Millimetergraveren – Et æresprisintervju med Ingunn Rimestad

Det føles stort. Jeg har allerede fått masse oppmerksomhet og mange utrolig hyggelige kommentarer, og det å ta det i mot er ikke bare lett, synes jeg. Altså virkelig ta det i mot og ta innover seg hva det betyr. Jeg jobber med å klare og stå i det. På selve tildelingsdagen må jeg nok fokusere ekstra på kontakten med underlaget.  

Ida:  ”Jeg går til gulvet, for det veit jeg hvor er”, sa du til meg en gang vi forberedte oss til forestilling. Det tenker jeg ofte på.

Ingunn: Ja, da har du et utgangspunkt for situasjonen, ikke sant? Det verktøyet vil jeg trenge den dagen. Jeg har aldri vært opptatt av å erobre verden eller oppnå synlig suksess. Det at et stille arbeid, millimetergravingen som jeg holder på med, blir sett og verdsatt, det blir jeg så innmari glad for og rørt av. Det varmer veldig. Jeg håper det kan inspirere andre til å være tro mot det de er opptatt av.  

Ida: Hvor lenge har du egentlig holdt på i dansefeltet?

Ingunn: Jeg var ferdig på Ballettinstituttet i 1972 og har vært mer eller mindre aktiv i feltet siden. Mens sønnen min var liten underviste jeg på ballettskolen på Operaen og noen andre steder, og så tok jeg klasser med Gerd Bugge på Danseloftet. Utover på 80-tallet begynte jeg å samarbeide med Lise Ferner, og siden da har det rulla på et eller annet vis.

Ida: Samarbeidet med Lise Ferner, det er Hexakin du snakker om, ikke sant?

Ingunn: Ja, samarbeidet ble til Hexakin i 1985. Vi var et lite kompani – eller frigruppe som vi kalte det, der Lise og jeg var kjernen. Vi gjorde mye duettarbeid, improviserte fram koreografier og i en forestilling på gamle Black Box Teater var også en av aktene fri improvisasjon. Da samarbeidet vi med Pamela Hiley som var en del av nydans-miljøet i England og to improvisasjonsmusikere, blant annet søsteren min Hege Rimestad. Forestillingen var nok litt ymse, men vi gjorde det og det var spennende.

Ida: Hvor lenge drev dere Hexakin?

Ingunn: Fram til 1989. Vi hadde driftsstøtte i et par år, og da vi ikke fikk det lenger, gikk vi hvert til vårt. Det var trist fordi vi følte at vi var på vei framover. Vi hadde blant annet fått videokamera og mulighet til å se det vi laget fra utsiden. Det var viktig fordi vi både koreograferte og dansa begge to. Samtidig tror jeg vi trengte å fokusere på ulike deler av faget. Jeg hadde mye undervisning og Lise hadde mange prosjekter på gang. Hun fortsatte å arbeide til godt utpå 90-tallet. Etter hvert kom jeg inn igjen som støtte, eller kone, som vi kalte det. Alle burde ha en kone, pleide vi å si. En som kan sørge for at det er mat på bordet og tilby en skulder å stønne på. Jeg lagde også en del kostymer i den sammenhengen.

Ingunn; jeg ser et stort smil omkranset av et langt frodig hår som er i bevegelse.
En skikkelse som hiver seg ut i bevegelsene, ut i dansen med stor appetitt!
Ingunn i stor, liten, ørliten bevegelse, alltid nysgjerrig på hvordan bevegelsen
fungerer; hvor den starter, dens videre forplantning, hva er hensiktsmessig,
hva ønsker den å uttrykke, hvordan kommer man dit? Hva vil utøveren eller
koreografen med den eller den bevegelsen i dette rommet, plassert akkurat
der? Hun har en STOR observasjonsevne og en rik og kreativ
assosiasjonsevne det er en fryd å delta i! Og – hun har en kunnskapsrikdom
som er utviklet over mange år gjennom eget kroppssansende arbeid og
etterutdanning i blant annet Body-Mind Centering®. Hennes blikk og
hennes ordsatte kunnskap er av internasjonalt format.

