Kringsatt av fiender? Om den turbulente prosessen fram mot stiftelsen av Dansens Hus – av Chris Erichsen

– Det var mye kok! Slik låter Randi Urdals umiddelbare oppsummering av prosessen fram mot stiftelsen av Dansens Hus nå, over 20 år etter. Hvem sa hva og når sa de det? Når slike spørsmål blir luftet på nytt, kan svarene i ettertid fortone seg like uforståelige enten du kom utenfra eller sto midt i stormen. I løpet av de mange samtalene og graveprosessen jeg har vært gjennom for å skrive denne teksten om veien fram til etableringen av Dansens Hus, gikk det opp for meg at kampen for og om Dansens Hus ikke bare ble utkjempet for kunstnerisk, politisk og samfunnsmessig anerkjennelse, men og for ren og skjær overlevelse, på flere fronter samtidig.

– Dansekunstnerne er de sinteste kunstnerne jeg har vært borti, skal Knut Olav Åmås, ifølge Randi Urdal, ha sagt etter at han som kulturredaktør i Aftenposten hadde møtt henne og andre representanter for standen. Til tross for at tiden har gått og huset troner stolt på Vulkan-tomta, merker jeg at sinnet og sårheten fortsatt er der hos flere av dem jeg har møtt, som et lurende potensial rett under tilfredsheten over det som er oppnådd. Dette gjelder vel å merke ikke bare for dansefeltets representanter! Det var harde tider. Krybba var tom, og flere av dem jeg har kontaktet, har bedt pent om å få slippe å uttale seg. De ulike tolkningene av hva som skjedde, hvem som sa hva og når de sa det, har til tider liknet påfallende på et oppgjør mellom medlemmene i en dysfunksjonell familie, selv om avstanden nå er blitt stor nok til at flere av aktørene er i stand til å se det hele i et litt mer lattermildt skjær.

DU KAN LASTE NED HELE ARTIKKELEN HER.

Sammen med denne artikkelen ble det pubilisert en tidslinje, skrevet av nåværende daglig ved Danseinformasjonen, Sigrid Ø. Svendal, og den kan leses her: Tidslinje: «Kampen for Dansens Hus 1991-2008»

Her kan du kan lese mer om boka «Bevegelser – Norsk dansekunst i 20 år» (2016).