på Norsk Ballettforbunds (nå Norske Dansekunstnere) generalforsamling i mai 1990, og fikk full tilslutning. I februar 1991, på et møte med daværende kulturminister Åse Kleveland, la Øyvind Angeltveit og Kjersti Kramm Engebrigtsen fram en søknad om fem millioner kroner for prosjektering og realisering av Dansens År ’92. Der ble to viktige beslutninger tatt: de måtte halvere budsjettet og utsette markeringen til 1993.

Kjersti Kramm Engebrigtsen og Tone Eriksen fortsatte arbeidet og la fram en ny søknad til Kulturdepartementet på kr 2,4 millioner i mars 1992, og fikk den innvilget.
Dansens År hadde eget kontor i 6 etasje i Wesselsgate 8, og mye av det administrative arbeidet, før og underveis i året, foregikk der.

Un-Magritt Nordseth var den første Kjersti Kramm Engebrigtsen spurte om å være med, og hun var en viktig sparingspartner for Kjersti hele veien.

De jobbet kollektivt i styret og alle styremedlemmene hadde ansvar for ulike oppgaver både i forberedelser og i gjennomføring av Dansens År ’93. Styremøtene ble ledet av den gang forbundsleder, Liv Bjørgum.

Oppmerksomheten rundt Dansens År ’93 bidro til at Norske Dansekunstnere (daværende Norsk Ballettforbund) fikk politisk gjennomslag for etablering av Danseinformasjonen (Senter for Dansekunst) i 1994. Danseinformasjonen fikk mandat fra forbundet til å arbeide for realisering av Dansens Hus, noe vi lyktes med i 2004. I 2008 flyttet Dansens Hus og Danseinformasjonen inn i Vulkan 1 på Grünerløkka. Danseinformasjonen er eneaksjonær i Dansens Hus AS.

Se faktabokser for styret og administrasjon øverst i saken.

Aktiviteten under Dansens År´93 var virkelig stor, og denne artikkelen kan ikke nevne alt og alle som deltok, men vi har forsøkt å synliggjøre flere av de flotte arrangementene som var med å synliggjøre dansekunsten i 1993. Ser du åpenbare feil eller mangler, send oss gjerne en epost til post@danseinfo.no.

Av Marianne Albers/Danseinformasjonen