Lise Ferner,
mangeårig venn, samarbeidspartner, koreograf og danser

Ida: På et eller annet tidspunkt begynte du også å jobbe på Statens Balletthøgskole, det som nå er Kunsthøgskolen i Oslo?

Ingunn: Ja, jeg begynte å jobbe der våren 1980, så nå har jeg altså jobbet der i trettiseks år. Monique Skavlan Sunderland har vært der helt siden starten og slår meg med et halvt år og Anne Grete Eriksen begynte litt etter meg. Det er vi tre som sitter på historien i huset nå.

Når jeg ser Ingunn med studenter, med kollegaer og som danser er det tid jeg
tenker på og ser. Tid fordi Ingunn gir inntrykk av å ha mye tid, god tid i form av
ro og fordi det hun sier og gjør preges av at det er gjennomarbeidet og dypt erfart.
På samme tid er hun intuitiv og skapende og kanskje litt for beskjeden. Ingunn
er en viktig kraft i skolen og på sin stillferdige måte har hun vært med på å
forme Kunsthøgskolen i Oslo både som styremedlem og prodekan med faglig
kraft, integritet og overlevelsesevne i kontroverser og støy. Ingunn er absolutt
fri for fordommer og møter enhver student og ethvert estetisk uttrykk med
åpenhet og nysgjerrighet. Det er en sjelden egenskap. Dessuten har hun sett
alt og ser fortsatt alt som skjer i hver krinkel og krok av dansefeltet. I det
nyskapende og i endringer finnes det forutgående; tradisjoner og historie.
På dette underlaget står Ingunn støtt og herfra undersøker hun kroppens
utrolige kapasitet, utforsker ledd, skjelett, blod, vann og muskler, og åpner
opp for stadig nye studenter hva som beveger oss og hva dans kan være.

Suzanne Bjørneboe,
dekan for Balletthøgskolen på KHiO

Ida: Vi skal snakke mer om jobben din på KHiO seinere, men kan du ikke fortelle litt mer om arbeidet ditt som utøver?

Ingunn: I 1995 var jeg med i Amanda Stegell sitt prosjekt Arena 2. Siri Jøntvedt, Snelle Hall, Kristine Karåla Øren og Eva-Cecilie Richardsen var gjennomgangsfigurer, og jeg var dronning Elizabeth den første. Det var mitt forslag. Jeg hadde hørt at dronning Elizabeth var veldig glad i å danse gaillard og at mennene hun var interessert i ble vurdert ut fra hvor flinke de var til å danse. Det syntes jeg hørtes veldig moro ut! Jeg hadde krage, fjær, store øreringer, masse sminke og en stor, fantastisk kjole i gullfarget knitreplast som var laget av kostymedesigner Katharina Barbosa Blad. Det var altså så gøy!

Ida: Har utøvervirksomheten din tatt seg opp de siste årene, eller er det bare jeg som føler at du er veldig i vinden nå?

Ingunn: Jeg hadde en periode sent på 90-tallet da jeg ikke gjorde så mye utøvende. Men så tok det seg opp og jeg var blant annet med i Hooman Sharifis avgangsforestilling, jobbet med Dansdesign, og i Lise Ferners nyoppsetning av Min oldermors grønne korsett under CODA i 2011 og ikke minst i Th’Lines forestilling Near. Far. Wherever you are i 2013 og 2014. Det var helt hysterisk morsomt!

Jeg og Ida glemmer aldri den innlevelsen Ingunn bød på i en
improvisasjon til låta «Killing in the name of» av Rage Against
the Machine! Hun slo ut det lange grå håret og nøt hvert øyeblikk
og fortsatte å utforske og lete som bare det. Fantastisk å se ei
dame på 60 år ha kontakt med en sånn core-energi og rocke
rundt og studere rocke- og boybandfakter som Ingunn… .
Hun tok enhver improvisasjonsoppgave på strak arm, gikk inn
med nysgjerrighet hver gang og lot alt angå henne til fulle.
Ingunn er til stor inspirasjon for alle oss andre som drømmer
om å ha samme iver når vi når hennes alder.

Kristina Søetorp, danser og tidligere student av Ingunn

Ingunn: Det å være i produksjon sammen er en fantastisk måte å bli kjent på. Vi er blottstilt og blir utsatt for hverandres sårbarheter og kreativitet. Det er fint å være voksen og kunne tåle bølgene hos andre og akseptere dem. Jeg blir mer og mer glad i folk og rørt av hvordan vi klarer å være sammen i prosess, og jeg tror det er veldig spesielt for oss dansere fordi vi jobber med kroppen. Jeg opplever at møtet med stadig nye studentgrupper på KHiO er noe av det samme. Det handler om utveksling og sirkulasjon av livserfaring. Da jeg ble klar over at det faktisk er gjensidig deling det dreier seg om, både det å undervise og å stå på scenen, endret det hvordan jeg forholder meg til de situasjonene. Deling gir mulighet for gjenkjennelse.

Ida: Du har jobbet mye med Mia Habib i det siste, kan du fortelle litt om det arbeidet?

Første gang jeg møtte Ingunn var på en liten ubefolket øy i havgapet
utenfor Haugesund. Jeg var tolv år og nok en sommer på min
yndlingsfestival hvor jeg stadig så og hørte ting jeg ikke hadde noen
begreper om. Og der på scenen danset en dame i sort på en
ugjenkjennelig måte. Henne måtte jeg snakke med. Da jeg seks år
senere møtte henne igjen på Statens balletthøyskole slapp jeg henne
ikke ut av syne igjen. Siden da har Ingunn vist meg de uendelige
landskapene som ligger gjemt mellom to ryggvirvler, skjønnheten i det
ukjente sommerfuglbenet og hvordan intensjon, tyngdekraft og retning
kan gi skremmende klarhet. Men, ikke minst har hun lært meg noe om
hvordan å lytte til seg selv og stole på veien man velger. Og jeg deler
Ingunn med mange. Hennes sjenerøsitet og vilje til å gå inn i ulike
kunstneriske prosjekter, i dialog med utallige dansekunstnere og
forskjellige kunstneriske uttrykk er kanskje det som inspirerer mest.
Ved å interagere med feltet på hennes måte bygger hun broer mellom
det som var og det som er i norsk dans. Og, ikke minst mellom kolleger
og ulike kunstneriske prosjekter i alle dets betydninger. Ingunn er en brobygger.
En uredd brobygger som ikke gir seg selv om broer tar tid å bygge.

Mia Habib, danser, koreograf og tidligere student av Ingunn

Ingunn: I etterklangen av A song to… som hadde premiere i september 2015 har Mia, Cecilie Lindeman Steen og jeg samarbeidet med Bærum kulturhus om prosjektet En sang til dere. De ville ha en produksjon som kunne turnere på bo- og behandlingshjem i Bærum gjennom Den Kulturelle Spaserstokken og syntes det var interessant med Cecilie og meg – to godt voksne dansekunstnere. Vi hadde en veldig givende og utfordrende turné og opplevde at avstanden mellom oss og beboerne ikke var så stor. Cecilie og jeg var også med da Mia laget forestilling i samarbeid med Danselaboratoriet og Danseteatret 50+ under Multiplié i Trondheim. Det var en fantastisk opplevelse! Jeg både bukker og tar av meg hatten for det arbeidet DansiT gjør. Jeg skryter der jeg kan, jeg.

Ida: Det tenker jeg er betegnende for måten du er på i dansemiljøet generelt…

Ingunn: Jeg prøver å vektlegge det jeg kan støtte oppunder og bygge videre på. Jeg tenker over hvordan jeg kan ordlegge meg for å bidra til vekst, sjenerøsitet og respekt fremfor å peke på det negative. Jeg har etter hvert fått bekreftet filosofien om at ved å bygge tillit og heie på det egenartede hos den enkelte blir folk trygge på å utfolde seg. Når de blir trygge kan de uttrykke seg klarest mulig.

Ida: Når ble dette tydelig for deg?

Ingunn: Helt konkret har samarbeidet med Lise, møtet med Anne Grete, Leif Hernes og Bibbi Winberg bidratt til å utvikle denne holdningen. Det var mye strenghet opp gjennom 80-tallet, vi var i et slags regime der det var fokus på å mestre og tilpasse seg. Mange var opptatt av å gjøre det riktige, danse den riktige dansen. Gerd Bugge var viktig for meg. ”Jeg prøver å finne ut hva denne øvelsen egentlig dreier seg om”, sa hun flere ganger. I det ligger det en oppfordring og en inspirasjon til å forske og utforske og være på oppdagelsesferd i et kjent materiale. Hva er det som finnes her og hvordan kan jeg arbeide for at det genuine uttrykket skal få utfolde seg?

Jeg ble også påvirket av Katie Duck og Mary Fulkerson som var i Oslo på 80-tallet. En av tingene som var spennende med release-arbeid var tilliten til potensialet som finnes i vår kroppslige natur; det kroppen vet uten at intellektet vet noe om det. Det å åpne opp og være interessert i hvordan kroppen informerer meg og ha tillit til de impulsene som kommer, det var en stor omveltning!

Ida: Nettopp den tilliten du har til kroppen og det fysiske er veldig tydelig for meg når jeg ser deg jobbe og når du står på scenen. Selv om du ikke vet noe mer enn meg om hva vi holder på med, har du likevel en slags tillit til at det du gjør holder.

Ingunn: Jeg har kommet dit at jeg har tillit til at så lenge jeg forholder meg til oppgaven og ideen vil bevegelsene på ethvert tidspunkt komme så klart til uttrykk som er mulig ut fra der hvor jeg er. Den måten å jobbe på har blitt forsterket av arbeidet med Spenningsregulering som jeg startet med i 1990 i gruppe hos Gro Z. M. Torgersbråten og fikk sertifisering i i 2010. Det å fri seg fra idealene er veldig deilig, krevende og utrolig spennende. Det er stadig nye ting å bli klar over, ny informasjon som bobler opp til overflaten. Men det krever mye tålmodighet. Jeg snakker om det som ørkenvandringer: Du må tørre å slippe taket i vanene og  legge i vei selv om du ikke vet hva du kommer til å møte eller hva som blir resultatet. Du orienterer deg etter sola og stjernene, noe stabilt i det fjerne, og du må ivareta deg selv og ha respekt for dine egne grenser. Akkurat den balanseringen der: å forfølge en idé og samtidig ivareta seg selv, bereder grunnen for kontinuerlig endring.

Ida: Det føler jeg gjelder for alle aspekter og i alle faser av livet, ikke bare kunstnerisk, er du enig?

Ingunn: Ja, absolutt. Jeg er jo i endring hele tiden. Det føles som en gave å få anledning til å utforske dette, også scenisk.

Ida: Apropos endring: Hvordan har det norske dansefeltet forandra seg i dine øyne?

Ingunn: Da jeg kom inn i dansemiljøet bestod det av mange sterke eldre damer som hadde konflikter seg i mellom. Det var normer som skulle bekreftes og tilfredsstilles. Jeg tenkte: Sånn skal ikke jeg ha det, de krigene må vi få en slutt på. Vi var flere som var enige om det, og jeg fant mye støtte i Lise Ferner, Ragni Kolle Kjerulf og Anne Grete da vi ble kolleger på skolen – og så hadde jeg Gerd Bugge i bakhånd.

I dag synes jeg det norske dansemiljøet er komplekst og mangfoldig. Jeg er veldig glad for at de nye generasjonene verdsetter eksperimentering og at de undersøker hva dans og koreografi kan være. De går i gang med egne små prosjekter og initierer nye formidlingsarenaer som Mind the gap, Dans5 og ulike festivaler. Det er mange som kaster seg uti det, som produserer selv, og utforsker det å være både utøver og koreograf. Det er veldig gledelig med det mylderet av uttrykk som har oppstått, og jeg synes det er innmari morsomt å komme på alle slags visninger.

Ida: Ja, du er virkelig god til å støtte opp om initiativene som finnes! Jeg opplever at du er til stede som en slags stille støtte, uten noen egen agenda og uten å utøve press eller forventning. Hva tenker du om det?

Ingunn: Jeg er veldig nysgjerrig på å finne ut hva andre er opptatt av. Sånn får jeg tilgang til temaer jeg aldri ville tenkt på selv som tvinger meg til å finne ut hva jeg er interessert i og holder på med. Jeg prøver å innstille meg så åpent at jeg kan komme i kontakt med kjernen av hva de som har laget verket har villet si. Hvis jeg går inn med forventninger vil det hindre meg i å ta i mot det skaperne forsøker å uttrykke.

Ida: Det er veldig vanskelig!

Ingunn: Ja, men det er det forsøket jeg holder på med hele tiden, det å klare og skylle bort mine egne forventninger. Noen ganger klarer jeg det og noen ganger kommer den faglige, tekniske, spissfindige Ingunn inn; læreren som evaluerer. Da må jeg ta en ny runde og gjøre et nytt forsøk. Det er et aktivt arbeid som er veldig givende. Vi må være nysgjerrig på hverandre og vise hverandre den respekten vi selv vil bli møtt med. Ulikhetene er jo noe av det som driver dansekunsten fremover og som beriker miljøet. Vi må finne måter å snakke sammen på, tørre å stille interesserte spørsmål og fortelle hverandre hva vi faktisk ser heller enn å snakke om det vi ikke likte, eller det vi skulle ønske at den andre hadde gjort annerledes. Det har jeg lært mye om av Anne Grete. Hvis vi gir hverandre anledning til, og våger å være tro mot våre egne prosjekter, vil feltet bli rikere og vi blir friere til å kunne uttrykke oss.

Ida: Hva setter du mest pris på ved dansefeltet, hvorfor har du fortsatt å holde på med dans?

Ingunn: Det har med utforskning å gjøre, det å stadig møte seg selv i døra. Det er alltid noe å avdekke og utforske. Så er det noe med alvoret som mange i miljøet viser for arbeidet. Det har jeg kjemperespekt for. Og ikke minst har det å gjøre med nye menneskelige møter. Hva er det dette mennesket rommer? Hva er det dette livet rommer? Det åpner seg stadig en glugge inn til noe eller noe strømmer ut som er litt annerledes. Så lenge det er mer å avdekke, så tror jeg jeg bare må følge med.

Ida: Har du hatt et kjerneprosjekt, noe du i ettertid kan se at du alltid har vært opptatt av?

Ingunn: Det finnes noen områder jeg har forfulgt over tid. Et av dem har vært anatomi og funksjonalitet, fordi jeg har tenkt at jeg ikke skal skade meg, dansen skal ikke være destruktiv. Her har spenningsreguleringsarbeidet som jeg snakka om tidligere bidratt til å skape avklaring. Veldig lenge holdt jeg på med spørsmålet: Hva er et bevegelsesuttrykk? Hvordan kan jeg jobbe helt konkret med å danne det? Hvordan dannes det i skolering eller i et koreografisk arbeid? Jeg har vært interessert i å arbeide fram redskaper for dette arbeidet.

Det tredje jeg har vært opptatt av er tradisjoner og hvordan vi forholder oss til dem i dag. På et tidspunkt var jeg helt oppslukt av Graham-arbeidet fordi det rommer både det sitrende sensuelle og det kraftfulle, det feminine og det maskuline. Jeg følte at jeg fikk plass til hele meg, i motsetning til i den klassiske balletten der tanken om det feminine gjorde at jeg fikk helt klaustrofobi. På slutten av 70-tallet kom jeg til et punkt der jeg kjente at jeg ikke hadde en eneste bevegelse som var min. Alt hadde med Graham og hennes arbeid å gjøre. Jeg begynte å spørre etter hva det var i dette arbeidet som tilhører oss alle som mennesker i kraft av vår menneskelig natur og hva som er copyright Martha Graham? Jeg gikk inn og analyserte grunnprinsippene i teknikken og kom fram til at alt handler om den dynamiske utvekslingen mellom å trekke sammen og utvide, folde og utfolde, kompresjon og eksplosjon, og dette i relasjon til pusten og tyngdekraften. Det er en kamp på liv og død, ute på diagonalen, akkurat på vippepunktet. Du kan stritte i mot eller velge å falle og akkumulere kraft for å reise deg opp igjen. Det å lade kraft både i sammentrekningen og i utvidelsen ligger i kroppene våre og foregår i alle mennesker. Når det får leve har det et potensial for gjenkjennelse, en kinestetisk utveksling mellom utøver og publikum.

Gjennom å studere tradisjoner kan vi se på gammel kunnskap med nye øyne og sette den inn i andre sammenhenger. Det er veldig spennende å undersøke hva som skjer i den friksjonen, hva sier jeg nei takk til og hva sier jeg ja takk til? I tradisjonene ligger det mange metoder og holdninger, spørsmålet om det autoritære er for eksempel noe mange av oss som ble ofre for autoritære koreografer og pedagoger på 70- og 80-tallet har tatt stilling til og sagt klart nei takk til. Jeg har veldig mange spørsmål knyttet til det å presse seg og skyve på grenser, hva er egentlig resultatet av det? Hva vil man oppnå? Jeg har sett så mange skader som følge av ytre press og er opptatt av hvordan man kan være i dialog med grensene sine og utvikle metoder som fører til at ens eget handlingsrom blir utvidet. Hvordan kan jeg jobbe slik at kroppen slipper seg til uten å tvinge det fram?

Ida: Jeg skjønner det sånn at det preger undervisningen din på KHiO også?

Ingunn: Ja, helt klart. Jeg vil at studentene skal oppleve at noe slipper til. Noe de ikke kunne vite at skulle forandre seg eller falle på plass da de begynte på arbeidet, men som er helt tydelig både for dem selv og omverdenen når det har skjedd. Jeg er opptatt av at hver enkelt student må få gå de millimeterne de trenger i sin egen tid og har stor tillit til at så lenge de forfølger oppgaven vil noe skje. Det er kjempegøy når det skjer forandringer hos studenter, når de plutselig bare får det til. Det er et lite mirakel hver gang! Og når det skjer gjennom at de slipper den til framfor at noen har stått og pressa den på dem, eier de forandringen selv. Den slår rot i kroppen og blir en del av den de er, i stedet for at den er noe de har blitt påkledd.

Ingunn Rimestad var for meg den lure reven av lærerne på KHiO som
så ting i dansere få andre så, og var en motpol i kroppsfokus som ikke
la sin vekt på en eller annen slags danserisk mal av hvordan hverken
kroppen eller kunsten skulle se ut – men vektla indre kroppslige
oppdagelser og kunstneriske opplevelser. For meg var hun en av de
meget få tydelige stemmer som argumenterte ut ifra at min anatomi var
god og funksjonell – og var det noen lærere som påpekte at noe ved meg
var annerledes eller sett på som problem – så skulle jeg se på muligheten
i den originaliteten jeg da mest sannsynlig hadde – og at jeg da kunne
starte en utforskning i hvilke bevegelsesmuligheter jeg kunne oppdage
i nettopp mine særegne baner å bevege meg i. Hennes ord og fokus
resulterte i en enorm motivasjon for meg – en større glede i å danse
enn jeg noen gang hadde merket som jeg har tatt med meg og pleid
siden. Jeg kommer stadig tilbake til nettopp dette verdigrunnlaget jeg
mener hun var med og vektla som ivaretok kroppen som en del av å
være et helt menneske. Dette verdifokuset var også med på å gjøre
at jeg valgte dans som yrke. Ingunn har inspirert meg til å kunne bety
noe lignende for andre – å kunne inspirere til kreativ nysgjerrighet og
skapende glede ved å alltid være i bevegelse.

Kristina Søetorp, danser og tidligere student av Ingunn

Som kollega på KHiO har jeg forstått at Ingunns kunstneriske og
pedagogiske virke har hatt, ja, historisk betydning. Og det er ikke
bare i kraft av sin undervisning – men kanskje aller mest i en rolle
hun formelt ikke har, men som hun på en måte er ….. og det er det
som er så fantastisk. Ingunn er unikt interessert i hver student – 
hvert individ, hun ser den enkelte – og studentene føler de blir sett.
Ingunn er en bærebjelke på den skolen som fyller det stedet – hun
gir av sin tid – seg selv – men helt uten en egen agenda – kun av en
genuin interesse for hva i et menneske som kan forløses – hvordan
et danseuttrykk kan utvikles, et kunstnerskap finne seg selv. Det kan
være små ting – hun ser – støtter – hjelper med å nøste –
se sammenhenger i en så sammensatt studiehverdag.
Ingunn er generøs med seg selv, det er studentens muligheter hun støtter.
Jeg hører studenter blir varme i stemmen, glade i ansiktene, jeg ser hva
det betyr når Ingunn er der og følger opp. Det er et arbeid som er langt
utover noen arbeidsplan – som er en genuin personlig og kunstnerisk
investering – og i sum er det et kunstnerisk livsverk! Jeg tror Ingunns
kunnskap, veiledning og støtte har betydd mye for mange dansekunstnere
av betydning i dag, som kanskje ikke ville turt å ta de valgene de har tatt
uten Ingunns støtte. Jeg har fått sett denne investeringen i andre på nært
hold som kollega på Khio, og jeg beundrer Ingunn for det jeg ser hun gjør og betyr.

Cecilie Lindemann Steen, dansekunstner, kollega med Ingunn på KHiO i
en periode og duettpartner i En sang til dere

Ida: Hva er planene dine framover?

Ingunn: Jeg skal fortsette å undervise på KHiO og turnere med Mia sin forestilling A song to… som neste gang spilles under Ice Hot i København. Men det som vibrerer aller mest hos meg nå er at jeg skal tre uker til Tokyo for å besøke broren min. Det blir utrolig spennende å vandre rundt der. Så holder jeg på med et program i Body-Mind Centering® som består av elleve kurs. Jeg trodde jeg bare skulle ta et par kurs, men jeg er jo så nysgjerrig så nå har jeg tatt åtte av dem, og skal ta de siste i nærmeste framtid. Jeg er ikke opptatt av å bli sertifisert som BMC-lærer, men jeg har veldig glede av arbeidet og får stadig utfyllende kunnskap om alle lagene i kroppen og hvordan alt arbeider sammen. Det å komme i kontakt med alt i kroppen er veldig verdifullt både for undervisningen og for det sceniske arbeidet jeg gjør. Jeg er fortsatt nysgjerrig på kroppen og blir stadig mer inspirert. Det er stadig noe nytt å oppdage!

Les mer om Ingunn Rimestad her: Ingunn Rimestad mottar Danseinformasjonenes ærespris 2016
Videointervju fra Dansearkivet: Lise Ferner og Ingunn Rimestad